Til biblioteket

 

Hundre bøker om herreklær, som man bør ha ifølge Gentleman's Gazette.

Om viktigheten av å gå i butikker

Ullgenseren fra Polo Ralph Lauren. Jeans fra Armani (med vannflekker på kneet, det hadde nylig regnet), enkeltspente monkstraps fra Charles Tyrwhitt i London.






 Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - er man interessert i klær, er man faktisk nødt til å gå i butikker. Enten planlagt og bevisst, eller bare for å kikke. Impulskjøp er helt greit så lenge man har den overordnede planen i hodet. For noen uker siden bare stakk jeg innom Steen & Strøm, for eksempel, og hva åpenbarte seg i annen etasje der? Jo, Barbour-jakken som jeg har vært på jakt etter i årevis (se fire innlegg nedenfor). Forleden dag stakk jeg også bare innom den eneste lokale forretningen jeg handler i, Homleids i nabobyen Skien. Den egentlige hensikten var å finne en etterfølger til en herlig Armani-jeans jeg har hatt i mange år, men som nå er blitt innhentet av tidens tann. Det fant jeg ikke, derimot fant jeg atskillige brukbare ting på restesalg, og når man holder seg i den dyrere prisklasse, slik jeg gjør, kan restesalg være lykken. I alt kjøpte jeg 6 plagg til en samlet fullpris av kroner 4895, men som på restesalg kostet bare 2107. Tre av plaggene var fra Polo Ralph Lauren; en skjorte, en collegegenser og en tynn ullgenser. I tillegg kjøpte jeg en piqueskjorte med kort erm og en med lang. To av disse plaggene er til neste sommer, de tre andre kan brukes året rundt. Alle plaggene var selvsagt innenfor den stilen jeg tilstreber. Skjorten var farge- og mønstermessig et velkomment tilskudd til min relativt beskjedne skjortekolleksjon, når det gjelder sommerplagg har jeg nettopp kastet en del gamle, slitte og falmede piquetskjorter og hadde behov for nye tilskudd, og ullgenseren var et sånt plagg som jeg bare følte meg hjemme i med en gang.

Collegegenseren fra Polo Ralph Lauren. De samme jeansene fra Armani, sko fra H&M. (Som sagt kjøper jeg ofte dyre ting for å få det jeg virkelig vil ha, men jeg har en forkjærlighet for H&M og er ofte innom der, og ofte finner jeg noe jeg kan bruke. Disse blå og hvite sommerskoene kostet noen få hundrelapper og passet ypperlig til en del plagg jeg hadde. Jeg kunne sikkert funnet lignende sko i et fint merke til mange ganger H&M-prisen, men jeg er ikke snobbete på den måten. Hovedsaken er at ting passer inn i "den overordnede planen".)

Et utsnitt av hagen. Billie the dog er alltid korrekt antrukket i svart og hvitt og ordner alt pelsstellet selv.

Menn og mote

Det er ikke hver dag man kommer over en stor og interessant bok om mote på et skandinavisk språk, men på bokmessen i København i dag kjøpte jeg denne boken, som er kommet på det danske forlaget Vandkunsten nå i år. Klædt på til skindet er tittelen, med undertittelen "Modens kultur og æstetik". Baksideteksten opplyser at boken i tretten rikt illustrerte kapitler gir "et mangefacetteret indblik i modens samfundsmæssige aspekter, historisk og aktuelt. Moden har, ikke mindst siden 1800tallet, gennemgået en demokratisk udvikling fra at være forbeholdt de højere klasser til at være en masseindustri, der henvender sig til alle. Bogens artikler vægter hovedsagligt nyere tid og behandler så forskellige fænomener som subkulturer, mænd og mode, moderevolutioner, modeshows, livsstilsfællesskaber, trends, brandværdier, mode som håndværk og industri, luksusmode, lokal kontra global mode, mode og medier og sidst, men ikke mindst, mode og bæredygtighed."

(I denne teksten kan ordet "brandværdier" kanskje være uforståelig for norske lesere. Danskene er svært glade i anglisismer, blant annet bruker de det engelske ordet "brand" (merkevare) både som substantiv og verb (branding). Og i ulike sammensetninger, som f.eks. "brandværdier", som tydeligvis handler om verdien av innarbeidede merkevarer.)

