aroundstyle

Gunnar Øye

2012-01-27T10:13:00.000+01:00

For nøyaktig én uke siden var jeg innom Gunnar Øye på Majorstua for å kjøpe et par bukser. Jeg hadde nemlig oppdaget at yndlings-Armani-jeansene mine, godt over ti år gamle, var begynt å revne i sømmene etter lang og trofast tjeneste. Inne hos Gunnar Øye var det flere ekspeditører enn kunder. Ingen tok notis av min ankomst. Det er ikke første gang jeg opplever det i denne butikken. Det er en butikk som gir meg følelsen av å være et totalt null. Kanskje jeg ikke utstråler de rette vestkant-vibbene? Jeg tok øyekontakt med opptil flere av ekspeditørene, uten resultat. Jeg vandret litt innover i butikken. Etter flere minutter kom en av butikkens faste ekspeditører forbi sammen med en annen kunde. "Finner du ut av det?" spurte han meg i forbifarten (jeg hadde med andre ord lyktes i å se ut som om jeg trengte hjelp). "Nei," svarte jeg. "Da er det to av oss," repliserte han eplekjekt. Meningen var formodentlig å være morsom, men jeg lo ikke. Noen hjelp fikk jeg ikke, hverken av ham eller andre. Til slutt gikk jeg bort til en ung mann som kanskje var vikar eller på utplassering eller et eller annet, og fremførte mitt ærend. Da fikk jeg omsider hjelp, både av den unge mannen og etter hvert av en eldre ekspeditør i annen etasje. Men de rette buksene fant jeg ikke.Jeg kan love på tro og ære at dette var siste gang jeg satte mine ben i denne forretningen. Det er mulig de har greie på klær hos Gunnar Øye, men kunsten å få en kunde til å føle seg velkommen, behersker de ikke. Hvor lenge kan en forretning overleve med denne håpløst utdaterte ovenfra-og-ned-holdningen?

Advanced style

2012-01-24T21:22:00.000+01:00

Det var vel i oktober i fjor en gang at jeg nevnte amerikaneren Ari Seth Cohens blogg Advanced Style, hvor han portretterer gamle, men meget stilsikre damer. Den er bare helt utrolig. Det er nesten så man gleder seg til alderdommen (med mine snart 62 år er jeg selvfølgelig allerede gammel i manges øyne, men i forhold til damene i Advanced Style føler jeg meg fortsatt ung). Uansett - en nydelig blogg etter min oppfatning.

Surface to air

2012-01-18T21:45:00.000+01:00

Shopping sto egentlig ikke på programmet da jeg var i hovedstaden i dag, men det er jo salg, og da faller jeg alltid for fristelsen til å stikke innom Tatler i Bogstadveien. Av en eller annen grunn liker jeg denne butikken, selv om prisene er stive og den primære målgruppen nok er atskillig yngre enn meg. Men det er hyggelig betjening der, spennende vareutvalg, og jeg liker den røffe innredningen. I fjor kjøpte jeg et fint skjerf på salg der, i år ble det en genser av merket Surface to Air , helt ukjent for meg, men det spiller jo ingen rolle. Jeg har lenge vært på jakt etter en god, varm genser til vinterbruk, etter at dens forgjenger nærmest gikk i oppløsning i fjor etter mange års bruk. Genseren jeg fant hos Tatler var i 100 % merinoull og satt veldig fint på meg. Ordinær pris var 2600, men med 50 % på salg og 10 % pruting, ble prisen så vidt i overkant av tusenlappen (ja, jeg pruter hemningsløst). Fargene, mørkegrå bunn med marineblå striper, er er litt blassere på bildet enn i virkeligheten.

Ceri vintage

2012-01-15T20:35:00.001+01:00

DENNE vintage-butikken i Firenze ser rimelig spesiell ut, så neste gang man er på de kanter ...

(Gå på Gallery-siden og se på alle bildene! Finnes det forresten noen vintage-butikker med herreklær i Norge? Jeg har aldri hørt om noen. Eller i Skandinavia forøvrig?)

God jul - Merry Christmas

2011-12-23T16:31:00.005+01:00

Med denne tversoversløyfen med julemotiv ønsker jeg bloggens lesere en god og velkledd jul. Måtte det bli mange fine, bløte pakker under treet.
Og får du ikke det du ønsker deg, så husk at i januar er det salg, blant annet hos Giovani i Sandefjord, som jeg har skrevet om i DETTE innlegget. Giovanis vintersalg begynner 19. januar.

Velkledd ung mann

2011-11-30T13:10:00.000+01:00

Denne velkledde unge mannen falt jeg pladask for. Fra Facehunter.

Nelson Stetson

2011-11-23T21:09:00.001+01:00

"Så fin hatt du har!" ropte en ung gutt da jeg syklet gjennom den lokale høyskole-campusen på vei til treningssenteret i dag. Jeg hadde på meg min nyeste flat cap, en Nelson Stetson i ull, nettopp kjøpt på Illum i København (fin hatte- og luebutikk i første etasje der). Jeg elsker hodeplagg, og Stetson er mitt desiderte yndlingsmerke. Den som tror at Stetson bare er cowboyhatter, tar radikalt feil. Stetson har alle slags hodeplagg, og ingen slår Stetson når det gjelder stil og passform.

Hyggelig at capsen ble lagt merke til - som oversetter merket jeg meg også at gutten sa "fin hatt" - en anglisisme egentlig - på engelsk er "hat" ikke bare "hatt", men også et synonym for hodeplagg generelt. En flat cap kan altså godt være "a hat" på engelsk, men det var første gang jeg hørte "hatt" brukt på denne måten på norsk.

Dette minner meg om at jeg nå snart må få skrevet om mitt forhold til hatter. Jeg kjøpte nemlig også en hatt i København, også den en Stetson selvsagt.

100 YEARS / STYLE / EAST LONDON

2011-11-21T18:52:00.000+01:00

Et lite apropos

2011-11-17T20:06:00.001+01:00

Et lite apropos til innlegget nedenfor - burde den norske nobelkomité engasjere en kleskonsulent?

Så kjolen passer

2011-11-16T12:41:00.000+01:00

HER er det noen kjoledamer som får sitt pass påskrevet av kulturjournalist Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet. Ganske så fornøyelig - og en god blogg dessuten.

Menn og mote

2011-11-12T23:05:00.011+01:00

Det er ikke hver dag man kommer over en stor og interessant bok om mote på et skandinavisk språk, men på bokmessen i København i dag kjøpte jeg denne boken, som er kommet på det danske forlaget Vandkunsten nå i år. Klædt på til skindet er tittelen, med undertittelen "Modens kultur og æstetik". Baksideteksten opplyser at boken i tretten rikt illustrerte kapitler gir "et mangefacetteret indblik i modens samfundsmæssige aspekter, historisk og aktuelt. Moden har, ikke mindst siden 1800tallet, gennemgået en demokratisk udvikling fra at være forbeholdt de højere klasser til at være en masseindustri, der henvender sig til alle. Bogens artikler vægter hovedsagligt nyere tid og behandler så forskellige fænomener som subkulturer, mænd og mode, moderevolutioner, modeshows, livsstilsfællesskaber, trends, brandværdier, mode som håndværk og industri, luksusmode, lokal kontra global mode, mode og medier og sidst, men ikke mindst, mode og bæredygtighed."

(I denne teksten kan ordet "brandværdier" kanskje være uforståelig for norske lesere. Danskene er svært glade i anglisismer, blant annet bruker de det engelske ordet "brand" (merkevare) både som substantiv og verb (branding). Og i ulike sammensetninger, som f.eks. "brandværdier", som tydeligvis handler om verdien av innarbeidede merkevarer.)

Jeg kjøpte boken i dag og har knapt rukket å se på den, men da jeg bladde i den på forlaget Vandkunstens stand på bokmessen, slo jeg opp på artikkelen med tittelen "Mænd og mode", siden det temaet interesserer meg spesielt. Artikkelen er skrevet av Mads Nørgaard, et ikke helt ukjent navn innen dansk klesdesign (eget motehus).

Jeg siterer følgende fra hans artikkel:

"Ud fra egne erfaringer og på baggrund af kulturelle og historiske nedslag mener jeg, at mandemoden er omgærdet af to myter. Den første myte kan illustreres med en ofte forekommende forespørgsel fra mænd i en tøjbutik:

'Hej, jeg købte denne her sweater [genser] for tre år siden. Den har været superfed, men nu er den slidt helt ned - så jeg vil gerne have en ny, helt magen til. Har du det?'

Spørgsmålet opsummerer for en stor dels vedkommende forholdet mellom mænd og begrebet mode i den vestlige verden i dag. Samme spørgsmål høres sjældent i pigetøjsbutikker, og med fare for at generalisere for groft afslører spørgsmålets eksistens og hyppighed to ting. For det første den kendsgerning, at rigtig mange mænd betragter tøj og det at klæde sig på som et problem. For det andet, at forholdet til mode og tøjindkøb for mange mænd er et spørgsmål om at løse et problem snarere end at tilfredsstille en lyst eller et 'behov'.

Ganske interessant, og jeg kjenner meg faktisk igjen. Når jeg har slitt ut et yndlingsplagg, vil jeg svært gjerne ha et nytt som er akkurat makent. Det lar seg selvsagt så godt som aldri gjøre.

Nørgaard sier videre i sin artikkel at situasjonen har bedret seg atskillig i de senere år, særlig blant yngre menn, men det er så langt jeg har kommet i artikkelen foreløpig. Jeg gleder meg til å lese den ferdig, og til å kikke nærmere på resten av innholdet i denne boken, som jeg er sikker på inneholder mye interessant stoff.

Mister Mort

2011-11-01T13:06:00.001+01:00

Mister Mort er også en blogg jeg liker godt. Mister Mort er en gatefotograf som konsentrerer seg om herrer i alle aldre.

Style Salvage

2011-10-31T09:36:00.001+01:00

Ble nylig oppmerksom på denne bloggen, Stylve Salvage (føyd til på blogglisten). Visuelt meget tiltalende, og siden den er engelsk, er butikkene som er omtalt, sånn noenlunde innen rekkevidde.

"Snu aldri på prislappen"

2011-10-29T22:09:00.003+02:00

Aftenpostens lørdagsbilag har en artikkel om seniormote i dag. Et utdrag av artikkelen på Aftenpostens nettavis finnes HER. Artikkelen er inspirert av newyorkeren Ari Seth Cohens blogg Advanced Style, som finnes HER.

En av de, skal vi si "godt voksne", damene som blir intervjuet i Aftenpostens artikkel, sier blant annet: "Hvis du finner noe du liker, må du aldri snu på prislappen. Snur man på prislappen, får man aldri kjøpt noe."

Man kan godt trekke på smilebåndet av en slik uttalelse fra en formodentlig velholden dame fra Oslos beste vestkant, men etter min mening er det helt riktig det hun sier. Hun mener nok ikke at man skal kjøpe dyrt fordi det er dyrt, men fordi det tross alt ofte er en viss sammenheng mellom pris og kvalitet. Jeg håper i hvert fall det er det hun mener. Selv har jeg ikke ubegrenset med penger til å kjøpe klær, men jeg ble et lykkeligere menneske den gangen jeg sluttet å se på prislappen og begynte å basere meg på hva jeg hadde lyst på og trivdes i. Det medførte riktig nok blant annet at jeg en gang ventet i tre år på å få en Gant-jakke på salg fordi jeg syntes den var for dyr til fullpris. Til gjengjeld er det en førsteklasses jakke som jeg gleder meg til å ta frem av skapet hver vinter, og som jeg føler meg vel i nettopp fordi det er en påkostet og forseggjort jakke. Den er tidløs, og kvaliteten garanterer at den holder lenge, kanskje hele livet. Jeg mener altså at det lønner seg å kjøpe de klærne man virkelig har lyst selv, selv om det innebærer å spinke og spare, enn å kjøpe billigere klær av dårligere kvalitet, men som man kanskje ikke trives i. Fordelen med å investere i kvalitet er større bruksglede, lang varighet og tidløshet.

Skjerfknute og personlighet

2011-10-14T14:56:00.000+02:00

Les mer HER.

Hos Henrik Vibskov

2011-10-09T15:52:00.003+02:00

For noen uker siden gjorde jeg som jeg hadde tenkt, og stakk innom Henrik Vibskovs butikk i Oslo (se to innlegg nedenfor). Jeg tenkte at dette kanskje var en veldig snobbete og dyr butikk, og at jeg kanskje ikke ville føle meg vel der fordi stilen sikkert var tilpasset yngre mennesker enn meg. Det siste stemte nok også langt på vei, men det ble allikevel et interessant besøk, og den unge mannlige ekspeditøren var eksemplarisk hyggelig og dyktig. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne finne en genser der, og kikket blant annet på DENNE jakken, som riktig nok ikke er en genser, men en veldig artig «genseraktig» blazer, som kunne gjort nytten siden den var i 75 % ull. Og så har den nettopp noe av dette grafiske som jeg godt kan tenke meg. Men passformen var håpløs til meg. De andre genserne i butikken, bl.a. en tradisjonell dansk sjømannsgenser, falt ikke helt i min smak. DENNE trenchcoaten var morsom og annerledes, vid og komfortabel uten å se ut som en sekk. Jeg var på nippet til å kjøpe den, men fornuften fikk overtaket, for jeg har frakker og kapper nok. Ekspeditøren var hele tiden oppmerksomt til stede og orienterte om produktene, uten å være anmassende. Denne balansegangen er etter min mening kjennetegnet på den ideelle ekspeditør. Resultatet av det hyggelig besøket var at jeg kjøpte de to avbildede sokkeparene. Fine klassiske striper og en stoffblanding med 44 % ull som gjør dem fine til overgangsbruk. Passformen er helt perfekt, bl.a. har de god lengde i skaftet. Jeg kommer helt sikkert til å gå innom Henrik Vibskov igjen. Det var en spennende og hyggelig forretning å kikke i, og prisnivået var ikke avskrekkende (sokkene kostet kr. 250 per par). Det virket som om det var god kvalitet på produktene, og det er tross alt snakk om design som man ikke finner i kjedebutikker og andre mainstream-butikker.

Individualism

2011-09-16T22:46:00.000+02:00

Individualism.co.uk er en blogg jeg ble oppmerksom på i dag, og som nå er lagt til i blogglisten. Mye interessant om stil her.

Vinduskikking i hovedstaden

2011-09-05T22:29:00.005+02:00

Når jeg er i Oslo, bor jeg av og til på Comfort Hotel Børsparken. Ikke fordi det tilhører et bysbarn av meg (hotellmilliardæren Petter Stordalen, som, i likhet med meg, er fra Porsgrunn), men fordi Norsk Oversetterforening, som holder hus like i nærheten, har en gunstig avtale med dette hotellet for sine medlemmer. Dermed bor jeg nå stadig oftere der, enten jeg skal på møter og sammenkomster i oversetterforeningen eller i Gyldendal.

For ikke lenge siden var jeg på en helg på skrivekurs i Gyldendalhuset, og søndag morgen tok jeg meg god tid på veien fra hotellet til Gyldendal. Tiden benyttet jeg blant annet til vinduskikking. Første stopp var Henrik Vibskov i Tollbugt. 15. Her har jeg tittet i vinduene flere ganger, og faktisk blitt nysgjerrig. Siden den denne dagen var søndag formiddag, var butikken naturligvis stengt, men neste gang anledningen byr seg, skal jeg ta en tur innom. (Det er "bilsykkelen" min som står utenfor, den sammenleggbare sykkelen jeg har med meg i bilen.) Da jeg søkte på Henrik Vibskov + Oslo, kom jeg til Henrik Vibskovs blogg, med blant annet DETTE innlegget, hvor det fremgår at Henrik Vibskov samarbeider med T. Michael og Norwegian Rain.

Og da er vi plutselig ved mitt neste stopp, rett rundt hjørnet i Kirkegata 20. Også her har jeg tittet i vinduene flere ganger, og også her likte jeg det jeg så og bestemte meg for å ta en tur innom neste gang anledningen byr seg. T. Michaels hjemmeside er HER.

Deretter stoppet jeg utenfor Moods of Norway's butikk i Akersgata. Konklusjonen her er at dette definitivt ikke er noe for meg. I mine øyne er det noe håpløst provinsielt og u-klassisk over dette konseptet. Men suksess har de, som det fremgår av DENNE reportasjen. Hjemmesiden deres er HER.

Jeg ønsker meg en genser

2011-08-26T22:59:00.005+02:00

Som nevnt i DETTE tidligere innlegget, ønsker jeg meg en stor og varm genser til vinterbruk. Den siste jeg hadde ble etter hver så fillete at jeg måtte kaste den. For øvrig et kjent fenomen, dette, at man har vanskelig for å skille seg ad med yndlingsplagg, og går med dem til de omtrent faller av. For omtrent et år siden skrev jeg bl.a. om DISSE Armani-buksene. Til orientering er de ikke blitt brukt i år. De ligger nyvaskede i skapet, men en vakker dag må jeg vel bare innse at de er modne for å kastes.

Men tilbake til genser. Her er tre bilder jeg har funnet på nettet.

Denne typen mønster har et navn, har det ikke? Ganske fint, synes jeg. Jeg ville kanskje ikke hatt akkurat denne fargen - eller hvorfor ikke, blått er jo en av yndlingsfargene mine. Ensfarget med et sånt mønster er uansett stilig.

Litt dårlig bilde, men dette mønsteret er også fint, synes jeg. Minner vel litt om et norsk lusekoftemønster.

Dette mønsteret liker jeg godt. Jeg kunne godt tenke meg et grafisk mønster a la dette.

