Skoskredderen

Jeg vil anbefale bloggen Keikari, som jeg nettopp har lagt til i blogglisten. Den hevder å være Finnlands mest populære blogg om klassisk herrebekledning. Heldigvis er den både på finsk og engelsk. Det nyeste innlegget er en reportasje om skoskredderen Jan P. Myhre i Akersveien i Oslo.

Dagens antrekk

Jeg skulle delta i en litt formell anledning i dag; en urnenedsettelse. Siden det ikke var noen religiøs seremoni involvert, tenkte jeg at det ikke var nødvendig med svart, men jeg ville likevel være litt pent kledd. Løsningen ble svarte cordbukser av merket Hiltl, kjøpt i KaDeWe i Berlin, kamelhårsfrakk fra H&M i Bogstadveien.
Under har jeg svart polo og svart dressjakke fra Boss, kjøpt i nabobyen. Vinterstøvlettene fra Ecco går jeg fortsatt med, de er kjøpt i skobutikken i det lille bydelssenteret der jeg bor. Stetson-hatten er fra Illum i København.
For en gangs skyld fikk jeg til å bruke hatt og følte meg til og med ganske vel i den. Jeg har etter hvert mange hodeplagg fra Stetson, det er et merke jeg sterkt vil anbefale, enten det gjelder hatt, caps, topplue (beanie) eller annet. Skyggen over øynene illustrerer en viktig grunn til at jeg bruker hodeplagg. Jeg liker nemlig ikke å gå med solbriller, og vil heller ha en lueskygge som gir skygge nok til at jeg slipper å myse. Et hodeplagg holder meg dessuten varm på hodet om vinteren og beskytter mot solen om sommeren.
En ting ved dette antrekket er at mye er kjøpt i Oslo og utlandet. Butikken i nabobyen (Homleids i Skien), som har vært distriktets klesmessige lyspunkt for meg, er nå overdratt til yngre krefter som har endret profilen deretter. Altså ikke lenger en butikk for voksne herrer som meg, som ikke kan bruke slim fit. Riktignok kjøpte jeg et par Armani-jeans der for bare noen uker siden, men mer handel blir det ikke der, og andre butikker på disse kanter er ikke aktuelle for meg. De er enten for ungdommelige eller for tradisjonelle og sidrumpa (kjedelig utvalg).
Drømmen om mer skreddersydd lever i beste velgående, og ellers blir det å handle i Oslo og utlandet. Jeg har noen butikker i Berlin, tidligere omtalt i bloggen, som jeg oppsøker regelmessig, og så har jeg merket meg noen i Stockholm og Milano som jeg gjerne skulle besøkt. Det er et økonomisk og praktisk spørsmål for meg som ikke flyr.
På forsommeren skal jeg til Dublin og har allerede funnet en butikk på nettet som jeg skal kikke på der.

Gunnar Øye

For nøyaktig én uke siden var jeg innom Gunnar Øye på Majorstua for å kjøpe et par bukser. Jeg hadde nemlig oppdaget at yndlings-Armani-jeansene mine, godt over ti år gamle, var begynt å revne i sømmene etter lang og trofast tjeneste. Inne hos Gunnar Øye var det flere ekspeditører enn kunder. Ingen tok notis av min ankomst. Det er ikke første gang jeg opplever det i denne butikken. Det er en butikk som gir meg følelsen av å være et totalt null. Kanskje jeg ikke utstråler de rette vestkant-vibbene? Jeg tok øyekontakt med opptil flere av ekspeditørene, uten resultat. Jeg vandret litt innover i butikken. Etter flere minutter kom en av butikkens faste ekspeditører forbi sammen med en annen kunde. "Finner du ut av det?" spurte han meg i forbifarten (jeg hadde med andre ord lyktes i å se ut som om jeg trengte hjelp). "Nei," svarte jeg. "Da er det to av oss," repliserte han eplekjekt. Meningen var formodentlig å være morsom, men jeg lo ikke. Noen hjelp fikk jeg ikke, hverken av ham eller andre. Til slutt gikk jeg bort til en ung mann som kanskje var vikar eller på utplassering eller et eller annet, og fremførte mitt ærend. Da fikk jeg omsider hjelp, både av den unge mannen og etter hvert av en eldre ekspeditør i annen etasje. Men de rette buksene fant jeg ikke. Jeg kan love på tro og ære at dette var siste gang jeg satte mine ben i denne forretningen. Det er mulig de har greie på klær hos Gunnar Øye, men kunsten å få en kunde til å føle seg velkommen, behersker de ikke. Hvor lenge kan en forretning overleve med denne håpløst utdaterte ovenfra-og-ned-holdningen?