Jeg kjøpte boken i dag og har knapt rukket å se på den, men da jeg bladde i den på forlaget Vandkunstens stand på bokmessen, slo jeg opp på artikkelen med tittelen "Mænd og mode", siden det temaet interesserer meg spesielt. Artikkelen er skrevet av Mads Nørgaard, et ikke helt ukjent navn innen dansk klesdesign (eget motehus).

Jeg siterer følgende fra hans artikkel:

"Ud fra egne erfaringer og på baggrund af kulturelle og historiske nedslag mener jeg, at mandemoden er omgærdet af to myter. Den første myte kan illustreres med en ofte forekommende forespørgsel fra mænd i en tøjbutik:

'Hej, jeg købte denne her sweater [genser] for tre år siden. Den har været superfed, men nu er den slidt helt ned - så jeg vil gerne have en ny, helt magen til. Har du det?'

Spørgsmålet opsummerer for en stor dels vedkommende forholdet mellom mænd og begrebet mode i den vestlige verden i dag. Samme spørgsmål høres sjældent i pigetøjsbutikker, og med fare for at generalisere for groft afslører spørgsmålets eksistens og hyppighed to ting. For det første den kendsgerning, at rigtig mange mænd betragter tøj og det at klæde sig på som et problem. For det andet, at forholdet til mode og tøjindkøb for mange mænd er et spørgsmål om at løse et problem snarere end at tilfredsstille en lyst eller et 'behov'.

Ganske interessant, og jeg kjenner meg faktisk igjen. Når jeg har slitt ut et yndlingsplagg, vil jeg svært gjerne ha et nytt som er akkurat makent. Det lar seg selvsagt så godt som aldri gjøre.

Nørgaard sier videre i sin artikkel at situasjonen har bedret seg atskillig i de senere år, særlig blant yngre menn, men det er så langt jeg har kommet i artikkelen foreløpig. Jeg gleder meg til å lese den ferdig, og til å kikke nærmere på resten av innholdet i denne boken, som jeg er sikker på inneholder mye interessant stoff.

Kamelhårsfrakken

Illustrasjonsfoto fra nettet.


Det er høst, en årstid for kappe eller frakk.
Bernhard Roetzel skriver dette om Frakkekultur i sin bok En gentleman - håndbok i klassisk herremote:
«Frakken skal først og fremst beskytte mot kulde, vind, støv og regn. Frakken signaliserer også at den som har den på seg, er på vei til et eller annet sted. Idet man tar på seg en frakk, indikerer man et oppbrudd. Når man tar den av seg, betyr det at man er kommet frem til bestemmelsesstedet, og når man henger den fra seg, viser man at man er klar til å ta del i en sammenkomst. Hvis man derimot gjør sin entré og ikke tar av seg frakken, signaliserer man avstand, mistro eller ubesluttsomhet: «Senere begav hele selskapet seg til en bar, hvor man først ble stående med frakkene på [...].» Slik skisserer Max Frisch en uavklart situasjon med få ord i sin roman Kall meg Gantenbein.
Frakkens beskyttende funksjon kan altså også ses i en overført betydning. Den kan fungere som en beskyttende kappe mot en omverden som ofte blir vurdert som fiendtlig. Den trekker opp en grense mellom oss selv og den ytre verden. I novellen «Futteralmennesket» beskriver Anton Tsjekhov dette behovet: «Hos dette mennesket kunne man iaktta en stadig og uimotståelig streben etter å omgi seg med en kappe, skaffe seg et futteral som skulle avsondre og beskytte ham mot påvirkninger utenfra.» Dette var grunnen til at Tsjekhovs figur Benikow til enhver tid var iført en dobbeltspent frakk med fløyelskrage.
[...]
Som regel vil man velge en frakk som harmonerer med ens egen stil, og som dessuten passer i de miljøene man ferdes i. Frakken forteller ganske mye om hvilke planer man har: om man er på vei til arbeidet eller om man skal på jakt, ta en tur i operaen, eller om man kanskje befinner seg på en reise. Man går med andre ord regelrett glipp av en rekke stilistiske uttrykksmuligheter hvis man til enhver tid ifører seg sin høyt elskede oilskinsjakke, uansett hvor behagelig og passende den kan være. En frakk som passer til anledningen, vil alltid være et uttrykk for stil.»