Alle disse tre genserne sitter på kvinner, som man ser, men strikkemønstre er vel nokså unisex? Eller finnes det typiske kvinnelige og mannlige strikkemønstre? Jeg har inntrykk av at skillet når det gjelder strikk går mer på farger og form enn på selve mønsteret.
Foreløpig har jeg altså ikke kommet nærmere målet enn å merke meg det jeg kommer over på nettet og som jeg synes er fint. En "studietur" til Husfliden burde kanskje være neste skritt. Vi får se. Dette prosjektet er ikke noe jeg stresser med.

Stilutviklingens tre faser

2011-08-10T09:55:00.007+02:00

For English readers: This post, about the three stages to a man's sartorial development, refers to THIS post in the style blog Die, Workwear!.

Den svenske nettsiden Manolo.se er etter min mening en av de beste skandinaviske bloggene innen klesstil for menn (jeg vet faktisk ikke om andre!). Nylig hadde de DENNE artikkelen om «stilutvikling i tre trinn». Artikkelen er hentet fra bloggen Die, Workwear!, som jeg nylig har tilføyd blogglisten.

Artikkelens essens er denne: Stilbloggen Die Workwear presenterade nyligen en mycket intressant teori om stilutveckling. Innebörden är något förenklat att stilintresserade personer genomgår tre olika faser. I ett första steg väcks ett intresse för stil och om man blir varse om alla de regler som finns inom herrmodet. Personen uppdaterar garderoben med alla givna klassiker som en marinblå blazer, vit skjorta och bruna läderskor. I en andra fas börjar personen få upp ögonen för en mer iögonfallande stil med starka mönster och mycket färg. Personen tänjer på reglerna och tar tillvara på varje tillfälle som ges att bära färgglada strumpor eller en paisleymönstrad scarf.

Det tredje och sista steget innebär back to basic. Personen går tillbaka till en subtilare färgpalett och lägger istället all fokus på att hitta plagg med perfekt passform och snitt. Det kan framstå som en tillbakagång till steg ett, men handlar snarare om en insikt att det enkla är ofta mer uttrycksfullt. Personen blir säkrare i sitt klädval och ser mer till sin personlighet snarare än att blint följa gamla stilregler eller till varje pris försöka sticka ut.

Jeg synes jeg kjenner meg igjen i dette, i hvert fall delvis.

Dobbeltspent

2011-08-06T11:40:00.000+02:00

Jeg må innrømme at jeg har en svakhet for dobbeltspente jakker. Jeg har to, en dressjakke tilhørende en mørk grå dress, og en klassisk blazer (jeg har også en enkeltspent blazer - som tidligere nevnt hører en eller flere blazere, og da snakker jeg om ekte, klassiske blazere) hjemme i enhver garderobe).
Jeg nevnte et par innlegg nedenfor at jeg har lyst til å prøve skreddersøm, og da er det nettopp en dobbeltspent jakke jeg tenker på i første omgang.
Jeg har diskutert det med min faste skredder, som gjør alle forandringer og reparasjoner for meg, og hun var ikke uvillig. Hun hadde ikke noe mønster sa hun, men jeg forsto det sånn at hun kan bruke den dobbeltspente blazeren min som utgangspunkt. Så gjelder det å finne det rette stoffet osv. Men ingenting er endelig avtalt med skredderen ennå, vi skal komme tilbake til saken nå over sommeren. Akkurat nå legger hun opp den hvite Tiger of Sweden-buksen som jeg nylig kjøpte på salg (se to innlegg nedenfor)

Inspirasjon

2011-08-04T12:06:00.000+02:00

Nei, jeg klarer ikke dette, men jeg likte jakken.
No, I can't do this, but I like the jacket.

Dagens (røver)kjøp

2011-08-02T15:33:00.005+02:00

Langermet svart poloskjorte fra Ralph Lauren, byshorts i seersucker-kvalitet og hvit sommerbukse fra Tiger of Sweden, alt til bortimot halv pris på salg (beklager at kamerat gjør noe rart med stripene i shortsen, de skal være vertikale selvsagt).

Klær er dyrt, i hvert fall hvis man vil ha kvalitet, det vil si merkeklær. At merkeklær er synonymt med kvalitet, vil nok enkelte betvile, og det finnes sikkert unntak her som på alle andre områder, men min erfaring er nokså entydig: Merkeklær er bra. Mine favoritter er særlig Armani og Gant. Begge står for tidløs stil og kvalitet og er vel verd pengene.
Klesskjøp sto ikke på programmet da jeg var en tur i byen i dag, men det er tiden for salg, og salg er bra for den prisbevisste. Byens kanskje mest trendy butikk for herreklær lokket med 40 og 50 prosent rabatt. Dette er ikke en butikk jeg vanligvis handler i, men på et stativ på fortauet fant jeg en shorts som jeg trengte. Merket, NN07, var ukjent for meg, men shortsen var klassisk og fin, i en stofftype som amerikanerne kaller "seersucker", som det ikke finnes noen god norsk oversettelse for, men som er et lett bomullstoff, ofte hvitt med tynne blå striper, som typisk brukes til sommerklær.
Da jeg gikk inn i butikken for å betale, måtte jeg jo kikke litt der også. Noe jeg lenge har vært på jakt etter, er en hvit sommer-penbukse som blant annet kan brukes til blazer. Og jammen fant jeg ikke det også, av merket Tiger of Sweden. De hadde én bukse igjen, og den passet meg perfekt. I tillegg ble det en langermet svart pologenser fra Polo Ralph Lauren, et plagg jeg ikke kan få nok av egentlig, siden jeg foretretter pologensere (som vel er det samme som piketskjorte) fremfor vanlige skjorter. Full pris for disse plaggene ville vært 3096 kroner, mens jeg betalte 1628 på salg. Et spontant kjøp for så vidt, men kontrollert spontanitet, jfr hva jeg tidligere har sagt om å ha en overordnet plan. Når det rette øyeblikket dukker opp, må man benytte seg av det. Og kan det rette øyeblikket kombineres med salg og store rabatter, er ingenting bedre.

Skreddersøm

2011-07-27T22:54:00.002+02:00

I et tidligere innlegg har jeg sagt at man må ha en overordnet plan for kleskjøpene sine. Er man født med stil, går det antagelig av seg selv. Er man ikke, må man utvikle en bevissthet. Og så må man, på dette som på andre områder i livet, ha noen drømmer. En av mine drømmer er skreddersydde klær. Jeg har hittil tenkt at det har jeg ikke råd til. Men som med så mye annet, er det kanskje mest et spørsmål om prioritering. Eller kanskje enda mer om måten å tenke på. Jeg vil tro at skreddersøm er en fjern tanke for de fleste. Derfor ble jeg veldig inspirert av DENNE artikkelen i Politiken, og av de beslektede artiklene den henviser til.

Som jeg også har nevnt i tidligere innlegg, har jeg faktisk en skredder, men jeg bruker henne bare til forandringer av ferdigkjøpt tøy. Man må jo ofte forandre på tøy man har kjøpt. Bukser må legges opp (og kanskje ut), jakker må legges opp på ermene, kjære plagg må repareres, etc. Jeg ble direkte imponert da jeg kjøpte en Boss-blazer hos Ferner Jacobsen for et par år siden, og de la opp både selve jakken og ermene, med passformen i perfekt behold - og uten at det kostet meg en krone ekstra.

Men som sagt, til vanlig har jeg en skredder her i nærområdet, som gjør en aldeles utmerket jobb med forandringer. For konfeksjon er ikke alltid helt perfekt når man kjøper den, og har man investert i litt dyre plagg, spanderer man også reparasjoner og annet nødvendig vedlikehold på dem. Nå skal jeg spørre denne skredderen om hun også kan sy for meg, og hvis ikke vil jeg finne en annen som kan, for nå vil jeg prøve skreddersøm.

Hva vet du om mote og klær?

2011-07-20T14:24:00.008+02:00

Hva vet du om mote og klær? Prøv DENNE testen i den svenske avisen Dagens Nyheter. Jeg fikk 15 riktige av 20.

Noen tanker om klesstil

2011-07-15T12:18:00.006+02:00

Innlegget jeg gjengir nedenfor er rappet fra bloggen dresswithstyle.com (se blogglisten til høyre) og inneholder så mange gode poenger og råd når det gjelder stil at jeg synes det var verd å formidle det videre.

How to improve your dress

What Young Men Can Do to Improve Their Dress

It is often said that the first three things a woman looks at when she meets a man for the first time are his eyes, hands and shoes. If you happen to be lucky enough to pass this first level of inspection, you will surely be judged by your overall appearance and unless you are naked that means your dress. That is where an awful lot of young men miss the cut right out of the gates and this article is going to tell you why and suggest things you can do about it.

In reality, most ladies, potential business associates or bosses are not looking at your eyes, hands, or shoes for what they want or expect to see, but to make sure a deal breaker is not lingering there. They are checking for shifty eyes, bearish hands or last seasons must have fashion shoes, the ones that look like an imposing motor vehicle has made tracks over your feet.

If you have a set of bedroom blues you are in luck and if you don’t you can always wear sunglasses. You cannot do much about your hands except make sure they are properly groomed and lacking jewelry. Or you can keep your hands in your pockets at all times, though this strategy is inconvenient. So of the first three checkpoints, you can decide on and change only one: your shoes.

Shoes are to be heard but not seen. The crisp clack on the pavement when we walk indicates the presence of good leather and not something made of formaldehyde pate. If you try to make a big fashion statement with your shoes you can be assured to wind up with your foot in your mouth. So, choose something black or brown with a round toe from Northampton. Shoes that come to us from south of Southampton and resemble deflated Pirellis or the fuselage of F-16s will get you sent packing to the back of the line. Remember that at this stage in our sartorial development we are simply trying to get past the third hurdle and want our potential mistress to glance past our shoes and back onto the sheet where she will check the box that says “OK, not a complete buffoon.” From there her eyes will move up our figure towards our faces where things can get more complicated.

A simple rule of chic says that if no one is doing it then it must be a good thing to do; since no one is wearing ties anymore, it’s a good time to wrap one around your neck. The tie abolitionists come to us from the States while the highest per capita sales of silk neckties and scarves in the world are registered in Italy. And if there are many things about Yanks we might like to copy, fashion and foreign policy are dangerous ones. So do default to some sort of neckwear.

If you don’t believe this to be true and maintain that ties are expensive instruments of torture that strangle when they are not sopping up spaghetti sauce, try to find a picture of your father from the 1970s, the last anti-tie era. He will look very similar to what you see as fashionable today, the open shirt, décolleté with a heavy gold chain, shirt collar splayed out over the jacket deftly. The look has come full circle back into fashion. But if you show Dad his picture and suggest posting it on your favorite blog or family album on the net, don’t be surprised if the blackmail does not earn you enough money to buy a superb collection of silks. And if you want to avoid your son wreaking the same havoc in your life with your image some day, then wear a tie.

A well chosen tie can add color to your face and make the eyes you are stuck with sparkle so you don’t have to wear sunglasses all day. Prefer small patterns and muted colors made of good quality silk knotted with nonchalance and you will pass muster as long as you are wearing a proper collar on your shirt.

One of the reasons most of you want to toss the tie is that the silly thing never stays in place around your neck. And cinching it down with the not so stylish Saddam knot restricts the passage of air and reddens one’s complexion. “This”, you say, “simply will not do!” And you are right. But the fact that the tie does not stay in place has nothing to do with either tie or knot and has everything to do with your shirt’s collar.

Many of you who are fluent in nuclear physics, net present values of cash flows or geopolitics are, for some inexplicable reason, unable to calculate your shirt’s collar size. For this reason you have grown up with eyes bulging slightly from their sockets, thinking such a thing was normal and part of wearing a dress shirt. To escape this trap you are willing to jump on the Kansas City suburban train to dressing disaster wearing your shirt unbuttoned to the navel as a disproportionate reaction to all your previous years suffering.

The first step in life is to understand that shirt collars should simply rest around your neck so that a necktie can rest along with it. So measure your neck knowing that its size will likely expand after this weekends drinking binge while the cotton it is made of will be shrinking. So we have two opposite and contrary physical forces at play, the cotton is shrinking while we are expanding. Do the math and come up with the right size and half the battle is won.

Once the shirt collar fits with ease round the neck and in order to create a place for our silky treasure to drape we must fashion a thing called-you probably won’t believe this-“tie space.” You see, if the tie has a place to go and rest, you do not have to cinch it down as you would a sack of potatoes. Since breathing is an exceptionally pleasant thing to do, and is always “de bon ton”, you will be able to do more of it now.

Tie space is a ¾ inch space where the collar’s button is found. To find it put your city shirt aside for a moment and look at the collar of a button down as they all come equipped with tie space. Now duplicate this space on your next dress shirts and your tie will seed itself immediately, automatically and without stress to your vocal chords. Wearing a tie has never been so much fun, has it? Now we must do something about your suit’s fabric, sir!

Most fabrics used today leave men ill prepared for existence much less seduction or success. They are flimsy, light, wrinkle in a trifle and generally make one look sickly as in after a bad nights sleep in business class. To play the part of a relatively invincible masculine hero, you have to think twice before going out in urban pajamas. I suppose the day trend towards city pajama wear explains why many men consider the donning of track suits on the weekend to be a big step up in terms of formality and style.

Any temptress worth her weight in Chanel No. 5 seeing a sturdy fabric exterior will want to find the irresistible weak side someplace underneath that suit of clothes, its sort of like looking for Connolly in a Bentley. You have to offer her this opportunity or fail immediately. For if she sees flimsy, wrinkled, lightweight and lackluster on the outside, she will imagine and expect even worse inside.

So find or bespeak yourself a suit of clothes cut from weighty cloth that has character and depth. Fabrics that are flat, closely milled and shiny-the usual ones- make you look dull. Fabrics that have texture, a design and are matte make you look rich. The choice is yours. In the dull set of fabrics you will find thin worsteds, trendy super cloth and shiny mohair. In the rich set, choose between woolen flannels, tweeds or linen.

Once the best fabrics have been identified, the female object of your desire will be reassured to see them fit the muscle rippled body you spend so much time working on at the gym. Fit is the subject that is never spoken about in fashion and yet it is a fundamental of good dressing and comfortable dressing. Going out in clothes that hang from your body or those with buttons set to explode will lead most to think you are wearing hand me downs from your brother or roommate. The comfort concept is as follows: If you are not comfortable in your clothes, you will not look comfortable to others, and others will not feel comfortable around you. She wants to feel comfortable around you.

The clothes you need to purchase are not the ones that everyone else is wearing (review the fundamentals of chic above), nor are they the ones modeled by the best looking men, nor are the ones your sister assures you are part of a great outfit. The clothes you should purchase are clothes that fit you. Stop, that does not mean clothes that suit you or are smart on you, it means clothes that fit on your body well.

If you think bespoke clothing is for the grandfatherly and you want to be robbed in the very latest then invest the time required to visit every shop and try on each and every article of clothing until such time that you find garments that make you look less like your brother or roommate and more like you. To make your shopping experience as rapid and efficient as possible you will need to equip yourself with a small hand held mirror and a roll of electrician’s tape. The small mirror will be used in conjunction with the mirrors at the shop to check the fit of your clothes from every angle including angles shopkeepers do not want you to see. The electrician’s tape is used to bind and gag the annoying and intentionally misleading salespeople. Learn to use your own eyes.

Finally, compose your dress with humor. Slavish adherence to either fashion or company dress codes will earn you little respect. Punctuate your understated dress with some epigrammatic piece of self deprecating humor. You might try an extravagant piece of silk as a scarf, a waistcoat in buff linen or the jumper you have always craved in Hermes orange. So wear one. It’s better to mock yourself than have the world do it for you.

Michael Alden

Look du jour

2011-07-08T12:23:00.003+02:00

Jakke fra Giovani ("slafsete" ufôret bomullsjakke, kjøpt for en hundrelapp eller to på Giovani-salget), piketskjorte fra Gant, bukser og belte fra Armani, sko fra Charles Tyrwhitt i London. Jeg er nødt til å være "påkledd" når jeg skal ut blant folk, og sånn så jeg ut da jeg var på det lokale kjøpesenteret i dag, to minutter fra huset mitt (jeg må dit hver dag fordi postboksen min er der).

Jeg hater å fotografere meg selv/bli tatt bilde av, men har ennå ikke opparbeidet meg frimodighet til å fotografere andre. Bildene av meg selv på innleggene nå i sommer er tatt i hagen min, som er stor og utformet av meg (og under stadig omforming).

