Skoforbedring

I DETTE innlegget fortalte jeg om et par sko av den typen som kalles monkstraps på engelsk, men som vel ikke har noen egen betegnelse på norsk, som jeg kjøpte via Internett på salg hos Charles Tyrwhitt i Jermyn Street i London. Et vellykket kjøp på alle måter. Skoene hadde imidlertid lærsåle. Sko med lærsåle er glatte, slites fort og trekker vann. Skal man bare bruke dem til penbruk inne og for eksempel danse med dem, er det greit nok, men til mer allsidig bruk er gummisåle å foretrekke. Jeg gikk derfor til skomakeren og ba ham legge på et par gummisåler. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, at skal man holde garderoben noenlunde i orden, trenger man både en skredder (til reparasjoner og forandringer) og en skomaker. Jeg har vært så heldig å finne en skomaker av den gode, gamle typen i nabobyen (samme skomaker som hjalp meg med skuldervesken, se to innlegg nedenfor). Han kom med noen anerkjennende kommentarer til skoene og gjorde en utmerket jobb ved å legge på en ganske tynn gummisåle som på ingen måte ødela skoenes eksklusive karakter. Nydelig arbeid. Så nå er monkstrapsene atskillig mer anvendelige til mitt bruk.

Barbour-føljetongen

Fire innlegg nedenfor skrev jeg om en Barbour-jakke jeg har bestilt hos Ferner Jacobsen ("Fra ønskelisten", 28. april). Det var 27. april jeg bestilte den, og hittil har det vært umulig å få klar beskjed om når jakken skulle komme. Det er sannsynligvis ikke Ferner Jacobsens feil, innsatsviljen og servicen der er upåklagelig, det er visstnok Barbour som er trege til å svare på henvendelser. Typisk engelsk arroganse, kanskje. I går, nøyaktig én måned etter at jakken var bestilt, ringte de fra Ferner Jacobsen, som meddelte at de nå omsider hadde fått beskjed fra Barbour om at jakken ikke hadde vært å skaffe på en stund, men at den nå var på lager igjen, og at den ville ankomme i midten av juni. Jeg tar ventetiden med godt humør - det er alltid hyggelig å ha noe å se frem til. Det er tross alt snakk om en jakke jeg kommer til å ha i mange år. Hyggelig var det også at prisen viste seg å være en del lavere enn først oppgitt - cirka 2800 mot 3500.

Rehabilitering

Dette er ikke et plagg, som man ser, men vel det som kalles en accessoire. Eller et stykke tilbehør, på godt norsk. En skulderveske i godt, tykt lær. Akkurat passe størrelse. Den er så gammel at jeg ikke husker når og hvordan jeg fikk den; kanskje har den vært en gave, kanskje har jeg kjøpt den selv. Med årenes løp var den blitt ganske medtatt - sømmer hadde gått opp, skulderremmen var borte, håndtaket fillete. Siden jeg alltid har likt denne vesken, og den er så praktisk og anvendelig, bestemte jeg meg for å rehablitere den. Først ble den overlatt skredderen min, som egentlig er skinnskredder, og som dermed har symaskin som kan sy i tykt lær. Hun gikk over alle sømmer og reparerte dem, og frisket dessuten opp fargen på læret. Deretter overlot jeg vesken til en skomaker, som lagde ny skulderrem og nytt håndtak. Karabinkrokene ble kanskje litt i kraftigste laget, men vesken fremstår nå som ny. Det lille som fortsatt kan skimtes av slitasje, er bare kledelig patina. Skomakeren tok 350 kroner for å lage ny skulderrem og nytt håndtak, og skinnskredderen atskillig mindre for sin jobb. Det var det verd. Det gir en egen glede å reparere ting og holde dem i hevd. Det gjelder også klær.

Gode eksempler

I DETTE innlegget i bloggen Welldressed var det mange inspirerende antrekk synes jeg. Apropos bildet, så er røde bukser typisk et plagg som deler menneskeheten i to; for eller imot. Selv er jeg ikke fremmed for å anskaffe meg et par.

Trendy? Jeg?

Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg går inn for å være trendy. Jeg prøver å oppnå en klassisk avslappet stil som ikke er basert på moter og trender. Av og til opplever jeg imidlertid å bli trendy mot min vilje, eller hvordan jeg skal uttrykke det. For to-tre år siden leste jeg for eksempel en sak i Magasinet rundt nyttår om trendene for det kommende året. Blant annet ville det nå bli trendy å gå. (Skal det være skikkelig trendy, må man selvfølgelig kalle det "power walking" eller "Nordic walking" eller noe i den stilen.) Men saken er at på det tidspunktet hadde jeg allerede gått i mange år. Og jeg går fortsatt. Som regel to intensive hundeturer hver dag, på hver en times varighet. Eller lengre turer, som opp på en lokal fjelltopp på 500 meter. Der var jeg 65 ganger i fjor. Hvorfor går jeg så mye? Jeg kunne jo si at det var for å holde meg i form, og det er vel noe av grunnen, men en like stor grunn er det jeg vil kalle gåingens egenverdi; det er en fin avveksling fra skrivebordstilværelsen, jeg liker meg ute i naturen, og jeg liker å føle været og årstidene på kroppen (jeg går året rundt). Jeg går i hvert fall ikke fordi det er trendy. (Nå er det kanskje ikke trendy lenger heller.)

Når det gjelder temaet for denne bloggen, klær og stil, så har jeg i mange år brukt noen Ray-Ban-solbriller som heter Wayfarer. En gammel modell, sikkert fra femtiårene, "retro" vil man kalle den i dag. Det begynte med at jeg fikk et avlagt par av en god venninne (den ene stangen var litt knekt, men hang sammen, og brillene var fullt brukbare). Jeg likte disse brillene fordi de er store og solide og demper sollyset akkurat passe. Etter hvert har jeg kjøpt meg et par til, slik at jeg har ett hjemme og ett i bilen. Jeg bruker dem ikke mye, for jeg liker egentlig ikke å bruke solbriller. Jeg foretrekker et hodeplagg med skygge, det vil i praksis si en flat cap eller en caps.

Men som man vanskelig kan ha unngått å få med seg, var Wayfarer plutselig den store brilletrenden i 2009, og er det kanskje fortsatt. Det er i hvert fall de solbrillene man stort sett ser rundt på motebloggene og i motebladene nå. Men jeg vil bare ha sagt, at hvis jeg skulle bli påtruffet med Wayfarerne mine på meg, er det IKKE fordi jeg prøver å være trendy, det er fordi jeg har brukt Wayfarer de siste ti årene og fortsatt kommer til å gjøre det lenge etter at Wayfarer igjen er blitt utrendy.

Fra ønskelisten

Denne jakken fra Barbour er en klassiker, og jeg ønsker meg den. Ferner Jacobsen hadde den ikke inne, men arbeider med saken.

Litt pretensiøst uttrykt kan man si at jeg arbeider med å bygge opp en garderobe. Basert på behov/anledninger/årstider har jeg en imaginær liste over plagg jeg trenger. Listen er ikke så lang lenger, for jeg har anskaffet meg mye de to siste årene, så behovene begynner å bli dekket. Fordelen med en plan er at man handler bevisst og ikke utsetter seg for uoverveide impulskjøp. Eller rettere sagt; ved å ha en bevisst plan, kan man innpasse også impulskjøpene i denne. For noen uker siden kjøpte jeg for eksempel et par lyseblå jeans (Diesel) på impuls.

Jeg hadde ikke definert noe behov for disse buksene, men de sprang meg i øynene i en butikk, og satt som et skudd. Grunnen til at jeg kjøpte dem, var at de ville gi flere variasjonsmuligheter til allerede eksisterende plagg. Det skjønte jeg da jeg så og prøvde dem. Slike anledninger må man selvfølgelig være åpen for. Clouet er å ha den overordnede planen i bakhodet slik at man handler på kontrollert impuls og ikke på tilfeldige innfall.





De lyseblå Diesel-jeansene passer for eksempel godt sammen med den dobbeltspente blazeren min. Apropos blazer, så har jeg også hatt behov for en enkeltspent blazer. Da jeg prøvde en Barbour-jakke hos Ferner Jacobsen nylig, for å finne ut hvilken størrelse jeg trengte, fikk jeg låne en mørkeblå enkeltspent blazer fra Hugo Boss til å ha under, og den satt bare som et skudd ... Heldigvis eller dessverre, alt ettersom man ser det fra garderobens eller økonomiens side.

Fred Perry

En person i min umiddelbare genetiske nærhet hadde fødselsdag i går, og fikk blant annet disse Fred Perry-skoene av sin kjære. Hvilket straks satte meg i tanker om at jeg selv faktisk trenger et par sko av denne typen til sommeren. De vil stå godt i stil med flere ting jeg har (det meste av sommertøy, egentlig), blant annet en kortermet svart Fred Perry-piquetskjorte som jeg kjøpte på salg i Fred Perry-butikken i Sturegallerian i Stockholm sommeren for tre år siden.