Så langt Bernhard Roetzel. I stedet for oilskinsjakke, kunne man for mange nordmenns vedkommende dessverre si allværsjakke. En oilskinsjakke har i hvert fall en viss stil, i motsetning til allværsjakken (som for eksempel som regel også er for kort til å dekke en dressjakke). De fleste nordmenn foretrekker nok uansett en ytterjakke fremfor frakk, i tråd med sin bevisste eller ubevisste uvilje mot å «kle seg pent». En frakk føles mer «pyntet» og pretensiøs, man er jo også, både praktisk og i overført betydning, mer bundet av en frakk. Men - samtidig mer beskyttet, også det i både praktisk og overført betydning.

Sist jeg var i Oslo, var jeg stolt av meg selv fordi jeg ikke hadde vært innom en eneste klesforretning. Men så hadde jeg et ærend på Majorstua før jeg skulle forlate byen, og benyttet anledningen til å ta en titt i H&M-butikken i krysset Vibesgate-Bogstadveien. Et kvarter senere kom jeg ut igjen som den fornøyde eier av en kamelhårsfrakk. Et interessant innlegg om denne frakketypen kan leses HER, på bloggen Men’s Flair. Selv har jeg en rekke kapper og frakker, men har aldri hatt noe i nærheten av en kamelhårsfrakk. Det nærmeste er en duffel coat jeg hadde i ungdommen, den var i hvert fall i samme farge.

Når jeg har kapper og frakker fra før, hva skal jeg da med en til? Det handler selvsagt om å ha mulighet for å variere. Skal man kunne variere, må man ha noe å velge i.

En kamelhårsfrakk har gjerne et litt eksklusivt preg. Rimer det med H&M? Tja, hvorfor ikke? Som man vil se i innlegget om kamelhårsfrakker på Men's Flair, har bloggeren der sett en kamelhårsfrakk på Zara. Kanskje kamelhårsfrakker er in nå? Min frakk på H&M kostet ca 1300 kroner. Det er nok ikke noe problem å få kamelhårsfrakker som er langt dyrere, og det er sikkert forskjell i stoffkvalitet og mye annet. Jeg har imidlertid kjøpt i hvert fall én frakk på H&M tidligere, som jeg til tross for rimelig pris har hatt i mange år og brukt mye uten at den har tapt seg. Av etiketten fremgår det at den er laget i Romania, og det samme er kamelhårsfrakken jeg kjøpte. H&M har kanskje en god frakkeleverandør der?
Når det gjelder klær, mener jeg at man til en viss grad får det man betaler for, og at det ofte kan lønne seg å kjøpe dyrt både med hensyn til bruksglede og varighet. Men billig og bra kan så absolutt være en god kombinasjon.

Flere bøker

På biblioteket forleden dag kom jeg over en bok som het Fashion Bible - Norges første komplette motebibel, av Signy Fardal, Vendela Kirsebom og Petra Middelthon. Hurra, tenkte jeg. En norsk bok om mote. Men gleden ble kortvarig, «mote» er her ensbetydende med mote for kvinner og bare det. Ingenting å hente for en mann, med andre ord. Jeg skal ikke si hva jeg mener om at en norsk motebok har en engelsk tittel, og heller ikke hva jeg mener om misbruket av ordet bibel i undertittelen. Betegnelsen bibel er uansett for pretensiøs, for dette er neppe noe annet enn et knippe motebladartikler i bokform. Boka inneholder noe sånt som 50 helsides bilder av Vendela Kirsebom, men siden hun til tross for sitt sikkert fotogene utseende er noe av det minst spennende jeg kan tenke meg, fungerer boka ikke engang som eye candy for meg. En anmeldelse av Hege Duckert står å lese HER. Hun likte den visst ikke noe større hun heller.














A propos Hege Duckert, så begikk jo hun selv en bok om mote i 1985. Men jeg har jo ingenting å ha på meg, heter den. Den handler, som det står på baksideteksten, om motens historie, men mest om dens nåtid. Jeg lånte denne boka på biblioteket, og hvor interessant det er å lese om motebildet i 1985, kan diskuteres, men hennes historiske gjennomgang og generelle betraktninger var OK nok til at jeg kunne tenke meg å ha boka i hylla hvis jeg fikk tak i et billig eks antikvarisk, og det fant jeg hos Majorstuen Antikvariat, med litt slitt omslag, til en hundrelapp.