Italiensk i stilen

2011-07-02T13:52:00.007+02:00

Du ligner en italiener, sa vertinnen da jeg var på fest forleden lørdag (for øvrig enda en hagefest som måtte flytte innendørs på grunn av ustabilt vær). Det tok jeg som en kompliment, og her er antrekket. Jakken er faktisk italiensk, delvis håndsydd, fabrikkmerket er «Tessile D’Oro», stoffet en blanding av silke og bomull, kjøpt hos Angelo Sassu i Berlin. Mønsteret, i den grad det synes på bildet, er smale røde striper på hvit bunn. En ypperlig sommerjakke. Skjorte fra Eton, kjøpt hos min faste lokale butikk, VIC Skau i Skien. Slips i 100 % silke fra Chelsea Farmer’s Club i Berlin, kjøpt billig i en restekasse de hadde. Slipset har et diskré rutemønster i lilla, gult og hvitt som gir et gyllenrosa skjær som harmonerer med jakken. Svart penbukse fra Frislid, kjøpt hos VIC Nordseth i Oslo. Skoene er de svarte monkstrapsene mine, nevnt i flere tidligere innlegg, senest tre innlegg nedenfor. Dette antrekket er ikke mer formelt enn at monkstrapsene passer bra til. Det er mulig jeg overforbruker dem litt, men jeg bare elsker denne avslappede elegansen som jeg mener at denne skotypen representerer. Og så er de jo litt spesielle, i og med at klassiske monkstraps nærmest ikke er å oppdrive i norske skobutikker.
Litt mer om jakken: Egentlig var det bukser jeg var ute etter hos Angelo Sassu, men denne jakken gjorde nærmest oppmerksom på seg selv der den hang, og den passet perfekt, bortsett fra at jeg måtte få skredderen til å legge den litt opp på ermene da jeg kom hjem. Det var en jakke jeg følte meg utrolig vel i fra første stund, og jeg så at den ville være ypperlig til pent sommerbruk. Dessuten tilførte den garderoben litt farge. Dette kjøpet er et godt eksempel på noe jeg tror jeg har kalt «planmessig impulskjøp» i et tidligere innlegg. Det er ikke fullt så selvmotsigende som det umiddelbart kan virke. I dette tilfellet vil det si at kjøpet ikke var planlagt, det var ikke en jakke jeg bevisst var ute etter, men som sagt var det kjærlighet ved første blikk, og den passet ypperlig inn i det jeg kanskje litt pretensiøst kan kalle den overordnede planen med kleskjøpene mine. For det må man ha, mener jeg. Jeg har i hvert fall ikke råd til å kjøpe på måfå. Impulskjøp er greit, men man må ha oversikt og konsentrasjon nok til å vurdere om impulskjøpene passer inn i helheten. Og har man det, så kan impulskjøpene være noen av de mest vellykkede kjøpene man gjør.

Detaljene som teller

2011-06-28T15:15:00.006+02:00

Hvordan skal pyntelommetørkleet egentlig danderes? Klikk HER og lær.

Giovanis sommersalg

2011-06-23T11:43:00.003+02:00

Det kan virke som om mange havner på denne bloggen nå om dagen fordi de søker på Giovani i Sandefjord. Jeg kan derfor opplyse at Giovanis sommersalg begynte i går og varer til neste lørdag. I dag stenges kl 17, ellers er åpningstiden på hverdager fra 10-20. Lørdager til kl. 18. Jeg omtalte Giovanis sommersalg i fjor i DETTE innlegget. Og HER er en liten rapport fra gårsdagens salgsåpning, hentet fra Sandefjords Blad.

Og til dem som besøker denne bloggen for første gang: Velkommen! Se dere gjerne litt rundt når dere likevel er her.

Hagefestantrekk

2011-06-18T18:54:00.002+02:00

Det er hagefestenes tid, og her er hva jeg hadde på meg på en fest i går. Rent bortsett fra at værgudene i hovedstaden tvang festen innendørs. Men sesongmessig er jo antrekket absolutt ikke feil uansett. Jeg har en forkjærlighet for blazere, det har jeg hatt hele livet. Jeg har en dobbeltspent (bildet) og en enkeltspent. Etter min mening meget anvendelige jakker i sommerhalvåret. Jeg bruker dem ikke vinterstid.
For å begynne øverst: Stråhatt fra Stetson (Hatte-Holm). Om sommeren foretrekker jeg et hodeplagg med skygge frem for solbriller, som jeg sjelden eller aldri går med. Og til dette antrekket måtte det være en stråhatt. Siden den planlagte hagefesten i går måtte flyttes inn pga regn, fikk jeg bare brukt hatten fra bilen og inn. Hatt er ikke enkelt, jeg har tidligere bebudet et eget innlegg om dette, og det kommer med tid og stunder.
Jakke fra Bäumler, skjorte fra Giovani, slips fra gudene vet hvor, navnet på merkelappen sier meg ingenting, antagelig har jeg kjøpt det i Berlin, men det er i hvert fall håndlaget og av silke, og et meget lett og behagelig slips sommerstid. Chinos fra Gant. Ideelt sett burde det kanskje vært hvite bukser, men det har jeg ikke, og det er dessuten noe av det mest upraktiske jeg vet. Men jeg bør kanskje vurdere å anskaffe et par. Sokker fra Falke og sko av typen monkstraps fra Charles Tyrwhitt i London (tidligere omtalt i DETTE innlegget).

Are you a chap?

2011-06-02T22:00:00.000+02:00

Kom tilfeldigvis over The Chap Magazine på nettet. I magasinets programerklæring heter det blant annet:

"The Chap believes that a society without courteous behaviour and proper headwear is a society on the brink of moral and sartorial collapse, and it seeks to reinstate such outmoded but indispensable gestures as hat doffing, giving up one's seat to a lady and regularly using a trouser press."

Magasinet hevder å være for "the modern gentleman", men her er det vel mer snakk om ren nostalgi? Litt morsomt uansett.

PAUSE

2011-04-15T16:51:00.000+02:00

Denne bloggen tar nå en pause inntil videre.

Overgangstid

2011-03-19T19:19:00.006+01:00

Våren er overgangstid og klesmessig en større utfordring enn høsten, synes jeg. Vekslingen mellom nattekulde og sol på dagtid er kanskje omtrent den samme - jeg tror det utfordrende ved våren ligger i lyset. Jeg følte plutselig en påtrengende behov for en overgangsjakke som ikke var mørk, og dro til Vic Skau i nabobyen Skien, en relativt tradisjonell butikk som har vist seg å ha mye etter min smak. Jeg har kjøpt både frakker, blazer, dress og bukser der. De har mye fra Gant, som jeg tror jeg kan kalle mitt yndlingsmerke, jfr. DETTE innlegget om hva slags stil jeg tilstreber. Jakken jeg hadde sett for meg, fant jeg faktisk med en gang, The Wind Jacket fra Gant. Farge nougat, dvs. beige. Stoff bomull med et lett for i et eller annet kunststoff. To ytterlommer og tre innerlommer. En overgangs-fritids-ytterjakke som jeg er sikker på at jeg kommer til å ha stor glede av.
Dette var et svært bevisst kjøp, jeg har følt behov for en sånn jakke i flere sesonger, uten å finne den rette. Jeg prøvde lenge å finne en Barbour-jakke i denne stilen, blant annet hos Ferner Jacobsen. Men det er så typisk at når norske butikker har Barbour, er det bare de mørke quilt- og oilskin-variantene. Det samme var tilfelle da jeg var innom Barbours butikk i Berlin i fjor høst, men det er jo mulig at vinterkolleksjonen, som de hadde på det tidspunktet, var gjennomgående mørk, og at jeg kanskje ville finne lyse jakker der nå. Men jeg skal ikke til Berlin akkurat nå, dessuten ga jeg opp Barbour etter hvert, og er svært fornøyd med Gant-jakken jeg fant i dag. Enkel, tidløs og anvendelig. Og jeg følte meg hjemme i den med en gang.
Apropos Barbour, så er quilt veldig in nå. Mange produsenter har tatt etter Barbour på dette området. Men quilt er ikke noe for meg.
For å avslutte med enda noen ord om våren: Så utrolig deilig det skal bli å kunne henge vekk vintertøyet etter hvert nå (jeg har nettopp hengt vekk den varmeste vinterfrakken, men fortsatt må jeg ha dunparkasen når jeg går hundetur om morgenen), og kunne kle seg lett og ledig igjen.

A Northern Dandy

2011-03-02T08:53:00.001+01:00

Ville bare gjøre oppmerksom på DENNE bloggen, A Northern Dandy, som jeg har tilført blogglisten til høyre i dag. Nokså i stil med min egen, så vidt jeg har oppfattet etter en rask titt. Klassisk, ikke for ungdommelig og motepreget. Og så gjør det jo ikke noe at den er engelsk.

Sykling med stil

2011-02-28T18:55:00.001+01:00

Det lakker mot vår og sykkelsesong, ikke sant? Om en måneds tid burde det begynne å hjelpe. Medblogger Børge Skråmestø gjorde meg oppmerksom på DETTE sykkelløpet i London - «A metropolitan bicycle ride with a bit of style» - og så sannelig også «with a stop for a spot of tea». Dette er noe annet enn de hysterisk oversportslige sykkeltrendene som råder her på berget! Det kunne ikke vært mer etter min smak, jeg men tror dessverre ikke jeg har mulighet for å delta. I hvert fall ikke i år. Men i DETTE tidligere innlegget kan man se at jeg nok ville være kvalifisert rent antrekksmessig, med flat cap og blazer på det øverste bildet. Men en tweedjakke skulle jeg nok også kunne hente frem fra skapet.

Strikk

2011-02-13T17:14:00.001+01:00

Ofte leser man at noe erklæres som "det nye svart". Sist jeg så det var i Dagblad-magasinet lørdag 5. februar. "Plutselig var lusekofta det nye svart, og oldemor på Toten premissleverandør for italiensk haute couture", sto det å lese der. "Norske strikketradisjoner er nemlig en av vinterens viktigste trender, etter at de italienske designerne Dolce & Gabbanas kleslinje D&G lot seg inspirere av den erkenorske Marius-genseren og selbumønstre i årets vinterkolleksjon."

Jeg har lenge hatt lyst på en stor og god strikkegenser, men samtidig er lusekofta liksom ikke helt meg. Jeg kunne godt tenkt meg noe mer "grafisk" enn de tradisjonelle mønstrene, noe som bare går i svart eller svart/hvitt. Jeg har riktignok ikke vært hos f.eks. Husfliden og studert hva som finnes, men innbiller meg at det kanskje kan bli vanskelig å finne noe som er akkurat slik jeg tenker meg det. Men med strikk kan man jo nærmest gjøre hva som helst,og det må vel gå an å lage sine egne mønstre? Et søk på nettet resulterte blant annet i funnet av genseren på bildet, egendesignet og selvstrikket av bloggeren Ellen Dahl. Det ligner veldig på noe jeg kunne tenkt meg. Kanskje jeg skulle snakke med de strikkeføre i slekta.

Noen tanker om klær

2011-02-09T17:08:00.002+01:00

I boken En varig fest, som Hemingway skrev i sine unge år i Paris, gjengir han en prat han hadde med Gertrude Stein om hvordan man skulle prioritere når det gjaldt klær og kunst.

«Enten kan man kjøpe klær, eller man kan kjøpe bilder,» sa hun. «Så enkelt er det. Ingen som ikke er meget rik, kan gjøre begge deler. Tenk ikke på hvordan dere går kledd, og bry dere absolutt ikke om moten. Kjøp klær som er holdbare og bekvemme, så har dere klespengene å kjøpe bilder for.»

«Men selv om jeg ikke kjøpte et eneste plagg mer,» sa jeg , «så ville jeg ikke få råd til å kjøpe de Picasso’ene jeg har lyst på.»

«Nei. Han henger for høyt for Dem. De må kjøpe Deres egne samtidige - folk av Deres egen årgang. De blir nok kjent med dem. De kommer til å treffe dem i nabolaget. Det er alltid gode nye betydelige malere. Men det er ikke De som kjøper for mange klær. Det er alltid konen. Det er kvinners klær som er dyre.»

Om dette tenker jeg at valget mellom klær og kunst neppe er særlig aktuelt for mange. De fleste har antagelig nok med hverdagens økonomiske krav, for eksempel strømregningen. Og klær er for øvrig en nødvendighet på en helt annen måte enn kunst. Og de som har råd til å kjøpe kunst, har også råd til å kjøpe klær. Det finnes sikkert kunstelskere som ikke er rike, og som virkelig forsaker noe, for eksempel klær, for å kjøpe kunst, men de er nok meget få.

Hva skal man si om Steins påstand om at det er kvinnens klær som koster? Jeg vet ikke om det finnes noen statistikk på det, men hvis det gjorde, ville det antagelig vise seg at kvinner kjøper atskillig mer klær enn menn og følgelig også bruker mer penger på det. Det er visst heller ikke uvanlig at kvinner kjøper klær til sine menn, jeg har i hvert fall hørt om en del konkrete tilfeller. Og jeg prøver å forestille meg hva slags forhold de mennene har til klær, som aldri går inn i en klesbutikk, aldri føler gleden ved å handle klær, bare ukritisk ifører seg det kona kjøper til dem.

For dem som virkelig bryr seg om klær - det gjelder selvsagt både menn og kvinner, men nå tenker jeg på menn, siden det er herreklær denne bloggen handler om - kan klær selvsagt bli en betydelig utgift, til tross for at klær, relativt sett, visstnok aldri har vært billigere enn de er i vår tid. Men å interessere seg for klær og ha glede av klær innebærer nærmest automatisk at man beveger seg opp i de høyere prisklasser, det gjelder både om man følger den til enhver tid gjeldende mote eller om man går for det mer klassiske og tidløse. Siste mote koster, og tidløs stil og kvalitet koster. Det er ikke til å komme utenom.

Hvor mye klær trenger man? For å dekke de helt elementære behov - ikke så mye. Eller jo, en del trenger man uansett. Man trenger klær til hverdag og fest, arbeid og fritid. Dessuten lever vi i et klima som i seg selv krever en del ulike klær.

Hvis man så i tillegg interesserer seg for klær utover deres rent elementære funksjon, definerer man selvsagt «behov» annerledes. Da kommer det inn et behov for variasjon, for å ha utvalg nok til å kle seg etter anledning, humør, innfall etc. Og det koster penger. En form for samlerinstinkt kommer inn i bildet. Gleden over å finne frem ting man ikke har brukt på en stund, kanskje ikke på flere år, men som plutselig kommer til heder og verdighet igjen fordi man investerte i kvalitet og tidløshet.

Selv syntes jeg at jeg brukte så mye penger på klær i fjor at jeg har innført kjøpestopp i år. Det hadde jeg egentlig i fjor også, men den funket ikke. I år har den funket - så langt. Blant annet er jeg stolt over at jeg klarte å bevege meg rundt i Oslo sentrum mens vintersalget pågikk uten så mye som å kikke innom en klesbutikk. Om kjøpestoppen kommer til å funke hele resten av året, gjenstår å se. Blant annet skal jeg til Italia utpå våren, og er veldig nysgjerrig på italienske butikker. Da skal det vel mye til om at jeg klarer å la være å kjøpe noe. Dessuten har jeg en drøm om en skreddersydd dress. Det måtte være utrolig morsomt å oppleve en slik prosess i praksis. Jeg har også et par hull i garderoben som burde vært dekket. Men samtidig har jeg vært så bevisst i mine kleskjøp de siste årene at det ikke er noe jeg MÅ ha. Jeg har tid til å vente. Det kan for den saks skyld også hende at økonomien tvinger meg til å vente. Det ligger faktisk en tilfredsstillelse i det også, å ønske seg noe over lengre tid, og så endelig en dag få råd til, eller ta seg råd til, å anskaffe det. Forventningens glede skal man ikke kimse av.

En mann er ikke en mann hvis han ikke kan lage omelett

2011-02-06T16:37:00.004+01:00

Det er den amerikanske street style-fotografen Karl Edwin Guerre som sier dette, ifølge DETTE oppslaget i Politiken. HER er Guerres blogg Swagger 360 (også lagt til i blogglisten til høyre).
PS. Det med å lage omelett er en av 36 ting Guerre mener en mann må kunne eller gjøre. Hele listen finner du i DETTE innlegget.

Store forventninger

2011-01-31T12:57:00.005+01:00

"Helt siden mennesket begynte med klær, har det antagelig aldri forekommet at et nytt og etterlengtet plagg har maktet å leve opp til forventningene."
Charles Dickens: Store forventninger

SALG

2011-01-21T19:11:00.003+01:00

Ja, nå er det salg overalt, også her hos Ferner Jacobsen. Men hva gjør jeg?
Jeg står imot. Jeg går ikke engang inn "bare for å se". Jeg er ikke i kjøpemodus nå.

The Master of Blue Jeans

2011-01-18T10:04:00.000+01:00

Les mer HER.

Rudolf Beaufays

2011-01-13T09:49:00.001+01:00

Ser DETTE ut som en nydelig butikk, eller hva? Second hand-butikk i særklasse, med forkjærlighet for det engelske. Ikke er den så veldig langt unna heller, i Hamburg.

God helg!

2011-01-08T20:55:00.003+01:00

Mitt nyeste plagg - et forkle fra Klassekampen med sitat av Karl Marx. Aner ikke hva som står - sikkert noe fra Das Kapital. Forkleet er en belønning fordi jeg skaffet avisen fire prøveabonnenter. Jeg tilhører ikke Klassekampens menighet, men abonnerer på avisen fordi den er frittstående og frittalende og fri for sport, kjendiseri og lignende tåpeligheter. Men desto sterkere på kultur, blant annet med det gode bokbilaget hver lørdag. Jeg er mer baker enn kokk og dekker blant annet det hjemlige behovet for brød. Dessuten baker jeg pizza hver lørdag. Og til disse aktivitetene trengs det selvsagt et forkle.

Boden

2011-01-07T13:14:00.004+01:00

DENNE butikken, Boden, ble jeg nettopp gjort oppmerksom på via DETTE
innlegget i bloggen Modern Dignified (i blogglisten til høyre).
Jeg har ikke sett så nøye på den ennå, men det ser ut som om de har en avslappet stil og brukbare priser. Jeg har skrevet litt om nettkjøp i forskjellige innlegg tidligere. Mine erfaringer er gode, særlig når det gjelder sko. Klær er jeg litt forsiktig med å kjøpe på nett. Jeg kunne for eksempel ikke tenke meg å kjøpe større ting som dressjakker, bukser og ytterplagg. Slik ting krever prøving etter min mening. Man kan selvfølgelig bytte, men det blir mye styr. Uansett kan man jo alltid hente inspirasjon hos nettbutikkene. Det hadde vært interessant å høre om noen av bloggens lesere har erfaringer med dette.

