Gubbestil?

Utrolig hva man kan komme ut for. I dag er jeg blitt beæret med en helside i D2, fredagsmagasinet til Dagens Næringsliv. En avis jeg er så gammel at jeg fortsatt kan finne på å kalle "Sjøfarten", etter den gang den het "Norges Handels- og Sjøfartstidende".

Grunnen er at jeg i all beskjedenhet blogger om herreklær med utgangspunkt i mine forsøk på å finne en personlig stil og å være litt bevisst på hva jeg kjøper og ikke kjøper. For den det måtte interessere, kan jeg si hva jeg har på meg på bildet.

Flat cap fra Stetson, kjøpt hos Hatte-Holm. Yndlingshodeplagget mitt.

Skjorte fra Giovani i Sandefjord, kjøpt på sommersalget nå i år (tidligere omtalt i bloggen).

Slips fra Volt i Bogstadveien (den nærmest Valkyrie plass)

Skinnjakke fra Gun Vik i hjembyen Porsgrunn. Se mer HER.

Bukser fra Gant, kjøpt hos VIC Skau i Skien, en lokal butikk jeg bruker en del.

Sko fra Sebago (minst tyve år gamle, og tidligere omtalt i bloggen).

Skuldervesken har jeg også skrevet om før, i DETTE innlegget. Den er eldgammel og fristet i mange år en elendig tilværelse, slitt og delvis ødelagt, nederst i klesskapet, men ble nylig rehabilitert ved hjelp av skinnskredder og skomaker.




Også kjente TV-fjes bruker de eksklusive skinnklærne fra Gun Vik i Porsgrunn.

Sykkel

Kjøretøyene mine. Det ene får plass i det andre - så vidt. I går så jeg en sammenleggbar, elektrisk sykkel i en butikk rett nedi gaten. Den må jeg kikke litt nærmere på.

Jeg har alltid likt å sykle, men hadde ikke gjort det på en del år da jeg prøvde meg igjen i Berlin i fjor høst. Det ga mersmak, og i vår kjøpte jeg en sykkel som jeg har hatt stor glede av i hele sommer. Sist jeg var i Oslo hadde jeg den med i bilen. Perfekt kombinasjon. Egentlig var det DETTE firmaet - Osloh, et firma som lager jeans og andre klær spesielt beregnet på sykling - jeg skulle gjøre oppmerksom på. (Hvorfor heter et amerikansk firma Osloh? Det virker ikke tilfeldig.) Kom tilfeldig over det da jeg sjekket noen sykkelsider på nettet (bl.a. Copenhagenparts). Da jeg syklet i yngre dager, var det racersykkel som var tingen. Nå virker det som om terrengsykkel er den store trenden. Men jeg er en urban syklist.




På lånt sykkel i Berlin i fjor.

Herremagasinet

Endelig fant jeg en kort kappe/lang jakke av en type jeg lenge har vært ute etter. Merket er Lapidus, som virker kjent, uten at jeg har klart å finne nærmere ut av det. Den klassiske dressjakken i hundetannmønster sto ikke på ønskelisten, men fulgte med i dragsuget.