Tidligere samme dag hadde jeg vært innom Norli i Universitetsgaten. Den første boken øynene mine falt på, var Face Hunters. Jeg bladde litt i den, men så egentlig ikke noen grunn til å kjøpe den. For det første ville den antagelig vært billigere fra Amazon, men Face Hunter tar utelukkende bilde av unge mennesker, og jeg kan se dem på nettet. Men da jeg kikket litt videre i kroken hvor Face Hunters bok var, gjorde jeg et virkelig funn, nemlig En gentleman. Håndbok i klassisk herremote, av Bernhard Roetzel. Og prisen - 149 kroner! For en tykk og god bok i stort format. Hurra. Boken kan minne noe om danske Mads Christensens Absolutt mann, omtalt i et tidligere innlegg, men mer saklig og seriøs og uten Christensens plagsomme blærefaktor og playboymanerer. Virkelig en skikkelig fin og innholdsrik bok om klassisk herremote. Her er det mye inspirasjon og kunnskap å hente. Bernhard Roetzels blogg er HER og hjemmesiden hans er HER.

Dermed er min lille bestand av bøker om klær og mote to bind rikere.

Opplesing

Hvordan er det mulig, spør jeg meg selv, å lage én og samme bok med to så forskjellige omslag som dette? Den franske utgaven øverst, den engelske nederst. Hvordan kan noen som er ved sine fulle fem overhodet lage en så lite tiltalende forside som på den engelske utgaven?

Synd jeg ikke kan fransk bedre. Jeg burde kanskje kjøpt begge og sammenlignet teksten, det kunne jeg antagelig lært mye av. Resultatet ble at jeg kjøpte en helt annen bok, avbildet nedenfor, delvis basert på leserkommentarer hos Amazon. Jeg må begynne å lese meg opp litt på herreklær, har jeg nemlig funnet ut.

Hertugen av Bedfords bok om snobber

John Robert Russell, 13. hertug av Bedford
(1917-2002)




Under en liten ekspedisjon i bokhylla forleden dag, for å se hva jeg hadde av bøker om klær og mote (mer om det siden), kom jeg over Hertugen av Bedfords bok om snobber, som kom på norsk i 1970. Originalutgaven er fra 1965. Den fikk en del omtale, mener jeg å huske, både i hjemlandet og her. Boken handler om ærgjerrighet, om samfunnsmessig klatring, og er skrevet med et humoristisk skråblikk. Tiden og miljøet boken ble skrevet i, er på alle måter fjernt for oss i dag, men hertugen er i besittelse av en god del livsvisdom og menneskekunnskap som fortsatt er vel verd å lytte til. Og ikke minst humor av beste subtile engelske merke.

Boken har selvfølgelig et eget kapittel om klær. Hertugen begynner med skoene. «En virkelig gentleman går alltid i førsteklasses sko.» Hans råd er at man skal gå til en fremragende skomaker og få sydd seg et par meget dyre sko etter mål. Det er et råd de færreste har mulighet til å følge, men hans vektlegging av skoenes betydning har evig gyldighet. Man må bruke litt penger på sko, man må ha riktige sko til ulike anledninger, og sko må vedlikeholdes. Man beveger seg ikke over dørstokken med upussede sko, og man går ikke med defekte sko; det vil si sko med skjeve hæler eller det som verre er (hullete såler, sprukket overlær, etc). Dette var mine ord.

Om klær sier hertugen blant annet:
«Å være for flott kledd er nesten verre enn å være shabby. En førsteklasses skredder syr anonyme klær. De blir aldri for outrerte, er aldri siste skrik, men kvaliteten og snittet røber ham mange år efter. Klær skal alltid være av utvilsom god kvalitet, men de må ikke rope: ’Se på meg hvor elegant jeg er.’ Bærerens personlighet må alltid være sterkere enn hans klær. Du skal bruke klærne, la ikke klærne bruke deg. Vær aldri en figur i dress bare fordi den trenger å fylles ut. Å være en vandrende kleshenger er ikke noen beundringsverdig rolle i vårt samfunn.»

Her er han etter min mening inne på noe svært essensielt når det gjelder klær - dette om at bærerens personlighet må være sterkere enn klærne, og at du skal bruke klærne, klærne skal ikke bruke deg. Det kan vel også sies på den måten at klærne skal understreke personligheten, ikke stå i kontrast til den. Noe av hemmeligheten med å føle seg vel i klærne, ligger nettopp her. For å kle seg godt, må man med andre ord kjenne seg selv, og ikke la seg forføre av reklame og illusjoner. At man likevel kan utfordre seg selv klesmessig, ja kanskje til og med forandre stil helt, er en annen ting, og kan være helt utmerket så lenge man gjør det på sine egne premisser, altså i harmoni med en selv.