Follestad Blogg

2011-01-03T19:29:00.001+01:00

Forleden dag kom jeg over en norsk blogg om herreklær, som jeg ikke visste om. Den fungerer delvis som reklame for Follestad i Akersgaten 28, en tradisjonsrik og velkjent forretning i bransjen. Jeg har vært innom denne butikken en del ganger, men aldri kjøpt noe. Klarer liksom ikke å få tak i hva slags profil den egentlig har. Det er som om denne butikken og jeg ikke «snakker sammen». Men bloggen er aktiv og oppegående, og de gangene jeg har vært innom Follestad, har det alltid vært folksomt der. HER er lenke til Follestad Blogg. Den finnes også i blogglisten til høyre på siden.

Smokingen i utvikling?

2010-12-30T20:48:00.001+01:00

Smoking er kanskje et aktuelt plagg for noen i disse dager. HER er en interessant dansk artikkel om dette antrekket.

Den gode materialismen

2010-12-29T21:42:00.001+01:00

Å satse på kvalitet (som ofte er dyrt) handler også om å ta vare på ting.
Dyre plagg eller sko har som regel en kvalitet som gjør at de varer lenge, og som det er en nytelse å bruke. Dermed er dette også ting som det er verd å ta vare på, noe som igjen øker både levetiden og gleden. Med andre ord en vinn-vinn-situasjon.

DETTE innlegget på bloggen Permanent style var så godt at jeg vil gjøre spesielt oppmerksom på det, særlig fordi ordet "materialisme" nesten utelukkende brukes negativt, ikke minst nå i julen. Jeg viser i denne forbindelse også til DETTE innlegget som jeg hadde i denne bloggens første dager.

God jul!

2010-12-24T12:33:00.005+01:00

God jul til alle lesere av denne bloggen!

(Dette var noe av det mest relevante jeg fant da jeg søkte på nettet på "santa+fashion". Jeg slutter meg fullt ut til gullfiskens tanke.)

Lær å knyte slips med Jon Almaas

2010-12-13T14:12:00.003+01:00

HER forklarer Jon Almaas hvordan et slips skal knytes. Til orientering er det en Windsor-knute han demonstrerer, en av de klassiske slipsknutene.

Klær og kulde

2010-12-10T17:38:00.001+01:00

Dette bildet, funnet på nettet, av russisk-inspirert herrevintermote, viser at det er fullt mulig både å holde varmen og å være elegant. Selvfølgelig.

Jeg tenker at klær nå handler veldig mye om en av klærnes viktigste funksjoner, nemlig å beskytte bæreren mot elementene, i dette tilfelle kulde. Man ser av og til folk klage over at det er så vanskelig å kle seg elegant her i nord, fordi vi må ha så mye klær på oss. Men jo mer klær, jo mer muligheter er det vel for kreativitet? Flere plagg, mer stoff, flere lag, osv. Detaljer som skjerf, lue og votter. Det er jo nettopp når det gjelder vinterplagg at norsk klesdesign har markert seg, med mariusgenser, selbuvotter, setesdalskofte og jeg vet ikke hva. Lykkelige tilfeller av at form og funksjon går opp i en høyere enhet. Selv er jeg ikke innehaver av noen norske klassikere av nevnte type, men jeg har da på meg mye norsk i kulda likevel; overtrekksbukse fra Bergans, dunparkas fra samme sted, Ullvang-sokker, støvler fra Alfa skofabrikk (M 77). Nå snakker jeg om antrekket jeg bruker når jeg går hundeturer i sprengkulda. Mye av turen foregår på noen forblåste jorder, hvor vinden gjør den relle kulda en del verre enn gradestokken viser, og som gjør vindtette plagg absolutt nødvendig. Jeg har i flere år savnet et skikkelig godt hodeplagg, som både holder varmen og som er vindtett. For noen uker siden var jeg innom den lokale filialen av Norsk Høyfjellsutstyr og kjøpte en lue fra Lowe alpine som dekket behovet. Den har øreklaffer og går langt ned i nakken, og butikken garanterte at den aldri kom til å blåse av! Jeg hadde også behov for nye hansker, og kjøpte det i samme butikk. Både et par vindtette og angivelig varme hansker, og et par tynne "innervanter" i merinoull. Denne kombinasjonen holdt ikke helt hva den lovet, derimot viste de nye innervantene seg å være ideelle inni et par skinnvotter jeg hadde fra før. Så nå er jeg omsider varm og vindtett over det hele.

Og når jeg ikke går hundetur? Jeg har en god, varm vinterjakke fra Gant (Norfolk Parka), kjøpt på salg for en del år siden, og et bra utvalg i frakker i ulike lengder og materialer.

Noe som undrer meg i kulda, er at så mange mennesker går barhodet, særlig menn, forekommer det meg, men også mange kvinner. Jeg skjønner ikke hvordan folk orker, og det kan da ikke være sunt? Noen burde foreta en spørreundersøkelse og finne ut hvorfor folk er barhodet i sprengkulde. Jeg kan tenke meg tre grunner: 1) forfengelighet (håret blir flattrykt og/eller bustete), 2) de vil vise at de er tøffe, 3) giddaløshet.

Slipshandel

2010-11-25T20:41:00.012+01:00

"Juleslipset" fra Breuer til venstre, det "preppy" slipset fra Polo Ralph Lauren til høyre.
Det røde slipset kan selvagt også brukes til mange andre anledninger. (Dessverre skinner blitsen litt i silken; rødfargen er egentlig noe dypere og mer "mettet".)

Detaljer er viktige. Jeg skal snart på Gyldendals julefest, og antrekket er mørk dress. Det er ingen dresskode, men i fjor var jeg omtrent den eneste som ikke hadde mørk dress, og det er ikke noe hyggelig. Jeg hadde svarte penbukser og grå jakke, men akkurat i fjor var, av en eller annen grunn, omtrent alle andre i svart dress, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg mente å huske at det ikke har vært slik tidligere. Men i år tar jeg ingen sjanser, altså mørk dress. Og siden det er julefest, bestemte jeg meg for et rødt slips. Jeg har to røde slips fra før, men etter en kritisk granskning ble begge forkastet . Det ene hadde ikke den rette rødfargen (for mye gult i det røde) og det andre var for kort og for smalt til å henge pent og naturlig. Altså måtte jeg ha et nytt slips. Siden jeg likevel hadde et ærend i Oslo i går, stakk jeg innom Ferner Jacobsen. Og det første mine øyne falt på idet jeg kom inn døra, var akkurat det røde slipset jeg hadde sett for meg. Altså kjøpte jeg det (selvsagt etter å ha sett på en del andre, for sikkerhets skyld). Slipset er av et fransk-italiensk merke som heter Breuer, ukjent for meg frem til nå. De lager klær også, og stilen tiltaler meg så absolutt. Hjemmesiden er HER. Synd jeg må til Belgia eller Frankrike for å finne en av forretningene deres. Slipset jeg kjøpte, er håndsydd i 100 % silke.

Jeg tar samtidig med det forrige slipset jeg kjøpte, hos Gunnar Øye i Bogstadveien for noen uker siden. Det er håndsydd i Italia i 64 % ull og 34 prosent silke. Det vil si at fôret er i silke. Typisk preppy i stilen (se tre innlegg nedenfor). Jeg så det i et av vinduene til Gunnar Øye, hvor det bare var ting fra Polo Ralph Lauren, og tenkte at det ville passe godt til blazer.

Litt råflott, kanskje, å kjøpe to så dyre og fine slips når jeg knapt bruker slips, men det dreier seg om å ha det rette tilbehøret til de rette anledningene. Og som sagt - detaljene er viktige. Et slips er dessuten en svært fremtredende detalj.

Bake kaker søte

2010-11-20T18:16:00.008+01:00

Gårsdagens bakst: Biscotti med Drambuie og tranebær.

Jeg liker å bake, og av og til baker jeg noen italienske småkaker som heter biscotti. En god oppskrift finnes HER, på Tines hjemmeside. Den er med grovhakkede mandler og revet appelsinskall. Men her er det rom for variasjoner. Man kan ha nærmest hva som helst i biscotti, blant annet er det veldig godt å smakssette dem med forskjellige likører. Som nevnt noen innlegg nedenfor fikk jeg nylig en flaske av den skotske whiskylikøren Drambuie. Et av produsentens drinkforslag er Drambuie med tranebærsaft. Det hørtes for meg ut som en god idé til biscotti, så i går bakte jeg biscotti med tranebær og Drambuie. Det vil si at jeg erstattet mandlene med tilsvarende mengde grovhakkede tranebær, og det revne appelsinskallet med en god skvett Drambuie. Neste gang vil jeg kanskje redusere mengden tranebær fra 150 g til 100 g, men gode biscotti ble det.

God helg til denne bloggens lesere!
(Nå skal jeg bake pizza, og på hjemmekinoen i kveld står "Slumdog Millionaire".)

Ny sykkel

2010-11-16T11:49:00.006+01:00

Jeg har nylig vært en svært oval helg (fra torsdag til mandag) i København, uten å kjøpe et eneste klesplagg. Det er jeg nesten stolt av. Kanskje min selvpålagte kjøpestopp omsider har begynt å virke, skjønt det dreier seg nok mer om at jeg var på bokmesse og ikke hadde tid til shopping. Ikke var jeg innstilt på det heller.
Men en kveld jeg vandret i Studiestræde (jeg skjønner ikke hvorfor alle mennesker går i kø på Strøget - jeg liker meg bedre i sidegatene, de er så stemningsfulle at man nesten føler seg hensatt til middelalderen) kom jeg forbi en butikk, egentlig en retro-klesbutikk, som hadde noen sykler utstilt på fortauet, blant annen en sammenleggbar en som fanget min interesse. Jeg har nemlig lenge vært på jakt etter en sykkel jeg kan ha i bilen. Jeg får riktig nok akkurat plass til den sykkelen jeg allerede har, men da må jeg legge ned bakseteryggene og får nesten ikke plass til noe annet. Jeg fikk låne en av utstillingssyklene, syklet til parkeringskjelleren hvor bilen sto, og testet "sammenleggbarheten". Sykkelen passet perfekt i bagasjerommet, dvs at jeg kunne dra over trekket som skjuler bagasjen (jeg har stasjonsvogn), og at det var plass til bagasje ved siden av. Overraskende god å sykle på var den også, og med seks gir. Prisen var nedsatt og mistenkelig lav, 1400 kroner (jeg vet ikke hva den var nedsatt fra). Men jeg har fått det jeg var ute etter, og tror jeg blir fornøyd.

Ivy League og preppy

2010-11-09T20:31:00.013+01:00

Bilde fra nettsiden til klesbutikken Nick Hilton i Princeton.

Jeg prøver å tilstrebe en stil som kan karakteriseres som ”avslappet eleganse”. Det vil si å være velkledd på en avslappet og behagelig måte. I lykkelige øyeblikk synes jeg at jeg får det til. Idealet kan vel sies å være en kombinasjon av den amerikanske stilen som kalles «Ivy League» og dens avart «preppy». Ivy League er en tradisjonell amerikansk stil med utgangspunkt i amerikansk universitetsmiljø i 1950-årene. Og ikke et hvilket som helst miljø - betegnelsen «Ivy League» (direkte oversatt «eføy-klubben») refererer til toppsjiktet av amerikanske universiteter, nemlig Harvard, Yale, Princeton, Columbia, Brown, Cornell, Darthmout og Pennsylvania og deres ærverdige eføybevokste bygninger. Jeg skal ikke gå inn på detaljene som kjennetegner denne stilen, bortsett fra ledige dressjakker og penbukser. De amerikanske firmaene Brooks Brothers og J. Press regnes som typiske eksponenter for Ivy League.

Av denne stilen har det senere oppstått en variant som kalles «preppy», som blir utmerket forklart i DENNE meget leseverdige artikkelen på Hegnar Online, som ikke minst forklarer hva det innebærer å være preppy på norsk. Artikkelen konkluderer heldigvis med at «å være en prepp handler hverken om å være en snobb eller ekstremt velstående. Det handler om tradisjoner, verdier og en klassisk stil. De to førstnevnte er dessverre ikke tilgjengelig for alle - stilen kan heldigvis kjøpes for penger.»
Typiske trekk ved preppy klær er at de er mer fargerike og sporty enn Ivy League (men absolutt ikke sporty i betydningen jogge- og treningstøy!) Bloggen Men’s Flair har bl.a. DETTE innlegget om preppy og Ivy League.
Polo Ralph Lauren og Gant er typisk preppy. Blant nettbutikker kan nevnes blant annet Lands’End hvor jeg selv har handlet litt. Norske butikker som flagger en preppy stil, er Ferner Jacobsen og Gunnar Øye i Oslo.

Lørdagskveld med pizza, rødvin og Drambuie

2010-11-06T17:40:00.011+01:00

Klær er en nytelse, er det ikke? Jeg har tenkt at denne bloggen kan handle om andre former for nytelse også, for eksempel mat og drikke. Ikke at jeg er noen spesialist på noen av delene, men det er jeg for den saks skyld ikke på klær og stil heller. Jeg bare prøver å utvide mine kunnskaper.
Det er lørdag, og hver lørdag baker jeg en klassisk pizza margherita til meg selv og en eller flere andre. Oppskriften har jeg fra denne boken. Denne pizzaen er tynn, sprø og enkel. Og god. Da jeg forrige lørdag spiste en slik pizza på den italienske "stamrestauranten" min i Berlin, lignet den faktisk veldig på min egen. Til pizzaen drikker jeg gjerne en italiensk rødvin. Jeg kan innrømme at min kjennskap til vin stort sett begrenser seg til kategoriene god/ikke god. Imidlertid har jeg erfart at italienske viner generelt passer min smak.

Jeg drikker ikke øl, og jeg drikker ikke brennevin. Men jeg har en "sweet tooth" som gjør at jeg liker likører. På restauranten i Berlin får jeg et lite glass limoncello med regningen, en sitronlikør. Jeg er veldig glad i ting med sitron. (Men jeg har aldri skjønt hvorfor folk kjøper dyrt mineralvann på flaske tilsatt kunstig sitronsmak. Jeg fyller hver dag en karaffel med vann, putter en sitronskive oppi og setter den i kjøleskapet til middag. Så har jeg isvann med akkurat passe mye sitronsmak. Enklere og billigere (og bedre) blir det ikke. Vann hører alltid til.

Forleden fikk jeg en flaske Drambuie. Det er en skotsk likør bestående av maltwhisky, lynghonning og en hemmelig urteblanding. Drambuies hjemmeside er HER. Drambuie kan selvfølgelig drikkes som den er, men med denne likøren kan man også enkelt lage seg en drink, for eksempel en Crushed Nail: 4 cl Drambuie, en halv lime og knust is. Eller en Ruby Nail: 4 cl Drambuie, is og tranebærjus, pluss to limebåter som presses over. Lime kan brukes som pynt på begge.

Og med dette ønsker jeg lesere av denne bloggen en fortsatt fin helg.

Nye sko

2010-11-02T14:06:00.005+01:00

Garderoben manglet et par sko av denne typen, og da Charles Tyrwhitt nå hadde dem til halv pris, kunne jeg ikke dy meg lenger (i tillegg trekkes den engelske momsen fra når man handler fra England. Det kan komme moms og toll på i Norge, men det virker som om dette er avhengig av dagsformen til Posten/Tollvesenet). Det er tredje par sko jeg kjøper fra dette firmaet i Jermyn Street i London, og jeg har vært svært fornøyd med dem jeg har kjøpt hittil.

Ich wünsche Ihnen ein schönes Wochenende!

2010-10-30T22:31:00.011+02:00

Litt sent å ønske leserne av denne bloggen en god helg, men likevel. Jeg har nettopp vært på min italienske stamrestaurant her i Berlin, tvers over gaten for leiligheten jeg bor i, og spist steinovnspizza (tynn og sprø og enkel, slik jeg lager den selv), sjokoladekake med mascarpone og drukket en halv flaske Montepulciano. Berlinere går mye ut, og på en lørdagskveld er denne restauranten stapp full. Mange er stamgjester; det håndhilses og klemmes og kysses på begge kinn og jeg vet ikke hva. Jo, jeg vet forresten hva: Tyskerne er et høflig folk. Man skal ikke langt utenfor Norges grenser før folk viser en høflighetskultur som nesten gjør det flaut å komme fra steinrøysa Norge. Et restaurantbesøk er en god anledning til å observere. Paret som satt ved nabobordet, hilste for eksempel på meg både da de kom og gikk. Høflighetsfraser spiller en stor rolle i Tyskland, og som turist gjør man klokt i å lære seg en del av dem. De gjør den daglige omgang glatt og smidig, i positiv forstand. Man hilser når man kommer inn i en butikk eller på et spisested (Guten Tag), og man hilser når man går (auf Widersehen eller Tschüss). Fredager, og til dels også lørdager, hilser selv kassadamen i daglivarebutikken en med "ein schönes Wochenende". Det betyr "god helg". Det rette svaret er da "danke gleichfalls" - takk i like måte. "Danke gleichfalls" kan selvfølgelig brukes i alle andre sammenhenger også. Den man sier det til, kvitterer da med et "danke" (takk). Rene pingpongen med høflighetsfraser, med andre ord, men du verden så trivelig det er. De-formen er fortsatt meget brukt i Tyskland, og når man henvender seg til noen på gaten, for eksempel for å spørre om veien, begynner man alltid med "Entschuldigen Sie bitte". Det sies at tyskerne er utilnærmelige, og om berlinere spesielt heter det at de har en egen ubehøvlet væremåte. Det har jeg aldri merket noe til, jeg treffer bare hyggelige mennesker her. Og er de ikke direkte hyggelige, så er de i hvert fall høflige og korrekte. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg til en viss grad behersker språket (tyskerne blir lett smigret av turister som snakker tysk, og har meget stor overbærenhet med grammatikalske bommerter så lenge man gjør seg forstått), og at jeg er svært nøye med høflighetsformene. Dessuten kler jeg meg ikke som en typisk turist, og oppfører meg heller ikke som en.