For en tid siden var jeg innom en butikk i Oslo som heter Herremagasinet. Den ser litt sliten ut fra utsiden (nettsiden er heller ikke direkte innbydende), og ligger i en ikke mindre sliten gatestubb som heter Lybekkergata, som er en slags transportetappe mellom Storgata og Sentralstasjonen. Butikken er spesialist på store størrelser og retter seg med andre ord mot godt voksne menn både på den ene og den andre måten. Selv om alderen har sørget for at klær med karakteristikken slim fit ikke lenger egner seg for meg, er jeg ikke spesielt plasskrevende i størrelsen, det gjelder mer å finne det rette snittet. Det var med andre ord ikke for å oppsøke noen spesialist i store størrelser jeg plutselig befant meg i Lybekkergata denne dagen, jeg var slett ikke på handletur i det hele tatt, men på vei til fots fra Comfort Hotel Børsparken til Grünerløkka for å spise lunsj.
Selvfølgelig kikker jeg alltid i vinduene når jeg kommer forbi en klesforretning, og et plagg i vinduet til Herremagasinet fanget interessen. Jeg har lenge vært på jakt etter en kort frakk/lang jakke til vår- og høstbruk, og har sett på atskillige, uten å finne en som har passet perfekt og som jeg har følt meg vel i. Poenget med dette plagget var at det måtte være langt nok til å dekke en dressjakke. Frakker/kapper har jeg nok av, men noen ganger føler man seg litt for ”kledd” i en frakk, og den eneste jakken jeg har hatt, som passer i lengden og til årstidene, er en Gant-jakke med for sterkt preg av allværsjakke, selv om den er ensfarget svart og for så vidt stilig nok. Men det er noe litt mer klassisk jeg har vært på jakt etter. Og der, i vinduet til Herremagasinet, hang det et eksemplar som så ut til være midt i blinken. Inn for å prøve. Butikken var like ufiks innvendig som utvendig, men stappfull av klær, og med hyggelig og profesjonell betjening. Den korte frakken i vinduet var lys, men den fantes også i mørkeblå - den nyansen av mørkeblå som nesten ikke er til å skjelne fra svart. Helt perfekt. Passet gjorde den også. Når jeg skal prøve plagg av denne typen og ikke har dressjakke på meg, ber jeg alltid om å få låne en mens jeg prøver. En farlig ting å gjøre - to ganger i år har jeg kjøpt dressjakken også. Første gang var da jeg prøvde en Barbour-jakke hos Ferner Jacobsen i vår - da fikk jeg låne en Boss-blazer. Jeg vet ikke om ekspeditøren var tankeleser, men jeg hadde lenge ønsket meg en enkeltspent klassisk blazer. Og Boss-blazeren satt som et skudd - nesten. Litt for lang på ermene, og litt for lang på lengden. Så fikk jeg prøve en Corneliani-blazer - og den satt som et skudd. Men for en pris ... Boss-blazeren var dyr den også, men ikke verre enn at det gikk. Ekspeditøren sa at Boss-blazeren ville sitte like fint som Corneliani-blazeren når den ble lagt opp på ermene og lengden. Og hos Ferner Jacobsen er skredderarbeidet inkludert. Jeg tok ekspeditøren på ordet - uken etter kom Boss-blazeren hjem til meg i posten (også det inkludert i prisen), og ganske riktig - nå satt den som et skudd.
Hos Herremagasinet fikk jeg låne en klassisk grå dressjakke i såkalt hundetannmønster, fra en svensk fabrikk som heter Cavaliere, som jeg aldri hadde hørt om, men som kan karakteriseres som en svensk pendant til Frislid, og som ifølge fabrikkens hjemmeside er godt representert i norske butikker. Jakken satt som et skudd, og siden både jakken og den korte kappen var nedsatt, tok jeg begge deler ...







Den korte kappen virket som et meget godt kjøp til prisen på kr. 1499, nedsatt fra kr. 1999. Klassisk i fasongen og med forseggjorte detaljer som disse innerlommene.

Nye sko

I DETTE innlegget fortalte jeg om mitt første skokjøp på nettet, et par svarte monkstraps, en skotype man ser lite av i norske skobutikker, men som passer til den avslappede stilen jeg etterstreber. Skoene ble kjøpt hos Charles Tyrwhitt i Jermyn Street i London, som har en utmerket hjemmeside. Lenke nede til høyre på bloggen. Skoene ble kjøpt til halv pris på salg. Jeg fant ut at jeg ville ha et par brune også. Også de ble kjøpt på salg, og også de passet perfekt. De er i brunt skinn med litt preg. Randsydde, som man ser. Topp kvalitet. Solid gummisåle hele veien, i motsetning til de svarte, som hadde lærsåle (men jeg fikk skomakeren til å legge en pen gummisåle på dem).
De brune er til dagbruk og mer uformelle antrekk, mens de svarte er mer til kveldsbruk og festlige anledninger. De svarte er nesten like blanke som lakksko og virker fortsatt litt for nye, men jeg holder på å gå dem inn.
Disse brune monkstrapsene er det tredje skoparet jeg har kjøpt på nettet i år, fra to ulike engelske forretninger. Alle tre parene passer perfekt.