Når det gjelder hår, hevder hertugen at de fleste engelskmenn «ser ut som om de har vært ofre for en dårlig spøk når de kommer fra frisøren». Tja, det gjelder forhåpentligvis ikke lenger, skjønt de fleste av oss er vel ikke helt uten erfaring med den følelsen.

Om barter og skjegg sier hertugen (og her mener jeg at hans synspunkter er nokså allmenngyldige og tidløse):
«Prinsipielt er bart helt i orden. Bruk bart, om du vil, men gjør den enkel og alminnelig. Det er så mange konvensjonelle former for mustasje at du har et stort utvalg. Unngå overdrevne, komiske komposisjoner, hvis eneste mål er å feste oppmerksomheten på det. Kan du ikke oppnå det på andre måter, får det være. Dobbeltsnodde S-, Z- eller M- formede mustasjer som forsvinner rundt halsen på deg og titter frem på den andre siden, bør unngås. Gjør ikke ditt ansikt til en vits. Kan du ikke spøke på annen og bedre måte, overlat humoren til andre.
Helskjegg bør ikke anlegges efter min mening. Jeg mistror folk med skjegg. Noen har gode grunner til å bære skjegg, men i slike tilfelle må jeg bli særlig overbevist. I alminnelighet føler jeg alltid at en mann med skjegg har noe å skjule, eller i verste fall at han er en mann som ønsker å skjule noe. Forsøker man å skjule sitt ansikt, må man være uhyre klok, men åpenhet er et mer tiltalende trekk enn visdom.»

Så langt hertugen av Bedford. Boken har ellers kapitler om så mangt, om biler, om middager, om sport og spill, kunst, tjenere, slekt, sex og sykdom. Boken avsluttes med disse mer eller mindre kloke ord:

«Jeg har gitt deg alle råd og gode råd for å oppnå suksess. Men den klassiske romer som sa: Heller den første i Hispania enn den andre i Roma, har mitt hjerte. Jeg vil alltid foretrekke å kose meg i en varm hytte fremfor å fryse i et slotts kolde korridorer.
Å klore seg oppover er kanskje naturlig for mange mennesker.
Å arbeide seg nedover er sjeldnere, men også klokere.»

Mer om mannen står å lese i DENNE nekrologen i The Independent. Det finnes sikkert en Wikipedia-artikkel om ham også.

PS Som oversetter må jeg bare komme med en liten kommentar til det siste avsnittet. Når den norske oversettelsen omtaler "en varm hytte", går jeg ut fra at det har stått "cottage" i orginalen. Det er et litt problematisk begrep for oversettere, fordi det ikke finnes noe tilsvarende arkitektonisk begrep på norsk. En engelsk cottage er overhodet ikke det samme som en norsk hytte. I dette tilfellet ville jeg kanskje sagt "et lite landsens hus" eller noe i den stil. Poenget er uansett at hertugen foretrekker et varmt og godt (og koselig) lite hus fremfor et stort, kaldt slott.

Klokt om klær

"Alt går an, bare man gjør det med stil," sa Coco Chanel i 20-årene. Det er nemlig stilen som gjør hele forskjellen. Du må finne din egen form og stil, et balansepunkt der klærne avspeiler både ditt indre og ditt ytre. En som leker med klærne i skapet - uten å glemme sin livsstil og identitet.

Klærne velges etter bruksområde og er en slags ekstra hud, en beskyttelse, men samtidig et signal til omverdenen om hvordan du vil oppfattes. Bruk klær til angrep og forsvar, vær dristig eller tilbaketrukket; alt kan du uttrykke gjennom hva du tar på deg.

Om noen sier at de ikke bryr seg om klær, sier jeg at de lyver. Alle mennesker har et forhold til seg selv, til kroppen sin - og velger bevisst eller ubevisst å kle seg for å fremheve eller skjule den."

Kiki Sørum i forordet til sin egen bok Klokt om klær, med 625 utsagn og aforismer om stil og mote, kropp og klær.

Stil, ja. Hvor kommer den fra? Er den medfødt? Kan den læres, tilegnes? Jeg tenker på hvor sjelden jeg møter eller ser mennesker jeg kaster et ekstra blikk på fordi de skiller seg ut med en virkelig personlig og særpreget stil. Det skjer ikke ofte. I noen tilfeller vil jeg absolutt mene at den er medfødt, samtidig vil jeg helst ikke slippe tanken på at mye kan tilegnes gjennom bevissthet. Kanskje denne bloggen er for meg et forsøk på å oppnå større bevissthet på dette område, eller kanskje den mer er et resultat av allerede påbegynte bestrebelser på området.