Kafébesøk er en del av storbylivet. Dette er fra kafeen i Deutsches Historisches Museum. Jeg drikker ikke kaffe, men te. Min foretrukne tevariant er svart te med melk og brunt sukker. Du verden så lut lei en pasjonert tedrikker kan bli av de evinnelige posene med Earl Grey og kafeer som aldri har hørt om brunt sukker. Får man attpåtil teen i en liten kaffekopp, kan dagen, eller i hvert fall måltidet, langt på vei være ødelagt. På kafé gjør te seg best i glass. På denne kafeen var det riktig nok også posete, men innholdet var i hvert fall Assam, som er "melketeen" fremfor noen. Til daglig foretrekker jeg riktig nok den mer syresvake Keemum, men man skal ikke være helt urimelig i kravene heller. Den virkelige lakmustesten er imidlertid om man får noe å legge den brukte tesilen eller -posen på. Det fikk jeg her. Jeg spiste lunsj på denne kafeen, nærmere bestemt "ein herzhaftes Frühstück". Direkte oversatt: "en solid frokost". "Frühstück" betyr i utgangspunktet det samme som på norsk, altså "frokost". Det kan imidlertid også ha samme betydning som "frokost" på dansk, nemlig lunsj. Mange tyske kafeer serverer nemlig en lunsjtallerken som benevnes som en eller annen form for "frühstück", som i dette tilfellet. Min tallerken besto av rundstykker, kokt egg, agurksalat, grønn salat, flere typer kjøttpålegg og flere typer ost. Innholdet og betegnelsen på lunsjtallerkenen varierer fra kafé til kafé, men som regel får man en utmerket lunsj med dette alternativet.

Dette bildet er tatt midt i Berlin! I den store parken som heter Tiergarten, eller Der Grosse Tiergarten for å være helt nøyaktig. Betegnelsen "Tiergarten" alene omfatter mer enn parken, nemlig et større område i bydelen Mitte. Parken Tiergarten er for øvrig større enn Hyde Park i London, men mindre enn Central Park i New York.

På handletur i Berlin

2010-10-26T21:11:00.009+02:00

Interiør fra Chelsea Farmer's Club i Bleibtreustrasse (off Kurfürstendamm).

Så er jeg i Berlin, og dagen i dag var avsatt til kleskjøp. Jeg begynte med å kjøpe sokker på KaDeWe, de har stort utvalg av Falke, det tyske merket som jeg foretrekker. Falke har også egen butikk lenger oppe på Kurfürstendamm.

Jeg kikket også innom Barbour-avdelingen, men fant ikke den jakken jeg lette etter, og som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte i fjor! Poenget er, som tidligere sagt, at jeg ikke vil ha en tradisjonell Barbour-jakke i mørk grønt eller blått, men en lys og lettere. Etterpå var jeg innom Barbours egen butikk på Kurfürstendamm, men også der gikk alt i mørke farger. Nå har jeg gitt opp Barbour-prosjektet, i hvert fall inntil videre.

Planen var også å kikke innom Hermès, men det fant jeg ikke (hadde glemt å ta med adressen), dessuten kjøpte jeg et nydelig silkeslips, sterkt nedsatt, hos Chelsea Farmer’s Club, en artig butikk i Bleibtreustrasse off Ku’damm, hvor de dyrker en engelsk country-stil. Kjøpte en veldig fin cordbukse der i fjor.

Deretter gikk turen til Angelo Sassu like i nærheten, som har spesialisert seg på italiensk herremote. Veldig hyggelig innehaver, vi kommuniserte på tysk, engelsk og litt italiensk, og det gikk veldig greit, jeg kjøpte en cordbukse og en veldig fin dressjakke i silke og bomull til neste sommer. Dressjakken var rosa med litt mørkere tynne røde striper, for det første hadde jeg bruk for en sommerjakke, for det andre prøver jeg å innføre litt mer farger i garderoben.

Ingenting av dette kostet en formue, og alt inngikk i min overordnede plan. Ingen feilkjøp, ingen forhastede beslutninger. Veldig fornøyd med det.

Som jeg har vært inne på før, bør man ha en overordnet plan for hva man skal kjøpe. Til grunn for denne bør man igjen ha en slags analyse av hva slags stil man har eller tilstreber. Bevissthet er nøkkelordet for å unngå feilkjøp. Samtidig må man være åpen for det jeg kaller ”bevisste impulskjøp”. Man kan komme over ting man egentlig ikke hadde planlagt, men som man får lyst på, og som tilfører garderoben en kjærkommen tilvekst. Dressjakken jeg kjøpte i dag, er et godt eksempel. Det var ikke et planlagt innkjøp, men jeg fikk lyst på den med en gang jeg så den, og den satt som et skudd. Det viktigste var imidlertid at jeg straks så at den fylte et hull i garderoben som jeg ikke hadde tenkt over, i tillegg passet den fint inn i planen om å tilføre mer farge. At den var italiensk og meget forseggjort, men til en overkommelig pris, gjorde heller ikke noe. Nå gleder jeg meg til å ta den i bruk til sommeren.

The no socks look

2010-10-18T16:33:00.005+02:00

Dette bildet sto nylig på bloggen til The Sartorialist, som ikke legger skjul på at han liker ”the no socks”-look. Både på denne bloggen og på andre som skriver om herremote ser man stadig bilder av folk som ikke har sokker i skoene. Dette er tydeligvis en trend i tiden, jeg vil kalle det en manér. For meg er det uforståelig hvordan en sånn manér kan oppstå, jeg får grøsninger bare av synet, og enda mer av tanken på å skulle gå sånn selv. Med andre ord: For meg er det helt utenkelig. Noe mer ubehagelig kan jeg knapt forestille meg, og jeg synes absolutt ikke det ser pent ut. Det må være kaldt, for det første, og for dem med tendenser til fotsvette kan man jo selv tenke seg hvordan det må være både for omgivelsene og for skoene. Jeg holder meg til det gamle idealet om at bar hud ikke skal ses på herreben, et punkt hvor mange norske menn svikter - ikke ved å gå barbent i skoene, men ved å bruke for korte sokker. Uansett hvilken stilling man befinner seg i - om man har lagt det ene benet oppå det andre, for eksempel - skal sokken alltid være lang nok til at hud ikke synes.

And now for something completely different

2010-10-15T21:06:00.003+02:00

Hva med litt fado på en fredagskveld? Ana Moura er en av mine musikalske favoritter.

På ønskelisten: Hermès-slips

2010-10-13T22:06:00.014+02:00

Jeg tror jeg setter et Hermès-slips på ønskelisten. For den saks skyld gjerne flere, men ett sted må man begynne, og med de prisene Hermès angivelig opererer med, må det nok pent bli ett av gangen. Om slips fra Hermès sier Bernhard Roetzel følgende i sin bok En gentleman - håndbok i klassisk herremote: «Hermès-slipsene hører til blant et lite antall eksklusive produkter som står for god smak verden over. Det finnes sikkert slips som vitner om en enda mer forfinet stilsans, og det finnes absolutt både dyrere og mer sjeldne slips, men intet annet slips er i samme grad hevet over enhver kritikk, mote og smak som nettopp et slips fra Hermès.» (I stedet for å si at det er hevet over enhver smak, ville jeg nok sagt at det var hevet over skiftende smaksretninger, eller noe i den dur - Roetzel fremhever jo i begynnelsen av sitatet at Hermès nettopp er et uttrykk for god smak. Men her kan det være oversetteren som har slumset litt.)
Anyway -- et Hermès-slips er altså noe å trakte etter. For mitt vedkommende trenger det ikke gå lenge til ønsket går i oppfyllelse, siden jeg etter planen snart skal befinne meg så nær Hermès' filial i Berlin at jeg like godt kan ta en tur innom. Dét koster i hvert fall ingenting.
Mye kan sies om slips - norske menn flest går nok helst uten, bortsett fra til mer formelle anledninger, ofte ikke engang da. For meg er det situasjonsbetinget. Noen ganger føler jeg det naturlig å bruke slips og har lyst til det, andre ganger ikke.
Da jeg leste meg litt opp på slips for å skrive dette innlegget, følte jeg meg litt beskjemmet fordi jeg bare mestrer én slipsknute, nemlig Windsor. Jeg må også innrømme at jeg som regel knyter et slips bare én gang, og deretter nøyer meg med å utvide og stramme løkken når jeg tar slipset av og på.
Men jeg skjønner nå at jeg må lære meg i hvert fall én knute til, nemlig four in hand eller Old England, en smalere og mer langstrakt knute enn Windsor. Valget av slipsknute handler dels om smak, men også om type skjortesnipp.

Det danske herremoteikonet Mads Christensen, forfatteren av boken Absolutt mann (originaltittel Den store blærerøv) uttrykker seg med store bokstaver også når det gjelder slipsknute:

«En voksen mann står ofte i situasjoner der han skal treffe viktige beslutninger som får konsekvenser for hele hans fremtid. Valget av slipsknute er en av disse beslutninger.»

Nå vel, så galt er det nok ikke, aller minst i våre dager. Men det er ofte detaljene som teller, og slipsknuten kan nettopp være en detalj som man i hvert fall kan ha et bevisst forhold til.

Både Roetzels bok og Christensens bok har tidligere vært omtalt i denne bloggen.
HER er et innlegg fra bloggen Permanent style om Hermès-slips, og Hermès’ hjemmeside finnes HER.

Barbour-føljetongen

2010-10-08T14:44:00.011+02:00

Under frokosten i dag falt blikket på denne annonsen for Barbour i ukens utgave A-magasinet. Jeg har lenge ønsket meg en Barbour-jakke, og fortalte tidligere i år om et forsøk på å kjøpe en hos Ferner Jacobsen (trykk på temaet Barbour under). Som man ser av bildet i det ene innlegget, var det ikke en av de typiske Barbour-jakkene i oilskin eller vattert stoff, men en såkalt "Lightweight Contemporary Beaufort". Jeg hadde sett jakken på nettet og sjekket hos Ferner Jacobsen om de hadde den. Det hadde de ikke, men kunne skaffe den. Det tok sin tid, flere måneder faktisk, noe som ikke skyldtes Ferner Jacobsen, men leverandøren. Da jakken omsider kom, viste det seg at den ikke passet. Både ekspeditøren og jeg så det med en gang. Selv om jeg hadde bestilt jakken, hadde jeg forsikret meg om at jeg ikke var forpliktet til å kjøpe den. Ingen sure miner fra butikkens side, selv om de hadde hatt mye arbeid med å skaffe den. Min erfaring med Ferner Jacobsen er at ekspeditørene der er genuint opptatt av å gjøre kunden fornøyd og å være rådgivere, ikke bare selgere. Det er meget klok politikk etter min mening. De gangene jeg har gjort feilkjøp, har det stort sett vært i butikker hvor ekspeditørene er for ivrige til å selge for enhver pris. En kunde som har gjort et feilkjøp pga en overivrig selger kommer neppe tilbake, i motsetning til en fornøyd kunde som føler at han fått hjelp til å finne det rette.
Jeg er dermed fortsatt uten en Barbour-jakke, men om et par uker skal jeg til Berlin, og da kommer jeg til å kikke både i Barbour-avdelingen på KaDeWe og i Barbours egen butikk på Kurfürstendamm. Så får vi se hva resultatet blir.
HER er et innlegg om Barbour på bloggen Men’s Flair, og The Sartorialist har et bilde av en velbrukt Barbour-jakke i et innlegg 6. oktober (min kommentar til dette bildet er at selv en Barbour-jakke kan bli FOR velbrukt, men igjen: smak og behag).

God helg til denne bloggens lesere!

Høstfarger

2010-10-05T19:28:00.007+02:00

Her er en pologenser og en vanlig genser jeg fikk i posten i dag, fra Lands' End (fargene er litt for lyse pga blits, men ved hjelp av lenkene kommer man direkte til sidene hvor plaggene er presentert). Land's End er et amerikansk firma, men varene kommer fra England, så de har kanskje en avdeling der også. Pologenseren er burgunderrød og genseren «dark brown heather». Fargene er valgt ut fra årstid og kombinasjon med plagg jeg har fra før. Kvaliteten er bokstavelig talt til å ta og føle på, og de passet perfekt. Jeg var usikker på størrelsen, men valgte L fordi jeg regnet med at det var en litt stor L, og det viste seg å stemme.
Prisen var ikke avskrekkende, særlig fordi jeg benyttet meg av et tilbud. Amerikanske og engelske firmaer er veldig flinke til å sende mailer med nyheter og tilbud, slik at man stadig er orientert.

Jeg er generelt skeptisk til å kjøpe klær fra utlandet på nettet fordi det blir mye plunder og heft (og ekstra utgifter) hvis ting ikke passer og må byttes. Jeg har imidlertid vært heldig med skokjøp - de tre parene jeg har kjøpt, fra engelske nettbutikker - har passet perfekt. Og nå altså også heldig med disse to plaggene fra Lands' End.

Å kjøpe dressjakker, skjorter og ytterplagg på nettet tror jeg ikke jeg vil våge meg på, til det føler jeg at det blir for mye av et sjansespill med hensyn til passform og størrelse. Men sko og trikotasje har jeg til nå bare gode erfaringer med.

Kamelhårsfrakken

2010-10-03T18:33:00.015+02:00

Illustrasjonsfoto fra nettet.

Det er høst, en årstid for kappe eller frakk.
Bernhard Roetzel skriver dette om Frakkekultur i sin bok En gentleman - håndbok i klassisk herremote:
«Frakken skal først og fremst beskytte mot kulde, vind, støv og regn. Frakken signaliserer også at den som har den på seg, er på vei til et eller annet sted. Idet man tar på seg en frakk, indikerer man et oppbrudd. Når man tar den av seg, betyr det at man er kommet frem til bestemmelsesstedet, og når man henger den fra seg, viser man at man er klar til å ta del i en sammenkomst. Hvis man derimot gjør sin entré og ikke tar av seg frakken, signaliserer man avstand, mistro eller ubesluttsomhet: «Senere begav hele selskapet seg til en bar, hvor man først ble stående med frakkene på [...].» Slik skisserer Max Frisch en uavklart situasjon med få ord i sin roman Kall meg Gantenbein.
Frakkens beskyttende funksjon kan altså også ses i en overført betydning. Den kan fungere som en beskyttende kappe mot en omverden som ofte blir vurdert som fiendtlig. Den trekker opp en grense mellom oss selv og den ytre verden. I novellen «Futteralmennesket» beskriver Anton Tsjekhov dette behovet: «Hos dette mennesket kunne man iaktta en stadig og uimotståelig streben etter å omgi seg med en kappe, skaffe seg et futteral som skulle avsondre og beskytte ham mot påvirkninger utenfra.» Dette var grunnen til at Tsjekhovs figur Benikow til enhver tid var iført en dobbeltspent frakk med fløyelskrage.
[...]
Som regel vil man velge en frakk som harmonerer med ens egen stil, og som dessuten passer i de miljøene man ferdes i. Frakken forteller ganske mye om hvilke planer man har: om man er på vei til arbeidet eller om man skal på jakt, ta en tur i operaen, eller om man kanskje befinner seg på en reise. Man går med andre ord regelrett glipp av en rekke stilistiske uttrykksmuligheter hvis man til enhver tid ifører seg sin høyt elskede oilskinsjakke, uansett hvor behagelig og passende den kan være. En frakk som passer til anledningen, vil alltid være et uttrykk for stil.»

Så langt Bernhard Roetzel. I stedet for oilskinsjakke, kunne man for mange nordmenns vedkommende dessverre si allværsjakke. En oilskinsjakke har i hvert fall en viss stil, i motsetning til allværsjakken (som for eksempel som regel også er for kort til å dekke en dressjakke). De fleste nordmenn foretrekker nok uansett en ytterjakke fremfor frakk, i tråd med sin bevisste eller ubevisste uvilje mot å «kle seg pent». En frakk føles mer «pyntet» og pretensiøs, man er jo også, både praktisk og i overført betydning, mer bundet av en frakk. Men - samtidig mer beskyttet, også det i både praktisk og overført betydning.

Sist jeg var i Oslo, var jeg stolt av meg selv fordi jeg ikke hadde vært innom en eneste klesforretning. Men så hadde jeg et ærend på Majorstua før jeg skulle forlate byen, og benyttet anledningen til å ta en titt i H&M-butikken i krysset Vibesgate-Bogstadveien. Et kvarter senere kom jeg ut igjen som den fornøyde eier av en kamelhårsfrakk. Et interessant innlegg om denne frakketypen kan leses HER, på bloggen Men’s Flair. Selv har jeg en rekke kapper og frakker, men har aldri hatt noe i nærheten av en kamelhårsfrakk. Det nærmeste er en duffel coat jeg hadde i ungdommen, den var i hvert fall i samme farge.

Når jeg har kapper og frakker fra før, hva skal jeg da med en til? Det handler selvsagt om å ha mulighet for å variere. Skal man kunne variere, må man ha noe å velge i.

En kamelhårsfrakk har gjerne et litt eksklusivt preg. Rimer det med H&M? Tja, hvorfor ikke? Som man vil se i innlegget om kamelhårsfrakker på Men's Flair, har bloggeren der sett en kamelhårsfrakk på Zara. Kanskje kamelhårsfrakker er in nå? Min frakk på H&M kostet ca 1300 kroner. Det er nok ikke noe problem å få kamelhårsfrakker som er langt dyrere, og det er sikkert forskjell i stoffkvalitet og mye annet. Jeg har imidlertid kjøpt i hvert fall én frakk på H&M tidligere, som jeg til tross for rimelig pris har hatt i mange år og brukt mye uten at den har tapt seg. Av etiketten fremgår det at den er laget i Romania, og det samme er kamelhårsfrakken jeg kjøpte. H&M har kanskje en god frakkeleverandør der?
Når det gjelder klær, mener jeg at man til en viss grad får det man betaler for, og at det ofte kan lønne seg å kjøpe dyrt både med hensyn til bruksglede og varighet. Men billig og bra kan så absolutt være en god kombinasjon.