Surface to air

Shopping sto egentlig ikke på programmet da jeg var i hovedstaden i dag, men det er jo salg, og da faller jeg alltid for fristelsen til å stikke innom Tatler i Bogstadveien. Av en eller annen grunn liker jeg denne butikken, selv om prisene er stive og den primære målgruppen nok er atskillig yngre enn meg. Men det er hyggelig betjening der, spennende vareutvalg, og jeg liker den røffe innredningen. I fjor kjøpte jeg et fint skjerf på salg der, i år ble det en genser av merket Surface to Air , helt ukjent for meg, men det spiller jo ingen rolle. Jeg har lenge vært på jakt etter en god, varm genser til vinterbruk, etter at dens forgjenger nærmest gikk i oppløsning i fjor etter mange års bruk. Genseren jeg fant hos Tatler var i 100 % merinoull og satt veldig fint på meg. Ordinær pris var 2600, men med 50 % på salg og 10 % pruting, ble prisen så vidt i overkant av tusenlappen (ja, jeg pruter hemningsløst). Fargene, mørkegrå bunn med marineblå striper, er er litt blassere på bildet enn i virkeligheten.

Hos Henrik Vibskov

For noen uker siden gjorde jeg som jeg hadde tenkt, og stakk innom Henrik Vibskovs butikk i Oslo (se to innlegg nedenfor). Jeg tenkte at dette kanskje var en veldig snobbete og dyr butikk, og at jeg kanskje ikke ville føle meg vel der fordi stilen sikkert var tilpasset yngre mennesker enn meg. Det siste stemte nok også langt på vei, men det ble allikevel et interessant besøk, og den unge mannlige ekspeditøren var eksemplarisk hyggelig og dyktig. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne finne en genser der, og kikket blant annet på DENNE jakken, som riktig nok ikke er en genser, men en veldig artig «genseraktig» blazer, som kunne gjort nytten siden den var i 75 % ull. Og så har den nettopp noe av dette grafiske som jeg godt kan tenke meg. Men passformen var håpløs til meg. De andre genserne i butikken, bl.a. en tradisjonell dansk sjømannsgenser, falt ikke helt i min smak. DENNE trenchcoaten var morsom og annerledes, vid og komfortabel uten å se ut som en sekk. Jeg var på nippet til å kjøpe den, men fornuften fikk overtaket, for jeg har frakker og kapper nok. Ekspeditøren var hele tiden oppmerksomt til stede og orienterte om produktene, uten å være anmassende. Denne balansegangen er etter min mening kjennetegnet på den ideelle ekspeditør. Resultatet av det hyggelig besøket var at jeg kjøpte de to avbildede sokkeparene. Fine klassiske striper og en stoffblanding med 44 % ull som gjør dem fine til overgangsbruk. Passformen er helt perfekt, bl.a. har de god lengde i skaftet. Jeg kommer helt sikkert til å gå innom Henrik Vibskov igjen. Det var en spennende og hyggelig forretning å kikke i, og prisnivået var ikke avskrekkende (sokkene kostet kr. 250 per par). Det virket som om det var god kvalitet på produktene, og det er tross alt snakk om design som man ikke finner i kjedebutikker og andre mainstream-butikker.

Vinduskikking i hovedstaden

Når jeg er i Oslo, bor jeg av og til på Comfort Hotel Børsparken. Ikke fordi det tilhører et bysbarn av meg (hotellmilliardæren Petter Stordalen, som, i likhet med meg, er fra Porsgrunn), men fordi Norsk Oversetterforening, som holder hus like i nærheten, har en gunstig avtale med dette hotellet for sine medlemmer. Dermed bor jeg nå stadig oftere der, enten jeg skal på møter og sammenkomster i oversetterforeningen eller i Gyldendal.

For ikke lenge siden var jeg på en helg på skrivekurs i Gyldendalhuset, og søndag morgen tok jeg meg god tid på veien fra hotellet til Gyldendal. Tiden benyttet jeg blant annet til vinduskikking. Første stopp var Henrik Vibskov i Tollbugt. 15. Her har jeg tittet i vinduene flere ganger, og faktisk blitt nysgjerrig. Siden den denne dagen var søndag formiddag, var butikken naturligvis stengt, men neste gang anledningen byr seg, skal jeg ta en tur innom. (Det er "bilsykkelen" min som står utenfor, den sammenleggbare sykkelen jeg har med meg i bilen.) Da jeg søkte på Henrik Vibskov + Oslo, kom jeg til Henrik Vibskovs blogg, med blant annet DETTE innlegget, hvor det fremgår at Henrik Vibskov samarbeider med T. Michael og Norwegian Rain.