Absolutt mann

Omtrent samtidig med at jeg skrev innlegget under, fant jeg omsider den norske utgaven av Mads Christensens bok, Absolutt mann, på antikvariat.net. Forleden dag kom den i posten fra K.A. Straumsvågs Antikvariat i Fjærland, et pent og velholdt eksemplar. "En guide til ham om klær og stil" er undertittelen. Som omslaget viser, står Mads Christensen for en hedonistisk playboy-stil, en stil som ikke tiltaler meg. Vi slipper dessverre ikke unna motorsykler, Mont Blanc-penner, jåleklokker, whisky, nakne damer og oppskriften på et vellykket stevnemøte. Den norske tittelen, Absolutt mann, er omtrent like usympatisk og sier vel like mye om forfatteren som den danske originaltittelen Den store blærerøv. Når det er sagt, gjenstår det rikelig med stoff og illustrasjoner som handler om klær og stil på en grundig, kunnskapsrik og informativ måte. Boken fungerer utmerket både som coffee table-bok og oppslagsverk. Uten at jeg skal påberope meg den store oversikten, vil jeg mene at dette er den beste boken om temaet i Skandinavia.























Mads Christensen tar for seg det meste, også detaljer som lommetørklet, der han ganske korrekt skjelner mellom det funksjonelle lommetørklet og det dekorative. Det førstevnte har man i bukselommen og tørker nesen eller tørker seg rundt munnen med, det sistnevnte har man til pynt i brystlommen på jakken. Blant annet viser han hele fem måter å dandere et pyntelommetørkle på. Egne kapitler om sko og skopuss har han også. Selvsagt. For bare å nevne noe av det omfattende innholdet.

Face Hunter - the book

Face Hunter kommer med bok i mars, som for det engelske/internasjonale markedet ser slik ut. Omtalen hos amazon.co.uk lyder slik: When French Elle ran an article on How to Become Hip in 15 Steps, there was no question about Step 1: have your photograph taken by Face Hunter. Face Hunter is the pseudonym of 32-year-old Swiss-born Yvan Rodic, who began his career with the advertising agencies Saatchi & Saatchi and Leo Burnett before founding one of the most innovative fashion blogs on the internet, which bills itself as eye candy for the style-hungry. Until recently, fashion trends were created by designers, celebrity models and fashion editors from the top down; now they trickle up from the street to the runway, sometimes bypassing the fashion industry entirely. Face Hunter is at the forefront of this fashion revolution as he travels the globe, snapping the most stylish looks in the street and discovering beguiling individualists in some 30 countries. These unexpected new icons of style are gathered together in over 300 photographs, accompanied by Face Hunters sharp observations from the new frontline of fashion: the street corner.



The Sartorialist utga bok i fjor, HER er omtalen på amazon.co.uk. Skulle jeg kjøpe en av dem, måtte det bli denne siste. Antagelig mest klassisk stil her. Sartorialist har blant annet en forkjærlighet for det italienske, så vidt jeg vet.

Natural fashion

Hva skal jeg ha på meg i dag? Et bananblad, kanskje, eller en gresstust, eller noen epler ... Naturen inspirerer oss på så mange slags vis, avhengig av hvem vi er og hvordan og hvor vi lever. Måten disse afrikanske stammene dekorerer seg på, virker nok ekstrem på oss. Og fascinerende. Denne boka havnet her i huset til jul.Les mer om den på hjemmesiden til forlaget, Thames & Hudson.

Vinterens dilemma

"It's just a life story
so there's no climax.

Det er Will Sheff som synger. Jeg hører ham gjennom hodetelefonene mine. Det er mørkt, vått og litt kaldt. Jeg fryser på framsiden av lårene. Skulle ha tatt på meg stillongs, tenker jeg mens jeg krysser E18 på gangbroa over til det nye operahuset. Men det er ikke så kaldt, og når jeg kommer innendørs slipper jeg i hvert fall å bli for varm på grunn av stillongsen. Snart er det vinter, og det evige stillongs-dilemmaet kommer nok en gang til å sette sitt preg på livet mitt. For kald ute, eller for varm inne? Det blir spørsmålet.

Ola Innset: Jeg har aldri vært i Brooklyn. Eller kanskje
Flamme forlag 2009
(splitt-singel sammen med Tina Rygh: De uekte korpsmedlemmene som tok bussen)