Gubbestil?

2010-09-24T10:52:00.016+02:00

Utrolig hva man kan komme ut for. I dag er jeg blitt beæret med en helside i D2, fredagsmagasinet til Dagens Næringsliv. En avis jeg er så gammel at jeg fortsatt kan finne på å kalle "Sjøfarten", etter den gang den het "Norges Handels- og Sjøfartstidende".

Grunnen er at jeg i all beskjedenhet blogger om herreklær med utgangspunkt i mine forsøk på å finne en personlig stil og å være litt bevisst på hva jeg kjøper og ikke kjøper. For den det måtte interessere, kan jeg si hva jeg har på meg på bildet.

Flat cap fra Stetson, kjøpt hos Hatte-Holm. Yndlingshodeplagget mitt.

Skjorte fra Giovani i Sandefjord, kjøpt på sommersalget nå i år (tidligere omtalt i bloggen).

Slips fra Volt i Bogstadveien (den nærmest Valkyrie plass)

Skinnjakke fra Gun Vik i hjembyen Porsgrunn. Se mer HER.

Bukser fra Gant, kjøpt hos VIC Skau i Skien, en lokal butikk jeg bruker en del.

Sko fra Sebago (minst tyve år gamle, og tidligere omtalt i bloggen).

Skuldervesken har jeg også skrevet om før, i DETTE innlegget. Den er eldgammel og fristet i mange år en elendig tilværelse, slitt og delvis ødelagt, nederst i klesskapet, men ble nylig rehabilitert ved hjelp av skinnskredder og skomaker.

Også kjente TV-fjes bruker de eksklusive skinnklærne fra Gun Vik i Porsgrunn.

Sykkel

2010-09-20T16:50:00.013+02:00

Kjøretøyene mine. Det ene får plass i det andre - så vidt. I går så jeg en sammenleggbar, elektrisk sykkel i en butikk rett nedi gaten. Den må jeg kikke litt nærmere på.

Jeg har alltid likt å sykle, men hadde ikke gjort det på en del år da jeg prøvde meg igjen i Berlin i fjor høst. Det ga mersmak, og i vår kjøpte jeg en sykkel som jeg har hatt stor glede av i hele sommer. Sist jeg var i Oslo hadde jeg den med i bilen. Perfekt kombinasjon. Egentlig var det DETTE firmaet - Osloh, et firma som lager jeans og andre klær spesielt beregnet på sykling - jeg skulle gjøre oppmerksom på. (Hvorfor heter et amerikansk firma Osloh? Det virker ikke tilfeldig.) Kom tilfeldig over det da jeg sjekket noen sykkelsider på nettet (bl.a. Copenhagenparts). Da jeg syklet i yngre dager, var det racersykkel som var tingen. Nå virker det som om terrengsykkel er den store trenden. Men jeg er en urban syklist.

På lånt sykkel i Berlin i fjor.

Herremagasinet

2010-09-13T21:49:00.009+02:00

Endelig fant jeg en kort kappe/lang jakke av en type jeg lenge har vært ute etter. Merket er Lapidus, som virker kjent, uten at jeg har klart å finne nærmere ut av det. Den klassiske dressjakken i hundetannmønster sto ikke på ønskelisten, men fulgte med i dragsuget.

For en tid siden var jeg innom en butikk i Oslo som heter Herremagasinet. Den ser litt sliten ut fra utsiden (nettsiden er heller ikke direkte innbydende), og ligger i en ikke mindre sliten gatestubb som heter Lybekkergata, som er en slags transportetappe mellom Storgata og Sentralstasjonen. Butikken er spesialist på store størrelser og retter seg med andre ord mot godt voksne menn både på den ene og den andre måten. Selv om alderen har sørget for at klær med karakteristikken slim fit ikke lenger egner seg for meg, er jeg ikke spesielt plasskrevende i størrelsen, det gjelder mer å finne det rette snittet. Det var med andre ord ikke for å oppsøke noen spesialist i store størrelser jeg plutselig befant meg i Lybekkergata denne dagen, jeg var slett ikke på handletur i det hele tatt, men på vei til fots fra Comfort Hotel Børsparken til Grünerløkka for å spise lunsj.
Selvfølgelig kikker jeg alltid i vinduene når jeg kommer forbi en klesforretning, og et plagg i vinduet til Herremagasinet fanget interessen. Jeg har lenge vært på jakt etter en kort frakk/lang jakke til vår- og høstbruk, og har sett på atskillige, uten å finne en som har passet perfekt og som jeg har følt meg vel i. Poenget med dette plagget var at det måtte være langt nok til å dekke en dressjakke. Frakker/kapper har jeg nok av, men noen ganger føler man seg litt for ”kledd” i en frakk, og den eneste jakken jeg har hatt, som passer i lengden og til årstidene, er en Gant-jakke med for sterkt preg av allværsjakke, selv om den er ensfarget svart og for så vidt stilig nok. Men det er noe litt mer klassisk jeg har vært på jakt etter. Og der, i vinduet til Herremagasinet, hang det et eksemplar som så ut til være midt i blinken. Inn for å prøve. Butikken var like ufiks innvendig som utvendig, men stappfull av klær, og med hyggelig og profesjonell betjening. Den korte frakken i vinduet var lys, men den fantes også i mørkeblå - den nyansen av mørkeblå som nesten ikke er til å skjelne fra svart. Helt perfekt. Passet gjorde den også. Når jeg skal prøve plagg av denne typen og ikke har dressjakke på meg, ber jeg alltid om å få låne en mens jeg prøver. En farlig ting å gjøre - to ganger i år har jeg kjøpt dressjakken også. Første gang var da jeg prøvde en Barbour-jakke hos Ferner Jacobsen i vår - da fikk jeg låne en Boss-blazer. Jeg vet ikke om ekspeditøren var tankeleser, men jeg hadde lenge ønsket meg en enkeltspent klassisk blazer. Og Boss-blazeren satt som et skudd - nesten. Litt for lang på ermene, og litt for lang på lengden. Så fikk jeg prøve en Corneliani-blazer - og den satt som et skudd. Men for en pris ... Boss-blazeren var dyr den også, men ikke verre enn at det gikk. Ekspeditøren sa at Boss-blazeren ville sitte like fint som Corneliani-blazeren når den ble lagt opp på ermene og lengden. Og hos Ferner Jacobsen er skredderarbeidet inkludert. Jeg tok ekspeditøren på ordet - uken etter kom Boss-blazeren hjem til meg i posten (også det inkludert i prisen), og ganske riktig - nå satt den som et skudd.
Hos Herremagasinet fikk jeg låne en klassisk grå dressjakke i såkalt hundetannmønster, fra en svensk fabrikk som heter Cavaliere, som jeg aldri hadde hørt om, men som kan karakteriseres som en svensk pendant til Frislid, og som ifølge fabrikkens hjemmeside er godt representert i norske butikker. Jakken satt som et skudd, og siden både jakken og den korte kappen var nedsatt, tok jeg begge deler ...

Den korte kappen virket som et meget godt kjøp til prisen på kr. 1499, nedsatt fra kr. 1999. Klassisk i fasongen og med forseggjorte detaljer som disse innerlommene.

Nye sko

2010-09-02T15:03:00.011+02:00

I DETTE innlegget fortalte jeg om mitt første skokjøp på nettet, et par svarte monkstraps, en skotype man ser lite av i norske skobutikker, men som passer til den avslappede stilen jeg etterstreber. Skoene ble kjøpt hos Charles Tyrwhitt i Jermyn Street i London, som har en utmerket hjemmeside. Lenke nede til høyre på bloggen. Skoene ble kjøpt til halv pris på salg. Jeg fant ut at jeg ville ha et par brune også. Også de ble kjøpt på salg, og også de passet perfekt. De er i brunt skinn med litt preg. Randsydde, som man ser. Topp kvalitet. Solid gummisåle hele veien, i motsetning til de svarte, som hadde lærsåle (men jeg fikk skomakeren til å legge en pen gummisåle på dem).
De brune er til dagbruk og mer uformelle antrekk, mens de svarte er mer til kveldsbruk og festlige anledninger. De svarte er nesten like blanke som lakksko og virker fortsatt litt for nye, men jeg holder på å gå dem inn.
Disse brune monkstrapsene er det tredje skoparet jeg har kjøpt på nettet i år, fra to ulike engelske forretninger. Alle tre parene passer perfekt.

Her er skoene til et hverdagsantrekk jeg føler meg vel i. Bukser fra Armani, skjortegenser fra Massimo Dutti i Hegdehaugsveien (leste nylig at det ikke gikk så bra med Massimo Dutti og Zara i Norge, som visstnok tilhører samme konsern. Zara er som tidligere meddelt for ungdommelig og motepreget for meg, men på Massimo Dutti har jeg funnet mye bra). Det morsomste med dette antrekket er jakken. Jeg har lenge hatt lyst på en cordjakke og fant denne på Giovanis sommersalg - til hundre kroner!

Røde bukser

2010-08-26T19:44:00.006+02:00

Personen på bildet er altså ikke meg, som man vil se. Noe av problemet med å ha en blogg om klær, er at jeg ikke orker å ta bilde av meg selv hele tiden. Derfor har jeg i dette tilfellet funnet et illustrasjonsfoto på nettet.

Røde bukser er typisk et av de temaene som kan dele menneskheten i to: for eller imot. Jeg har lenge vært på jakt etter et par selv, og som jeg nevnte i et innlegg nedenfor, fant jeg omsider det jeg lette etter på sommersalget hos Giovani i Sandefjord.

Da jeg var hos Giovani, overhørte jeg en replikkveksling mellom en mann og hans kone. Kona spurte om ektemannen ikke skulle ha et par røde bukser, men mannen svarte at det var han for gammel til. Han var både yngre og kjekkere enn meg, og spørsmålet som da naturlig meldte seg, er: Er røde bukser bare for yngre menn? Nei, mener jeg. Jeg har prøvde å observere litt, og jeg ser menn i alle aldre med røde bukser (i den grad menn overhodet går med røde bukser). Jeg velger derfor å mene at det ikke er aldersbetinget.

Men som sagt -- dette er typisk et for eller imot plagg. Jeg var redd jeg skulle føle at jeg stakk meg litt ut i røde bukser, men i dag har jeg flashet dem for første gang, både i butikken og på biblioteket, og det gikk helt fint. Jeg følte meg faktisk vel i dem. Og jeg ser ikke alderen som noen kontraindikasjon.

Av andre relaterte temaer som er i stand til å dele menneskeheten i to, er for eksempel slips/ikke slips, vanlige underbukser/boksershorts, sokker/ikke sokker (da snakker jeg om vanlige sko, ikke sandaler). Jeg har mine meninger om alle disse områdene, men det får jeg komme tilbake til etter hvert.

Personae

2010-08-05T20:53:00.005+02:00

Jeg har tidligere omtalt tidsskriftet Personae. Dessverre har jeg ikke fått kjøpt siste nummer ennå, men det skal jeg straks rette på. HER er et intervju med redaktøren, Elisabeth Skjervum Hole.
Som katolikk liker jeg spesielt godt det hun sier om katolsk og protestantisk billedtradisjon.

Gammel kjærlighet ruster ikke

2010-08-02T10:27:00.010+02:00

Når jeg virkelig trives med et plagg, går jeg med det til det omtrent faller av. Eventuelt blir det nedgradert til arbeidsplagg i hagen.
Jeg vet ikke hvor gamle de første Armani-jeansene mine er nå (bildet). De er godt slitt, som man ser, men jeg kommer til å bruke dem så lenge de henger på meg. Jeg viser meg ikke ute med dem lenger, til det bruk er de for lengst erstattet av nyere modeller. (Jo, jeg vet at det er in med hullete jeans nå, men det får være måte på.)

Jeg har 5-6 Armani-jeans i alt, og jeg kjøper dem i kjelleren hos Ferner Jacobsen.
Min forkjærlighet for Armani-jeans har ikke noe med merkebevissthet eller snobberi å gjøre, men at jeg føler meg vel i dem. Det har nok igjen noe med Armanis Comfort Fit-system å gjøre (innebygget elastisitet i stoffet), men også designet og modellutvalget.

Det eneste negative med Armani-jeans, er prisen. Nå vil noen kanskje lure på hvorfor jeg kjøper dem hos Ferner Jacobsen, det høres kanskje ekstra dyrt ut. For det første er det dårlig med Armani-forhandlere på mine hjemtrakter, for det andre har Ferner Jacobsen etter min erfaring ikke høyere pris enn andre på sammenlignbare varer, og for det tredje: Hos Ferner Jacobsen er skredderarbeid inkludert i prisen. Ikke bare det, men FJ sender også plagget hjem til meg gratis etterpå slik at jeg slipper å vente med å hente det til neste gang jeg er i Oslo. I tillegg kan nevnes FJs store utvalg og dyktige betjening. Men mer om Ferner Jacobsen senere, i et eget innlegg.

Brilleprøving

2010-07-24T14:26:00.001+02:00

På DENNE siden kan man prøve briller på nettet. Litt morsomt.

Utstudert ufliddhet

2010-07-18T13:20:00.005+02:00

Thomas Hylland Eriksen svarer ikke selv til betegnelsen "utstudert uflidd", jfr. sitatet nedenfor. Tvert imot virker han ganske soignert og velkledd; hårklippen er i orden, ansiktet er rent for buskvekster, og han har skjorte og dressjakke (men selvsagt ikke slips!).

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har i gårsdagens utgave av Magasinet i Dagbladet en teori om hvorfor norske akademikere kler seg som de gjør:

« ... en typisk norsk akademiker [...] bor i et ryddig og rent hus uten et eneste bilvrak i hagen, med luktfrie omgivelser og full kontroll over kroppens etterlatenskaper. Når han skal på jobb, tar han imidlertid på seg en flanellsskjorte med T-skjorte under, jeans og joggesko, selv om han hadde hatt råd til både Boss og Armani. Han dusjer nok hver morgen, men gidder ikke å barbere seg oftere enn annenhver dag, og det synes. Denne bevisst skjødesløse stilen har flere årsaker, både ungdomsdyrking (man kler seg som student hele livet) og det antiautoritære opprøret mange akademikere føler seg som etterkommere av. Utstudert ufliddhet kan forstås som en type investering (man snur de rådende verdiene på hodet for å vise at man har dem i sin hule hånd, tenk bare på sushi- og tartar-spisingen, ikke akkurat en arbeiderklassespesialitet) eller som en protest.»

Feilkjøp

2010-07-15T09:24:00.008+02:00

Feilkjøpte, ubrukte bukser, klare for Fretex.

Av og til gjør man feilkjøp, det er ikke til å unngå. Eller er det? Noe av min motivasjon for å interessere meg aktivt for klær og stil tror jeg nettopp er å være så bevisst på hva jeg kjøper at jeg ikke gjør feilkjøp. Uten å ha noe statistikk for det mener jeg da også at feilkjøpsprosenten er mindre enn noen gang, og det viktigste ved dette: Feilkjøpsprosenten er spesielt liten når det gjelder dyre klær.
På én type plagg er feilkjøpsprosenten altfor høy, nemlig bukser. Dette er neppe tilfeldig, har jeg funnet ut. Et kjent menneskelig fenomen er at alder og vekt har det med å manifestere seg rundt livet, og at man gjerne vegrer seg for å innse dette. Jeg har nå fire--fem bukser liggende, noen av dem fortsatt med merkelappen på, som ikke kan brukes. Ikke dersom jeg skal ha det behagelig i dem. Og plagg man ikke føler seg vel i, er ubrukelige.
Ingen av disse buksene var dyre, så de representerer ikke noe stort økonomisk tap. Hvilket ikke vil si at det ikke er ergerlig nok. De dyre buksene jeg har kjøpt de siste årene, passer heldigvis perfekt, og har vært meget vellykkede kjøp. Kanskje det ligger noe her; at jeg tenker pytt-pytt fordi buksene ikke er dyre. At det er lettere å ønsketenke da, at de nok skal passe bare jeg kommer hjem og får gått litt med dem. Men det er å narre seg selv. Man må kjenne og se nøye etter der og da, i butikken, og er det noe som skurrer (les: strammer), så er det rett og slett så enkelt som at buksene ikke passer, og følgelig ikke skal kjøpes.
Et av feilkjøpene er ganske ferskt. Jeg var i Oslo, og hadde bestemt meg for å kjøpe et par røde bukser (mer om det i et senere innlegg). Jeg var innom en god del butikker, og klesshopping kan være en utfordring: Særlig når man går fra butikk til butikk kan stressnivået bli høyt og blodsukkeret lavt, og da er man særlig utsatt for feilvurderinger. Jeg endte omsider opp med et par røde bukser, til tross for at jeg skjønte at de ikke passet. Stress, lavt blodsukker og ønsketenkning sperret for klar og rasjonell tenkning. Sånt må man rett og slett ikke utsette seg selv og lommeboken for. (Rød-bukse-prosjektet fant i parentes bemerkning sin lykkelige løsning en uke senere, på Giovani-salget (innlegget nedenfor). Der fant jeg et par røde bukser som passet perfekt - og til en latterlig lav pris.)
Mine samlede erfaringer med buksekjøp har nå forhåpentligvis gjort meg så bevisst at jeg har gjort mitt siste feilkjøp på dette området.

