Litt mer om utgangspunktet for denne bloggen

Jeg tror dette innlegget blir en slags fortsettelse av «programerklæringen» (se innlegget nedenfor). Altså et forsøk på å forklare hvorfor jeg skriver om klær og stil. Da jeg vokste opp i 1950- og 60-årene, var moten svært konform. Et bevis på dette er oppstyret Beatles-frisyren vakte. Gutter med langt hår! I dag virker denne reaksjonen fullstendig latterlig, den «langhårede» Beatles-frisyren var jo ikke annet enn det man kaller bolleklipp i dag. Men det sier litt om hvor konform tiden var. «Kort ved ørene og i nakken» - sånn skulle gutter se ut. Med hippie-tiden løsnet det. Hippie-tiden representerte en frigjøring både når det gjaldt klær og hår. I dag har vi mange ulike uttrykk på en gang, og godt er det. Men alt er relativt - også i dagens mangefasetterte stilbilde hersker det en viss konformitet, og da tenker jeg ikke bare på det vi kaller mote, men mer omfattende - grenser man ikke kan gå over uten å stikke seg ut, bli outrert. Det kan gjøres på en negativ måte, dvs på en måte som får andre til å rynke på nesen og så at «sånt går ikke an», eller det kan gjøres på en negativ måte ved at folk kler seg/har en stil som får andre til å sperre øynene beundrende opp. De fleste av oss har sikkert opplevd begge deler. Jeg for min del blir slått av hvor sjelden jeg ser et menneske på gaten som stikker seg ut i positiv forstand, som får meg til å tenke «for en gjennomført stil» eller «for et flott antrekk». For noen uker siden satt jeg på en kafé nederst i Thorvald Meyers gate og kikket ut på fortauet. I løpet av den tiden jeg satt der, gikk det forbi én mann som fikk meg til å sperre øynene opp, og etterpå tenkte jeg at det måtte gå an å analysere seg frem til hva det var ved denne mannen og antrekket hans som gjorde at han stakk seg ut.
Jeg tror det blant annet har å gjøre med å våge å skille seg ut. Det tør de fleste mennesker ikke, og jeg hører nok selv til dem. Bare det å gå med hatt for eksempel - noe jeg selv kunne tenke meg å gjøre, og som jeg også gjør av og til - men det er ikke lett. Hvorfor ikke? Det var dette med å skille seg ut ... Jeg bor i en småby hvor det å «pønte» seg nærmest er noe suspekt. Hvem tror du at du er, liksom. Dessuten er jo ikke stil og eleganse noe som står høyt i hevd i Norge generelt.
Klær sier noe om hvem vi er, eller hvem vi tror vi er, eller hvem vi vil være. Klærne våre kan signalisere så utrolig mye. Selv strever jeg med å finne en stil - jeg skal ikke et øyeblikk påstå at jeg har klart det. Men ved å tenke rundt det og ha et bevisst forhold til det, er jeg i hvert fall kommet et stykke på vei, føler jeg. Så får vi ser hvor mye og hva slags blogging som kan komme ut av det.