Personae

Jeg har tidligere omtalt tidsskriftet Personae. Dessverre har jeg ikke fått kjøpt siste nummer ennå, men det skal jeg straks rette på. HER er et intervju med redaktøren, Elisabeth Skjervum Hole.
Som katolikk liker jeg spesielt godt det hun sier om katolsk og protestantisk billedtradisjon.

Personae 3/4 2009

I dag kjøpte jeg Personae nr. 3/4 2009 hos Norli, men har ikke fått tid til å se på det ennå. Her er forlagets omtale:

Makt og avmakt er kommet til å stå sentralt i dette nummeret av PERSONAE, som har satt seg fore å belyse uniformenes funksjon i samtid og fortid. For hva er poenget med å kle seg likt, om ikke det måtte være for enten å markere tilhørighet, å bedrive maktutøvelse, å utstråle autoritet, å signalisere samfunnsfunksjon? Jo, nettopp også det motsatte; som master i filosofi Ylva Westad og historikeren Jorunn Sem Fure påpeker er det ikke bare maktutøverne i samfunnet som har iført seg ytre symboler; de har også sørget for å påføre ofrene for den makten de eventuelt måtte utøve er blitt uniformert. Hva dette skulle medføre har vi til fulle fått bevist i krigssammenheng; tenk bare på annen verdenskrig, på at ikke bare brunskjorter og svartskjorter sørget for å markere hvilken posisjon – og dermed maktutøvelser – de rådde over, men også krigsfangene, jødene og andre som måtte falle utenfor i det strengt hierarkisk oppbygde samfunnet, ble tvunget til å gå i uniform, riktignok i en uniform som utstrålte alt annet enn makt, men som likevel hadde sin funksjon: nemlig den å umenneskeliggjøre dem; å sørge for at de ble like, ikke mulig å skille fra hverandre. Hva gjør dette med individualiteten – og med muligheten for å uttrykke eller føle empati? Man kan jo, med Ylva Westad, spørre seg om ikke den tyske filosofen Levinas har rett i at det kan være vanskeligere å påføre noen smerte dersom man ser seg selv i den andre; dersom man ser individualiteten i den andre, rettere sagt, noe som unektelig forblir skjult innenfor et regime der alle er kledd likt. Og i den forbindelse: I og med at menn som i så mange sammehenger er kledd likt, eller nesten likt; at det råder en så sterk kleskodeks innenfor mannssamfunnet, blir ikke da disse mennene lettere utbyttbare? Burde ikke kvinnepåkledningen, med sine mange individuelle uttrykk, dermed appellere til mer medfølelse? Uansett er uniformenes opphav og historie svært interessant, fikk jeg erfare da jeg begynte å orientere meg mot hvem som kunne tenkes å skrive om fenomenet. Alle har et synspunkt på spørsmålet, ikke minst i det flerkulturelle samfunnet, der for eksempel hijab’en har vært gjenstand for mye diskusjon gjennom de siste årene. Er hijaben en uniform eller ikke? Hvor mye individualitet kan man uttrykke gjennom å iføre seg et skaut? Hvorfor er det blitt mote å ikle seg uniformslignende utstyr blant rockeband? Hva uttrykte det å gå med toga i det gamle Romerriket? I hvilken grad bidrar uniformering til å enhetliggjøre tenkning og oppførsel? Også barn blir utsatt for uniformeringskrav; er det å ha skoleuniformer en god idé – eller det motsatte? Sistnevnte berøres bare indirekte her, men det er spørsmål som noe av dette nummeret av Personae kanskje kan bidra til å belyse svaret på.

Elisabeth Skjervum Hole

redaktør

Personae

Jeg har sett en del omtale av det norske tidsskriftet Personae, som betegner seg selv som et kulturtidssskrift for klær, kropp og kultur, og blitt nysgjerrig på det. Forleden dag skulle jeg møte noen som kom med et forsinket fly, og tilbrakte ventetiden med å studere motebladene i Narvesen-kiosken på flyplassen. Der sto blant annet det jeg formoder er seneste nummer av Personae, så jeg benyttet anledningen til å kjøpe det for endelig å få tatt en titt på det. Redaktørens introduksjon lyder slik:

"Dette tredje nummeret av det første kulturtidsskriftet om klær, kropp og kultur står i Rousseaus ånd; det er dermed viet naturen, romantikken og det organiske, for hvorfor er vi så opptatt av å etterape naturen i måten vi kler oss på? Og hvorfor det motsatte: Hvorfor er vi så opptatt av å ta avstand fra den? På den ene siden benyttes naturen som ideal i formgivningssammenheng; på den andre gjøre det motsatte; det strammes opp og presses inn; det lages skarpe kanter og harde bretter. Hvorfor og til hvilke tider? Personae har valgt å se klærne ikke bare i sammenheng med samfunnet, historien og kulturen som skaper dem, men også i nær sammenheng med menneskekroppene som bebor dem; hva skyldes for eksempel menneskets behov for uansett å forskjønne, forandre og forbedre? Vi skal ikke påstå at det her skal gis noen svar, men antyde noen mulige innganger, blant annet via kilder som billedkunst, fotografi, filosofi og litteratur, til å reflektere over hva vi til enhver tid går kledd i, viser om vår karakter, vår holdning til livet, vårt behov for å være for "den andre" både som individ og kollektiv, men vi skal også se nærmere på hvordan naturen selv inngår ikke bare som forbilde, men også som råstoff til det samme.
Mennesket evner som det eneste levende vesenet å skjule sin natur; det kan også gjøres ved nettopp å fremheve den, ikke ved å kle av seg, men ved å ytterligere forsterke kroppens linjer, ved å "forbedre" det man er utstyrt med fra naturens side. Sånn sett virker klærne også utjevnende på sosiale og ikke minst naturlige forskjeller, selv om det selvsagt også kan virke motsatt, at klærne nettopp virker distingverende gjennom hva det koster å kjøpe dem, hvilken "aura" som omgir dem. Velkommen til det tredje nummeret av Personae, som har tatt mål av seg til å sette kropp og klær i et utvidet perspektiv!

Redaktør Elisabeth Skjervum Hole i Personae 2/2009.