Giovani-salget

2010-07-01T15:17:00.005+02:00

Giovani turde være et kjent klesmerke for norske menn. Firmaet har kontor og lager på et industriområde i Sandefjord, og to ganger i året, vinter og sommer, arrangerer de stort salg rett fra lager en hel uke fra morgen til kveld. Prisene er utrolig lave, og her kan man virkelig gjøre kupp. Utvalget er størst for herrer, men det er også en del for damer. Selv om dette er et lagersalg, er det full butikkstandard med prøverom og kyndig (og hyggelig!) betjening. Jeg har ikke vært der på noen år nå, men i formiddag tok jeg turen til årets sommersalg, som pågår denne uken, og angrer ikke. Tre dressjakker, en bukse (endelig en rød!), to skjorter, et slips og tre belter - samlet pris kr. 1600. Ja, så billig er det faktisk når Giovani har salg.

Skoforbedring

2010-06-20T14:41:00.003+02:00

I DETTE innlegget fortalte jeg om et par sko av den typen som kalles monkstraps på engelsk, men som vel ikke har noen egen betegnelse på norsk, som jeg kjøpte via Internett på salg hos Charles Tyrwhitt i Jermyn Street i London. Et vellykket kjøp på alle måter. Skoene hadde imidlertid lærsåle. Sko med lærsåle er glatte, slites fort og trekker vann. Skal man bare bruke dem til penbruk inne og for eksempel danse med dem, er det greit nok, men til mer allsidig bruk er gummisåle å foretrekke. Jeg gikk derfor til skomakeren og ba ham legge på et par gummisåler. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, at skal man holde garderoben noenlunde i orden, trenger man både en skredder (til reparasjoner og forandringer) og en skomaker. Jeg har vært så heldig å finne en skomaker av den gode, gamle typen i nabobyen (samme skomaker som hjalp meg med skuldervesken, se to innlegg nedenfor). Han kom med noen anerkjennende kommentarer til skoene og gjorde en utmerket jobb ved å legge på en ganske tynn gummisåle som på ingen måte ødela skoenes eksklusive karakter. Nydelig arbeid. Så nå er monkstrapsene atskillig mer anvendelige til mitt bruk.

Barbour-føljetongen

2010-05-27T09:48:00.005+02:00

Fire innlegg nedenfor skrev jeg om en Barbour-jakke jeg har bestilt hos Ferner Jacobsen ("Fra ønskelisten", 28. april). Det var 27. april jeg bestilte den, og hittil har det vært umulig å få klar beskjed om når jakken skulle komme. Det er sannsynligvis ikke Ferner Jacobsens feil, innsatsviljen og servicen der er upåklagelig, det er visstnok Barbour som er trege til å svare på henvendelser. Typisk engelsk arroganse, kanskje. I går, nøyaktig én måned etter at jakken var bestilt, ringte de fra Ferner Jacobsen, som meddelte at de nå omsider hadde fått beskjed fra Barbour om at jakken ikke hadde vært å skaffe på en stund, men at den nå var på lager igjen, og at den ville ankomme i midten av juni. Jeg tar ventetiden med godt humør - det er alltid hyggelig å ha noe å se frem til. Det er tross alt snakk om en jakke jeg kommer til å ha i mange år. Hyggelig var det også at prisen viste seg å være en del lavere enn først oppgitt - cirka 2800 mot 3500.

Rehabilitering

2010-05-21T12:11:00.006+02:00

Dette er ikke et plagg, som man ser, men vel det som kalles en accessoire. Eller et stykke tilbehør, på godt norsk. En skulderveske i godt, tykt lær. Akkurat passe størrelse. Den er så gammel at jeg ikke husker når og hvordan jeg fikk den; kanskje har den vært en gave, kanskje har jeg kjøpt den selv. Med årenes løp var den blitt ganske medtatt - sømmer hadde gått opp, skulderremmen var borte, håndtaket fillete. Siden jeg alltid har likt denne vesken, og den er så praktisk og anvendelig, bestemte jeg meg for å rehablitere den. Først ble den overlatt skredderen min, som egentlig er skinnskredder, og som dermed har symaskin som kan sy i tykt lær. Hun gikk over alle sømmer og reparerte dem, og frisket dessuten opp fargen på læret. Deretter overlot jeg vesken til en skomaker, som lagde ny skulderrem og nytt håndtak. Karabinkrokene ble kanskje litt i kraftigste laget, men vesken fremstår nå som ny. Det lille som fortsatt kan skimtes av slitasje, er bare kledelig patina. Skomakeren tok 350 kroner for å lage ny skulderrem og nytt håndtak, og skinnskredderen atskillig mindre for sin jobb. Det var det verd. Det gir en egen glede å reparere ting og holde dem i hevd. Det gjelder også klær.

Gode eksempler

2010-05-07T10:39:00.007+02:00

I DETTE innlegget i bloggen Welldressed var det mange inspirerende antrekk synes jeg. Apropos bildet, så er røde bukser typisk et plagg som deler menneskeheten i to; for eller imot. Selv er jeg ikke fremmed for å anskaffe meg et par.

Trendy? Jeg?

2010-05-07T10:08:00.003+02:00

Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg går inn for å være trendy. Jeg prøver å oppnå en klassisk avslappet stil som ikke er basert på moter og trender. Av og til opplever jeg imidlertid å bli trendy mot min vilje, eller hvordan jeg skal uttrykke det. For to-tre år siden leste jeg for eksempel en sak i Magasinet rundt nyttår om trendene for det kommende året. Blant annet ville det nå bli trendy å gå. (Skal det være skikkelig trendy, må man selvfølgelig kalle det "power walking" eller "Nordic walking" eller noe i den stilen.) Men saken er at på det tidspunktet hadde jeg allerede gått i mange år. Og jeg går fortsatt. Som regel to intensive hundeturer hver dag, på hver en times varighet. Eller lengre turer, som opp på en lokal fjelltopp på 500 meter. Der var jeg 65 ganger i fjor. Hvorfor går jeg så mye? Jeg kunne jo si at det var for å holde meg i form, og det er vel noe av grunnen, men en like stor grunn er det jeg vil kalle gåingens egenverdi; det er en fin avveksling fra skrivebordstilværelsen, jeg liker meg ute i naturen, og jeg liker å føle været og årstidene på kroppen (jeg går året rundt). Jeg går i hvert fall ikke fordi det er trendy. (Nå er det kanskje ikke trendy lenger heller.)

Når det gjelder temaet for denne bloggen, klær og stil, så har jeg i mange år brukt noen Ray-Ban-solbriller som heter Wayfarer. En gammel modell, sikkert fra femtiårene, "retro" vil man kalle den i dag. Det begynte med at jeg fikk et avlagt par av en god venninne (den ene stangen var litt knekt, men hang sammen, og brillene var fullt brukbare). Jeg likte disse brillene fordi de er store og solide og demper sollyset akkurat passe. Etter hvert har jeg kjøpt meg et par til, slik at jeg har ett hjemme og ett i bilen. Jeg bruker dem ikke mye, for jeg liker egentlig ikke å bruke solbriller. Jeg foretrekker et hodeplagg med skygge, det vil i praksis si en flat cap eller en caps.

Men som man vanskelig kan ha unngått å få med seg, var Wayfarer plutselig den store brilletrenden i 2009, og er det kanskje fortsatt. Det er i hvert fall de solbrillene man stort sett ser rundt på motebloggene og i motebladene nå. Men jeg vil bare ha sagt, at hvis jeg skulle bli påtruffet med Wayfarerne mine på meg, er det IKKE fordi jeg prøver å være trendy, det er fordi jeg har brukt Wayfarer de siste ti årene og fortsatt kommer til å gjøre det lenge etter at Wayfarer igjen er blitt utrendy.

Fra ønskelisten

2010-04-28T15:01:00.010+02:00

Denne jakken fra Barbour er en klassiker, og jeg ønsker meg den. Ferner Jacobsen hadde den ikke inne, men arbeider med saken.

Litt pretensiøst uttrykt kan man si at jeg arbeider med å bygge opp en garderobe. Basert på behov/anledninger/årstider har jeg en imaginær liste over plagg jeg trenger. Listen er ikke så lang lenger, for jeg har anskaffet meg mye de to siste årene, så behovene begynner å bli dekket. Fordelen med en plan er at man handler bevisst og ikke utsetter seg for uoverveide impulskjøp. Eller rettere sagt; ved å ha en bevisst plan, kan man innpasse også impulskjøpene i denne. For noen uker siden kjøpte jeg for eksempel et par lyseblå jeans (Diesel) på impuls.

Jeg hadde ikke definert noe behov for disse buksene, men de sprang meg i øynene i en butikk, og satt som et skudd. Grunnen til at jeg kjøpte dem, var at de ville gi flere variasjonsmuligheter til allerede eksisterende plagg. Det skjønte jeg da jeg så og prøvde dem. Slike anledninger må man selvfølgelig være åpen for. Clouet er å ha den overordnede planen i bakhodet slik at man handler på kontrollert impuls og ikke på tilfeldige innfall.

De lyseblå Diesel-jeansene passer for eksempel godt sammen med den dobbeltspente blazeren min. Apropos blazer, så har jeg også hatt behov for en enkeltspent blazer. Da jeg prøvde en Barbour-jakke hos Ferner Jacobsen nylig, for å finne ut hvilken størrelse jeg trengte, fikk jeg låne en mørkeblå enkeltspent blazer fra Hugo Boss til å ha under, og den satt bare som et skudd ... Heldigvis eller dessverre, alt ettersom man ser det fra garderobens eller økonomiens side.

Fred Perry

2010-04-25T15:05:00.004+02:00

En person i min umiddelbare genetiske nærhet hadde fødselsdag i går, og fikk blant annet disse Fred Perry-skoene av sin kjære. Hvilket straks satte meg i tanker om at jeg selv faktisk trenger et par sko av denne typen til sommeren. De vil stå godt i stil med flere ting jeg har (det meste av sommertøy, egentlig), blant annet en kortermet svart Fred Perry-piquetskjorte som jeg kjøpte på salg i Fred Perry-butikken i Sturegallerian i Stockholm sommeren for tre år siden.

Et barbert innlegg

2010-04-17T12:07:00.003+02:00

Kall meg gjerne konservativ, men jeg har alltid ment at motoriserte gjenstander ikke har noe opp i ansiktet på folk å gjøre. Følgelig har jeg alltid bedrevet våtbarbering. Jeg har aldri eid en barbermaskin. Jeg er ikke så veldig fornøyd med Gilette-produktene på boks. Til jul fikk jeg en fin barberkrem på tube, og da det nå nylig var slutt på den, tok jeg en tur til Body Shop for å se hva de hadde. Deres utvalg av produkter for menn er ikke direkte imponerende, men det er jo mulig at det sier mer om menn enn om Body Shop. Den eneste barberkremen de hadde, var denne, av maca root. Dermed var det ikke snakk om noe valgets kval. Ikke vet jeg hva maca root er, men god var den.

Hverdagsantrekk

2010-04-14T12:47:00.011+02:00

Jeg hadde nettopp en prat på trappen med min gamle nabo, som kom forbi på vei fra butikken. Hun komplimenterte meg for at var så elegant antrukket i dag. Hva har jeg på meg? En hvit T-skjorte fra Dressmann (Dressmann har noen utrolig gode T-skjorter, men det er også det eneste jeg kjøper der), over den en brun skjortegenser i ull fra Massimo Dutti (Sturegallerian i Stockholm for tre år siden), og ytterst en grå bomullsgenser fra danske Buksesnedkeren (kjøpt for mange år siden i en nå nedlagt herrekvipering her i hjembyen). De mørkelilla cordbuksene er også fra Massimo Dutti (Hegdehaugsveien i Oslo i fjor).
Dette er et ledig antrekk som jeg føler meg vel i til hverdags. Fortsatt er ikke våren kommet lenger enn at det kan være godt med litt ull, og så regulerer jeg temperaturen ved å ta den ytterste genseren av og på.
Skoene er et par mokkasiner fra finske TopMan som jeg av en eller annen grunn aldri har vært særlig fornøyd med, men som funker greit som tøfler. Som tidligere meddelt klarer jeg ikke å gå med tøfler, jeg må ha ordentlige sko på bena.

For den som lurer på det: På veggen bak meg er det kunst av (fra venstre) Ørnulf Opdahl, Tore Hansen og Bjørn Ransve. Under det lille svarte bildet av Tore Hansen et bilde av Margrete Reiten Danielsen, som nylig hadde utstilling i galleriet vårt. Flere av bildene hennes kan ses på Galleri Oksens Facebook-side HER.
Og i vinduet på kontoret mitt står Skule Waksvik-skulpturen som har gitt galleriet navn.

Mer sko

2010-04-12T13:46:00.012+02:00

Alltid spennende med pakker i posten (eller på døra med DHL). Jeg hadde bestilt gavepakning fordi det ikke kostet noe ekstra. Og det var jo en gave fra meg selv til meg selv ...

Oppildnet av det vellykkede skokjøpet på nettet, omtalt to innlegg nedenfor, bestilte jeg sporenstreks ytterligere et par sko på nettet, også disse fra England, fra Mywardrobe.com. De kom på døra i dag med en gul DHL-bil, på rekordtid. Og jammen passet ikke også disse perfekt! Mine første par tofargede sko, tiltenkt lyse og sommerlige antrekk.

Detaljert instruks for prøving og bytting.

Jeg prøvde dem sammen med et par nye Gant-jeans. Jeg manglet et par lyse kakifargede bukser til sommeren (det som kan se ut som mørke flekker på buksebena er bare urenheter på objektivet). Jeg prøvde først skoene på et teppe, slik instruksen lød, men kjente straks at skoene passet, så derfor gikk jeg bort fra teppet for å ta bildet.

Nærbilde av nyervervelsene. Så mye som jeg skriver om sko akkurat nå, og om skokjøp på nettet, gir det kanskje et inntrykk av at jeg har et skoforbruk på linje med Imelda Marcos. Det mangler det nok mye på. Men det er dette med sko til enhver anledning. Nå føler jeg at jeg etter hvert er ganske bra dekket når det gjelder sko. Det er snakk om svært bevisste anskaffelser med tanke på ulike antrekk og anledninger.

To vellykkede skokjøp på nettet gjør at jeg ikke lenger har betenkeligheter i så måte. Norsk skobutikker er omtrent like kjedelige som herreekviperingene. Utvalget er mye mer variert og spennende i utlandet, prisene er ikke avskrekkende, og servicen er forbilledelig hvis man holder seg til seriøse firmaer. Monkstrapsene kom meg vel på rundt 1500 kroner (de var som sagt på salg), og skoene i dette innlegget på rundt en tusenlapp.

Tid for service

2010-04-10T09:59:00.010+02:00

Jeg kan ikke betone nok hvor viktige sko er. Det nytter ikke hva man har på seg hvis skoene ikke er i orden og velpusset. Det finnes trolig ikke noe område hvor norske menn synder mer enn her. At man bør ha sko til enhver anledning burde også være en selvfølge.
Våren er det naturlige tidspunktet for å sjekke sommerskoene. To av mine par måtte på service. De sorte er et par Sebago-mokkasiner som må være rundt tyve år gamle, men som fortsatt er i tipp topp stand. Overlæret er like helt og pent, og sømmene har aldri løsnet. De trengte helsåling før en ny sesong. Disse skoene kom egentlig med lærsåle, men jeg fikk satt gummisåle på med en gang og har alltid brukt dem med det.

De brune skoene er det som på engelsk kalles brogue, på norsk golfsko. Egentlig skal golfsko bare ha mønster på snuten og hælen. Dette er imidlertid såkalte full brogues eller wing-tip brogues med mønster også på sidene. Disse har oxfordsnøring fordi snørehullene er et integrert del av overlæret. Hvis de hadde ligget på skoørene utenpå den egentlige skoen, ville det vært et par derby.
Gode og velbrukte og mange år gamle disse også. Sømmene på mønsteret hadde imidlertid gått opp flere steder. Nå har skomakeren fornyet alle sømmer, og også disse er blitt helsålet.
Dermed er begge skoparene klare for en ny sesong. (Men OBS: På bildet er de ikke nypussede, så helt klare til bruk er de derfor ikke. Apropos pussing - må man virkelig pusse skoene hver gang man skal bevege seg over dørstokken? Nei. Full puss trenger man ikke foreta daglig. En god puss lar seg "oppfriske" i noen dager ved at man går over med blankebørsten - avhengig av vær og føreforhold, selvsagt. Men full puss bør etter min mening forekomme i hvert fall en gang i uken. Helst bør man da fjerne lissene slik at man kommer til overalt, men jeg skal innrømme at jeg selv synder grovt på dette siste punktet.

Og hva passer de så til? Mokkasinene går stort sett til alt, bortsett fra dress. Oxfordskoene regnes av mange nordmenn feilaktig som pensko, men også de er ganske casual. Sånn sett passer de til det meste. Ypperlige til tweed og cord. Men ikke til dress.

Slik skal pensko se ut. Dette er typiske dressko, med snøring av derbytypen, og uten pynt og staffasje, de sorte riktig nok med en diskré tåhette. Det skal være runde lisser på slike sko, det er viktig. Slik en mørk dress må være en del av basisen i enhver garderobe, må også sko som dette utgjøre basisen i skosortimentet. Begge mine er av merket Ecco, som etter min erfaring er svært behagelige sko å ha på.

Selv om dette er typiske pensko, er det selvfølgelig ikke noe i veien for å kombinere dem med mer uformelle antrekk. Jeg foretrekker imidlertid stort sett å reservere dem til det de er ment for, slik at de gir den spesielle følelsen av å pynte seg når jeg først bruker dem.