Og da er vi plutselig ved mitt neste stopp, rett rundt hjørnet i Kirkegata 20. Også her har jeg tittet i vinduene flere ganger, og også her likte jeg det jeg så og bestemte meg for å ta en tur innom neste gang anledningen byr seg. T. Michaels hjemmeside er HER.

Deretter stoppet jeg utenfor Moods of Norway's butikk i Akersgata. Konklusjonen her er at dette definitivt ikke er noe for meg. I mine øyne er det noe håpløst provinsielt og u-klassisk over dette konseptet. Men suksess har de, som det fremgår av DENNE reportasjen. Hjemmesiden deres er HER.

Follestad Blogg

Forleden dag kom jeg over en norsk blogg om herreklær, som jeg ikke visste om. Den fungerer delvis som reklame for Follestad i Akersgaten 28, en tradisjonsrik og velkjent forretning i bransjen. Jeg har vært innom denne butikken en del ganger, men aldri kjøpt noe. Klarer liksom ikke å få tak i hva slags profil den egentlig har. Det er som om denne butikken og jeg ikke «snakker sammen». Men bloggen er aktiv og oppegående, og de gangene jeg har vært innom Follestad, har det alltid vært folksomt der. HER er lenke til Follestad Blogg. Den finnes også i blogglisten til høyre på siden.

Herremagasinet

Endelig fant jeg en kort kappe/lang jakke av en type jeg lenge har vært ute etter. Merket er Lapidus, som virker kjent, uten at jeg har klart å finne nærmere ut av det. Den klassiske dressjakken i hundetannmønster sto ikke på ønskelisten, men fulgte med i dragsuget.


For en tid siden var jeg innom en butikk i Oslo som heter Herremagasinet. Den ser litt sliten ut fra utsiden (nettsiden er heller ikke direkte innbydende), og ligger i en ikke mindre sliten gatestubb som heter Lybekkergata, som er en slags transportetappe mellom Storgata og Sentralstasjonen. Butikken er spesialist på store størrelser og retter seg med andre ord mot godt voksne menn både på den ene og den andre måten. Selv om alderen har sørget for at klær med karakteristikken slim fit ikke lenger egner seg for meg, er jeg ikke spesielt plasskrevende i størrelsen, det gjelder mer å finne det rette snittet. Det var med andre ord ikke for å oppsøke noen spesialist i store størrelser jeg plutselig befant meg i Lybekkergata denne dagen, jeg var slett ikke på handletur i det hele tatt, men på vei til fots fra Comfort Hotel Børsparken til Grünerløkka for å spise lunsj.
Selvfølgelig kikker jeg alltid i vinduene når jeg kommer forbi en klesforretning, og et plagg i vinduet til Herremagasinet fanget interessen. Jeg har lenge vært på jakt etter en kort frakk/lang jakke til vår- og høstbruk, og har sett på atskillige, uten å finne en som har passet perfekt og som jeg har følt meg vel i. Poenget med dette plagget var at det måtte være langt nok til å dekke en dressjakke. Frakker/kapper har jeg nok av, men noen ganger føler man seg litt for ”kledd” i en frakk, og den eneste jakken jeg har hatt, som passer i lengden og til årstidene, er en Gant-jakke med for sterkt preg av allværsjakke, selv om den er ensfarget svart og for så vidt stilig nok. Men det er noe litt mer klassisk jeg har vært på jakt etter. Og der, i vinduet til Herremagasinet, hang det et eksemplar som så ut til være midt i blinken. Inn for å prøve. Butikken var like ufiks innvendig som utvendig, men stappfull av klær, og med hyggelig og profesjonell betjening. Den korte frakken i vinduet var lys, men den fantes også i mørkeblå - den nyansen av mørkeblå som nesten ikke er til å skjelne fra svart. Helt perfekt. Passet gjorde den også. Når jeg skal prøve plagg av denne typen og ikke har dressjakke på meg, ber jeg alltid om å få låne en mens jeg prøver. En farlig ting å gjøre - to ganger i år har jeg kjøpt dressjakken også. Første gang var da jeg prøvde en Barbour-jakke hos Ferner Jacobsen i vår - da fikk jeg låne en Boss-blazer. Jeg vet ikke om ekspeditøren var tankeleser, men jeg hadde lenge ønsket meg en enkeltspent klassisk blazer. Og Boss-blazeren satt som et skudd - nesten. Litt for lang på ermene, og litt for lang på lengden. Så fikk jeg prøve en Corneliani-blazer - og den satt som et skudd. Men for en pris ... Boss-blazeren var dyr den også, men ikke verre enn at det gikk. Ekspeditøren sa at Boss-blazeren ville sitte like fint som Corneliani-blazeren når den ble lagt opp på ermene og lengden. Og hos Ferner Jacobsen er skredderarbeidet inkludert. Jeg tok ekspeditøren på ordet - uken etter kom Boss-blazeren hjem til meg i posten (også det inkludert i prisen), og ganske riktig - nå satt den som et skudd.
Hos Herremagasinet fikk jeg låne en klassisk grå dressjakke i såkalt hundetannmønster, fra en svensk fabrikk som heter Cavaliere, som jeg aldri hadde hørt om, men som kan karakteriseres som en svensk pendant til Frislid, og som ifølge fabrikkens hjemmeside er godt representert i norske butikker. Jakken satt som et skudd, og siden både jakken og den korte kappen var nedsatt, tok jeg begge deler ...