Her er skoene til et hverdagsantrekk jeg føler meg vel i. Bukser fra Armani, skjortegenser fra Massimo Dutti i Hegdehaugsveien (leste nylig at det ikke gikk så bra med Massimo Dutti og Zara i Norge, som visstnok tilhører samme konsern. Zara er som tidligere meddelt for ungdommelig og motepreget for meg, men på Massimo Dutti har jeg funnet mye bra). Det morsomste med dette antrekket er jakken. Jeg har lenge hatt lyst på en cordjakke og fant denne på Giovanis sommersalg - til hundre kroner!

Røde bukser

Personen på bildet er altså ikke meg, som man vil se. Noe av problemet med å ha en blogg om klær, er at jeg ikke orker å ta bilde av meg selv hele tiden. Derfor har jeg i dette tilfellet funnet et illustrasjonsfoto på nettet.

Røde bukser er typisk et av de temaene som kan dele menneskheten i to: for eller imot. Jeg har lenge vært på jakt etter et par selv, og som jeg nevnte i et innlegg nedenfor, fant jeg omsider det jeg lette etter på sommersalget hos Giovani i Sandefjord.

Da jeg var hos Giovani, overhørte jeg en replikkveksling mellom en mann og hans kone. Kona spurte om ektemannen ikke skulle ha et par røde bukser, men mannen svarte at det var han for gammel til. Han var både yngre og kjekkere enn meg, og spørsmålet som da naturlig meldte seg, er: Er røde bukser bare for yngre menn? Nei, mener jeg. Jeg har prøvde å observere litt, og jeg ser menn i alle aldre med røde bukser (i den grad menn overhodet går med røde bukser). Jeg velger derfor å mene at det ikke er aldersbetinget.

Men som sagt -- dette er typisk et for eller imot plagg. Jeg var redd jeg skulle føle at jeg stakk meg litt ut i røde bukser, men i dag har jeg flashet dem for første gang, både i butikken og på biblioteket, og det gikk helt fint. Jeg følte meg faktisk vel i dem. Og jeg ser ikke alderen som noen kontraindikasjon.

Av andre relaterte temaer som er i stand til å dele menneskeheten i to, er for eksempel slips/ikke slips, vanlige underbukser/boksershorts, sokker/ikke sokker (da snakker jeg om vanlige sko, ikke sandaler). Jeg har mine meninger om alle disse områdene, men det får jeg komme tilbake til etter hvert.

Personae

Jeg har tidligere omtalt tidsskriftet Personae. Dessverre har jeg ikke fått kjøpt siste nummer ennå, men det skal jeg straks rette på. HER er et intervju med redaktøren, Elisabeth Skjervum Hole.
Som katolikk liker jeg spesielt godt det hun sier om katolsk og protestantisk billedtradisjon.

Gammel kjærlighet ruster ikke

Når jeg virkelig trives med et plagg, går jeg med det til det omtrent faller av. Eventuelt blir det nedgradert til arbeidsplagg i hagen.
Jeg vet ikke hvor gamle de første Armani-jeansene mine er nå (bildet). De er godt slitt, som man ser, men jeg kommer til å bruke dem så lenge de henger på meg. Jeg viser meg ikke ute med dem lenger, til det bruk er de for lengst erstattet av nyere modeller. (Jo, jeg vet at det er in med hullete jeans nå, men det får være måte på.)

Jeg har 5-6 Armani-jeans i alt, og jeg kjøper dem i kjelleren hos Ferner Jacobsen.
Min forkjærlighet for Armani-jeans har ikke noe med merkebevissthet eller snobberi å gjøre, men at jeg føler meg vel i dem. Det har nok igjen noe med Armanis Comfort Fit-system å gjøre (innebygget elastisitet i stoffet), men også designet og modellutvalget.

Det eneste negative med Armani-jeans, er prisen. Nå vil noen kanskje lure på hvorfor jeg kjøper dem hos Ferner Jacobsen, det høres kanskje ekstra dyrt ut. For det første er det dårlig med Armani-forhandlere på mine hjemtrakter, for det andre har Ferner Jacobsen etter min erfaring ikke høyere pris enn andre på sammenlignbare varer, og for det tredje: Hos Ferner Jacobsen er skredderarbeid inkludert i prisen. Ikke bare det, men FJ sender også plagget hjem til meg gratis etterpå slik at jeg slipper å vente med å hente det til neste gang jeg er i Oslo. I tillegg kan nevnes FJs store utvalg og dyktige betjening. Men mer om Ferner Jacobsen senere, i et eget innlegg.