Og monkstrapsene som jeg kjøpte nylig (innlegget nedenfor), hva passer de til? De stiller i samme kategori som de svarte Sebago-mokkasinene og skal følgelig brukes sammen med ledige, uformelle antrekk. Jeans og cord. Men ikke dress.

Monkstraps i boks

2010-04-08T11:52:00.005+02:00

I dag kom skoene fra Charles Tyrwhitt i Jermyn Street. De dyreste skoene jeg har kjøpt noen gang (men dog på salg til halv pris). Første gang jeg kjøper sko på nettet, og spenningen var stor. Ville de være som forventet? Ville de passe?

Hver sko eksklusivt pakket i en tøypose med firmanavn og ikke minst den magiske adressen - Jermyn Street, et like kjent begrep innen herrebekledning som Wall Street er når det gjelder finans.

Og de passet perfekt!

Slips

2010-04-05T16:08:00.002+02:00

Jeg er ingen storforbruker av slips, blant annet fordi jeg sjelden går med skjorte. Men av og til føles det "riktig" med skjorte og slips, og egentlig kunne jeg tenke meg å bruke det mer. Mer eller mindre bevisst kjøper jeg et slips i ny og ne med tanke på dette. Her er noen av slipsene jeg har i skapet.

DN i dag

2010-03-26T14:00:00.005+01:00

Ble nylig gjort oppmerksom på et stort oppslag om herreklær i bilaget i DN i dag, og ilte til den lokale Narvesen-kiosken. Utgangspunktet er filmen Wall Street fra 1987, som påvirket menns måte å kle seg på. Hovedpersonen i filmen, Gordon Gekko, ble kledd opp av designeren Alan Flusser, som ubeskjedent hevder at dette var filmhistoriens største kostymeprestasjon. Senere i år kommer det en oppfølger til denne filmen, Wall Street - Money Never Sleeps.

Jeg har ikke rukket å lese hele artikkelen ennå, men den selvbevisste Alan Flussers råd til den gemene hop tåler å gjengis:

"Før du begynner å leke deg, må du beherske det grunnleggende: En svart ensfarget dress, hvit skjorte, svart slips, hvitt brystlommetørkle, svarte sko og svarte sokker. Kun to farger, likevel fantastisk elegant! Har du lagt merke til hvordan damer alltid liker at man har på seg smoking? Vel, det samme gjelder her. Ror du dette antrekket i land korrekt, er 70 prosent av alt du trenger å vite på plass. Dette er basisen. Behersk mellomstasjonene før du blir for kreativ.

Har du noen gang sett en mann holde opp en skjorte, et slips eller en jakke mot ansiktet? Neppe, og det er fullstendig idiotisk! Hvorfor skal dette være en rett forbeholdt kvinner? Menn er like avhengig av dette, har også kroppsfarger å ta hensyn til. Ellers perfekte antrekk kan falle helt gjennom om man glemmer dette. En hovedregel er at antrekket skal lede oppmerksomheten mot øynene. Svakt lyseblå skjorter har for øvrig en tendens til å kompimentere de fleste hudfarger.

Kle deg uavhengig av trender! Sier moten smale eller brede slips? Gi blaffen! Dette avhenger helt av ansikts- og kroppsfasong, intet annet. Smale folk kler for eksempel smale slips. Det samme gjelder jakkeslag og skjortekrager. Invester dessuten i klassiske basisplagg, snarere enn billige moteplagg. Invester i permanent mote. Du sparer penger i lengden, og ser bedre ut."

Mer om duft

2010-03-26T10:49:00.006+01:00

Mens jeg venter på skoene (innlegget nedenfor) - her er to interessante blogginnlegg om dufter, hos henholdsvis Men's Flair, som skriver om Portland General Store, og hos Bernhard Roetzel, som skriver om The English Scent. Lenke direkte til The English Scents nettside HER.

Spennende skokjøp

2010-03-23T13:25:00.006+01:00

Jeg har lenge ønsket meg et par monkstraps fordi de har en avslappet elegant stil som tiltaler meg. Men de er sinnssykt dyre, i hvert fall her i landet. Jeg har kikket litt på nettet, men vegret meg for å kjøpe sko der. I dag fant jeg imidlertid dette klassiske paret hos Charles Tyrwhitt i Jermyn Street (et meget tradisjonsrikt gatenavn innen herreklær og -sko), nedsatt til halv pris, og den muligheten kunne jeg bare ikke la gå fra meg. Jeg har flere sko fra før i engelsk størrelse, så jeg tar sjansen på at nummeret stemmer også for disse skoenes vedkommende. Men det blir spennende!

Flere bøker

2010-03-22T16:59:00.014+01:00

På biblioteket forleden dag kom jeg over en bok som het Fashion Bible - Norges første komplette motebibel, av Signy Fardal, Vendela Kirsebom og Petra Middelthon. Hurra, tenkte jeg. En norsk bok om mote. Men gleden ble kortvarig, «mote» er her ensbetydende med mote for kvinner og bare det. Ingenting å hente for en mann, med andre ord. Jeg skal ikke si hva jeg mener om at en norsk motebok har en engelsk tittel, og heller ikke hva jeg mener om misbruket av ordet bibel i undertittelen. Betegnelsen bibel er uansett for pretensiøs, for dette er neppe noe annet enn et knippe motebladartikler i bokform. Boka inneholder noe sånt som 50 helsides bilder av Vendela Kirsebom, men siden hun til tross for sitt sikkert fotogene utseende er noe av det minst spennende jeg kan tenke meg, fungerer boka ikke engang som eye candy for meg. En anmeldelse av Hege Duckert står å lese HER. Hun likte den visst ikke noe større hun heller.

A propos Hege Duckert, så begikk jo hun selv en bok om mote i 1985. Men jeg har jo ingenting å ha på meg, heter den. Den handler, som det står på baksideteksten, om motens historie, men mest om dens nåtid. Jeg lånte denne boka på biblioteket, og hvor interessant det er å lese om motebildet i 1985, kan diskuteres, men hennes historiske gjennomgang og generelle betraktninger var OK nok til at jeg kunne tenke meg å ha boka i hylla hvis jeg fikk tak i et billig eks antikvarisk, og det fant jeg hos Majorstuen Antikvariat, med litt slitt omslag, til en hundrelapp.

Tidligere samme dag hadde jeg vært innom Norli i Universitetsgaten. Den første boken øynene mine falt på, var Face Hunters. Jeg bladde litt i den, men så egentlig ikke noen grunn til å kjøpe den. For det første ville den antagelig vært billigere fra Amazon, men Face Hunter tar utelukkende bilde av unge mennesker, og jeg kan se dem på nettet. Men da jeg kikket litt videre i kroken hvor Face Hunters bok var, gjorde jeg et virkelig funn, nemlig En gentleman. Håndbok i klassisk herremote, av Bernhard Roetzel. Og prisen - 149 kroner! For en tykk og god bok i stort format. Hurra. Boken kan minne noe om danske Mads Christensens Absolutt mann, omtalt i et tidligere innlegg, men mer saklig og seriøs og uten Christensens plagsomme blærefaktor og playboymanerer. Virkelig en skikkelig fin og innholdsrik bok om klassisk herremote. Her er det mye inspirasjon og kunnskap å hente. Bernhard Roetzels blogg er HER og hjemmesiden hans er HER.

Dermed er min lille bestand av bøker om klær og mote to bind rikere.

Opplesing

2010-03-17T11:13:00.010+01:00

Hvordan er det mulig, spør jeg meg selv, å lage én og samme bok med to så forskjellige omslag som dette? Den franske utgaven øverst, den engelske nederst. Hvordan kan noen som er ved sine fulle fem overhodet lage en så lite tiltalende forside som på den engelske utgaven?

Synd jeg ikke kan fransk bedre. Jeg burde kanskje kjøpt begge og sammenlignet teksten, det kunne jeg antagelig lært mye av. Resultatet ble at jeg kjøpte en helt annen bok, avbildet nedenfor, delvis basert på leserkommentarer hos Amazon. Jeg må begynne å lese meg opp litt på herreklær, har jeg nemlig funnet ut.

Ord for dagen

2010-03-11T09:37:00.002+01:00

Fashion is architecture: it is a matter of proportions.
Coco Chanel

Elementært om duft

2010-03-08T16:34:00.002+01:00

I DETTE innlegget om dufter, på bloggen Men's Flair, står det mye som jeg ikke visste. Jeg er fortsatt på jakt etter den rette duften, en duft som er meg. Det er ikke lett, og jeg kan heller ikke påstå at jakten er spesielt intens, men når anledningen en sjelden gang byr seg, setter jeg luktesansen i sving.

Ord for dagen

2010-03-08T13:33:00.003+01:00

The difference between style and fashion is quality.
Giorgio Armani

The Player

2010-03-06T11:30:00.012+01:00

Under et besøk i hovedstaden nylig var jeg innom en butikk i Stortingsgaten som heter The Player, i samme kvartal som Ferner Jacobsen. Denne butikken har jeg lagt merke til i flere år fordi den alltid skilter med en eller annen form for salg og store prisnedsettelser. Denne gangen hadde de et par cordbukser i vinduet som jeg kunne tenke meg til våren og sommeren, så jeg gikk inn. Butikken var velordnet, ikke særlig stor av omfang, og med et konservativt utvalg. Alt var nedsatt, eller kanskje man skal sette «nedsatt» i anførselstegn, for de permanente nedsettelsene denne butikken opererer med, kan ikke være annet en et salgstriks.
Buksene ble prøvd og passet ikke helt, men det kunne ordnes. Ekspeditøren, som formodentlig var butikkens innehaver, ga preg av å være svært bransjekyndig og erfaren, et inntrykk som bekreftes av hjemmesidens opplysning om tre generasjoner med herreklær (Frisenberg er navnet, formodentlig, jeg har drevet litt research på nettet). Hjemmesiden finnes HER og sier egentlig ikke så mye.
Da buksene var prøvd og mål tatt til nødvendige forandringer, begynte jeg å se på jakker, det vil si det man i mangel av et bedre ord på norsk må kalle dressjakker (se mer om dette i DETTE tidligere innlegget). Jeg endte opp med en av de dyreste, en italiensk mørkeblå jakke i kasjmir, som jeg umiddelbart følte meg vel i (jeg har manglet en jakke av denne typen/fargen). Den var litt for lang på ermene, men også det kunne ordnes. Forandringene på både bukse og jakke inngikk i prisen. Jakken ville ifølge ekspeditøren kostet det dobbelte hos Ferner Jacobsen.
Ekspeditørens bransjekyndighet medførte at jeg lærte to nye ord; «rålengde» (på bukser) og «overrutet», som vil si at en jakke har en bunnfarge med et storrutet mønster oppå. Vi hadde en liten prat om klær hvor jeg blant annet kommenterte at dobbeltknappede jakker så godt som ikke finnes i norske butikker, noe han bekreftet. De har vært borte i 10-15 år. Da jeg sa at det måtte man visst til Italia for å få, sa han at italienerne har mye større variasjon. Nye og gamle trender eksisterer side ved side. I Norge er det enten eller. Enda mer kunnskap tilegnet, skjønt at italienske butikker har et helt annet og mer variert utvalg, var mer en bekreftelse av et inntrykk jeg allerede har dannet meg på nettet.
Alt i alt en handel jeg var fornøyd med. Jeg liker å kjøpe klær av folk som har kunnskap. I dette tilfellet var det nok også snakk om en meget dyktig selger, men jeg tror jeg er blitt så bevisst etter hvert at jeg ikke lar meg overkjøre. Nå gleder jeg meg til å hente plaggene.

Eksempel på en overrutet jakke.
På engelsk "windowpane".

Topplua

2010-02-28T17:00:00.006+01:00

Vi tror kanskje at topplua er et særtrekk for Ola Dunk, men nei. Disse bildene er hentet fra bloggen Welldressed (lenke på listen til høyre) og viser to italienske menn som absolutt ikke kan kalles lite velkledde. Hvis jeg ikke tar feil, er den øverste sågar Lino Ieluzzi, innehaver av Al Bazar i Milano, av mange ansett som en av verdens beste butikker for herreklær, og selv et stilikon.

Hertugen av Bedfords bok om snobber

2010-02-21T11:41:00.016+01:00

John Robert Russell, 13. hertug av Bedford
(1917-2002)

Under en liten ekspedisjon i bokhylla forleden dag, for å se hva jeg hadde av bøker om klær og mote (mer om det siden), kom jeg over Hertugen av Bedfords bok om snobber, som kom på norsk i 1970. Originalutgaven er fra 1965. Den fikk en del omtale, mener jeg å huske, både i hjemlandet og her. Boken handler om ærgjerrighet, om samfunnsmessig klatring, og er skrevet med et humoristisk skråblikk. Tiden og miljøet boken ble skrevet i, er på alle måter fjernt for oss i dag, men hertugen er i besittelse av en god del livsvisdom og menneskekunnskap som fortsatt er vel verd å lytte til. Og ikke minst humor av beste subtile engelske merke.

Boken har selvfølgelig et eget kapittel om klær. Hertugen begynner med skoene. «En virkelig gentleman går alltid i førsteklasses sko.» Hans råd er at man skal gå til en fremragende skomaker og få sydd seg et par meget dyre sko etter mål. Det er et råd de færreste har mulighet til å følge, men hans vektlegging av skoenes betydning har evig gyldighet. Man må bruke litt penger på sko, man må ha riktige sko til ulike anledninger, og sko må vedlikeholdes. Man beveger seg ikke over dørstokken med upussede sko, og man går ikke med defekte sko; det vil si sko med skjeve hæler eller det som verre er (hullete såler, sprukket overlær, etc). Dette var mine ord.

Om klær sier hertugen blant annet:
«Å være for flott kledd er nesten verre enn å være shabby. En førsteklasses skredder syr anonyme klær. De blir aldri for outrerte, er aldri siste skrik, men kvaliteten og snittet røber ham mange år efter. Klær skal alltid være av utvilsom god kvalitet, men de må ikke rope: ’Se på meg hvor elegant jeg er.’ Bærerens personlighet må alltid være sterkere enn hans klær. Du skal bruke klærne, la ikke klærne bruke deg. Vær aldri en figur i dress bare fordi den trenger å fylles ut. Å være en vandrende kleshenger er ikke noen beundringsverdig rolle i vårt samfunn.»

Her er han etter min mening inne på noe svært essensielt når det gjelder klær - dette om at bærerens personlighet må være sterkere enn klærne, og at du skal bruke klærne, klærne skal ikke bruke deg. Det kan vel også sies på den måten at klærne skal understreke personligheten, ikke stå i kontrast til den. Noe av hemmeligheten med å føle seg vel i klærne, ligger nettopp her. For å kle seg godt, må man med andre ord kjenne seg selv, og ikke la seg forføre av reklame og illusjoner. At man likevel kan utfordre seg selv klesmessig, ja kanskje til og med forandre stil helt, er en annen ting, og kan være helt utmerket så lenge man gjør det på sine egne premisser, altså i harmoni med en selv.

Når det gjelder hår, hevder hertugen at de fleste engelskmenn «ser ut som om de har vært ofre for en dårlig spøk når de kommer fra frisøren». Tja, det gjelder forhåpentligvis ikke lenger, skjønt de fleste av oss er vel ikke helt uten erfaring med den følelsen.

Om barter og skjegg sier hertugen (og her mener jeg at hans synspunkter er nokså allmenngyldige og tidløse):
«Prinsipielt er bart helt i orden. Bruk bart, om du vil, men gjør den enkel og alminnelig. Det er så mange konvensjonelle former for mustasje at du har et stort utvalg. Unngå overdrevne, komiske komposisjoner, hvis eneste mål er å feste oppmerksomheten på det. Kan du ikke oppnå det på andre måter, får det være. Dobbeltsnodde S-, Z- eller M- formede mustasjer som forsvinner rundt halsen på deg og titter frem på den andre siden, bør unngås. Gjør ikke ditt ansikt til en vits. Kan du ikke spøke på annen og bedre måte, overlat humoren til andre.
Helskjegg bør ikke anlegges efter min mening. Jeg mistror folk med skjegg. Noen har gode grunner til å bære skjegg, men i slike tilfelle må jeg bli særlig overbevist. I alminnelighet føler jeg alltid at en mann med skjegg har noe å skjule, eller i verste fall at han er en mann som ønsker å skjule noe. Forsøker man å skjule sitt ansikt, må man være uhyre klok, men åpenhet er et mer tiltalende trekk enn visdom.»

Så langt hertugen av Bedford. Boken har ellers kapitler om så mangt, om biler, om middager, om sport og spill, kunst, tjenere, slekt, sex og sykdom. Boken avsluttes med disse mer eller mindre kloke ord:

«Jeg har gitt deg alle råd og gode råd for å oppnå suksess. Men den klassiske romer som sa: Heller den første i Hispania enn den andre i Roma, har mitt hjerte. Jeg vil alltid foretrekke å kose meg i en varm hytte fremfor å fryse i et slotts kolde korridorer.
Å klore seg oppover er kanskje naturlig for mange mennesker.
Å arbeide seg nedover er sjeldnere, men også klokere.»

Mer om mannen står å lese i DENNE nekrologen i The Independent. Det finnes sikkert en Wikipedia-artikkel om ham også.

PS Som oversetter må jeg bare komme med en liten kommentar til det siste avsnittet. Når den norske oversettelsen omtaler "en varm hytte", går jeg ut fra at det har stått "cottage" i orginalen. Det er et litt problematisk begrep for oversettere, fordi det ikke finnes noe tilsvarende arkitektonisk begrep på norsk. En engelsk cottage er overhodet ikke det samme som en norsk hytte. I dette tilfellet ville jeg kanskje sagt "et lite landsens hus" eller noe i den stil. Poenget er uansett at hertugen foretrekker et varmt og godt (og koselig) lite hus fremfor et stort, kaldt slott.