Den korte kappen virket som et meget godt kjøp til prisen på kr. 1499, nedsatt fra kr. 1999. Klassisk i fasongen og med forseggjorte detaljer som disse innerlommene.

The Player

Under et besøk i hovedstaden nylig var jeg innom en butikk i Stortingsgaten som heter The Player, i samme kvartal som Ferner Jacobsen. Denne butikken har jeg lagt merke til i flere år fordi den alltid skilter med en eller annen form for salg og store prisnedsettelser. Denne gangen hadde de et par cordbukser i vinduet som jeg kunne tenke meg til våren og sommeren, så jeg gikk inn. Butikken var velordnet, ikke særlig stor av omfang, og med et konservativt utvalg. Alt var nedsatt, eller kanskje man skal sette «nedsatt» i anførselstegn, for de permanente nedsettelsene denne butikken opererer med, kan ikke være annet en et salgstriks.
Buksene ble prøvd og passet ikke helt, men det kunne ordnes. Ekspeditøren, som formodentlig var butikkens innehaver, ga preg av å være svært bransjekyndig og erfaren, et inntrykk som bekreftes av hjemmesidens opplysning om tre generasjoner med herreklær (Frisenberg er navnet, formodentlig, jeg har drevet litt research på nettet). Hjemmesiden finnes HER og sier egentlig ikke så mye.
Da buksene var prøvd og mål tatt til nødvendige forandringer, begynte jeg å se på jakker, det vil si det man i mangel av et bedre ord på norsk må kalle dressjakker (se mer om dette i DETTE tidligere innlegget). Jeg endte opp med en av de dyreste, en italiensk mørkeblå jakke i kasjmir, som jeg umiddelbart følte meg vel i (jeg har manglet en jakke av denne typen/fargen). Den var litt for lang på ermene, men også det kunne ordnes. Forandringene på både bukse og jakke inngikk i prisen. Jakken ville ifølge ekspeditøren kostet det dobbelte hos Ferner Jacobsen.
Ekspeditørens bransjekyndighet medførte at jeg lærte to nye ord; «rålengde» (på bukser) og «overrutet», som vil si at en jakke har en bunnfarge med et storrutet mønster oppå. Vi hadde en liten prat om klær hvor jeg blant annet kommenterte at dobbeltknappede jakker så godt som ikke finnes i norske butikker, noe han bekreftet. De har vært borte i 10-15 år. Da jeg sa at det måtte man visst til Italia for å få, sa han at italienerne har mye større variasjon. Nye og gamle trender eksisterer side ved side. I Norge er det enten eller. Enda mer kunnskap tilegnet, skjønt at italienske butikker har et helt annet og mer variert utvalg, var mer en bekreftelse av et inntrykk jeg allerede har dannet meg på nettet.
Alt i alt en handel jeg var fornøyd med. Jeg liker å kjøpe klær av folk som har kunnskap. I dette tilfellet var det nok også snakk om en meget dyktig selger, men jeg tror jeg er blitt så bevisst etter hvert at jeg ikke lar meg overkjøre. Nå gleder jeg meg til å hente plaggene.







Eksempel på en overrutet jakke.
På engelsk "windowpane".