28 februar 2011

Sykling med stil




Det lakker mot vår og sykkelsesong, ikke sant? Om en måneds tid burde det begynne å hjelpe. Medblogger Børge Skråmestø gjorde meg oppmerksom på DETTE sykkelløpet i London - «A metropolitan bicycle ride with a bit of style» - og så sannelig også «with a stop for a spot of tea». Dette er noe annet enn de hysterisk oversportslige sykkeltrendene som råder her på berget! Det kunne ikke vært mer etter min smak, jeg men tror dessverre ikke jeg har mulighet for å delta. I hvert fall ikke i år. Men i DETTE tidligere innlegget kan man se at jeg nok ville være kvalifisert rent antrekksmessig, med flat cap og blazer på det øverste bildet. Men en tweedjakke skulle jeg nok også kunne hente frem fra skapet.

13 februar 2011

Strikk





Ofte leser man at noe erklæres som "det nye svart". Sist jeg så det var i Dagblad-magasinet lørdag 5. februar. "Plutselig var lusekofta det nye svart, og oldemor på Toten premissleverandør for italiensk haute couture", sto det å lese der. "Norske strikketradisjoner er nemlig en av vinterens viktigste trender, etter at de italienske designerne Dolce & Gabbanas kleslinje D&G lot seg inspirere av den erkenorske Marius-genseren og selbumønstre i årets vinterkolleksjon."

Jeg har lenge hatt lyst på en stor og god strikkegenser, men samtidig er lusekofta liksom ikke helt meg. Jeg kunne godt tenkt meg noe mer "grafisk" enn de tradisjonelle mønstrene, noe som bare går i svart eller svart/hvitt. Jeg har riktignok ikke vært hos f.eks. Husfliden og studert hva som finnes, men innbiller meg at det kanskje kan bli vanskelig å finne noe som er akkurat slik jeg tenker meg det. Men med strikk kan man jo nærmest gjøre hva som helst,og det må vel gå an å lage sine egne mønstre? Et søk på nettet resulterte blant annet i funnet av genseren på bildet, egendesignet og selvstrikket av bloggeren Ellen Dahl. Det ligner veldig på noe jeg kunne tenkt meg. Kanskje jeg skulle snakke med de strikkeføre i slekta.

09 februar 2011

Noen tanker om klær




I boken En varig fest, som Hemingway skrev i sine unge år i Paris, gjengir han en prat han hadde med Gertrude Stein om hvordan man skulle prioritere når det gjaldt klær og kunst.

«Enten kan man kjøpe klær, eller man kan kjøpe bilder,» sa hun. «Så enkelt er det. Ingen som ikke er meget rik, kan gjøre begge deler. Tenk ikke på hvordan dere går kledd, og bry dere absolutt ikke om moten. Kjøp klær som er holdbare og bekvemme, så har dere klespengene å kjøpe bilder for.»
«Men selv om jeg ikke kjøpte et eneste plagg mer,» sa jeg , «så ville jeg ikke få råd til å kjøpe de Picasso’ene jeg har lyst på.»
«Nei. Han henger for høyt for Dem. De må kjøpe Deres egne samtidige - folk av Deres egen årgang. De blir nok kjent med dem. De kommer til å treffe dem i nabolaget. Det er alltid gode nye betydelige malere. Men det er ikke De som kjøper for mange klær. Det er alltid konen. Det er kvinners klær som er dyre.»

Om dette tenker jeg at valget mellom klær og kunst neppe er særlig aktuelt for mange. De fleste har antagelig nok med hverdagens økonomiske krav, for eksempel strømregningen. Og klær er for øvrig en nødvendighet på en helt annen måte enn kunst. Og de som har råd til å kjøpe kunst, har også råd til å kjøpe klær. Det finnes sikkert kunstelskere som ikke er rike, og som virkelig forsaker noe, for eksempel klær, for å kjøpe kunst, men de er nok meget få.

Hva skal man si om Steins påstand om at det er kvinnens klær som koster? Jeg vet ikke om det finnes noen statistikk på det, men hvis det gjorde, ville det antagelig vise seg at kvinner kjøper atskillig mer klær enn menn og følgelig også bruker mer penger på det. Det er visst heller ikke uvanlig at kvinner kjøper klær til sine menn, jeg har i hvert fall hørt om en del konkrete tilfeller. Og jeg prøver å forestille meg hva slags forhold de mennene har til klær, som aldri går inn i en klesbutikk, aldri føler gleden ved å handle klær, bare ukritisk ifører seg det kona kjøper til dem.

For dem som virkelig bryr seg om klær - det gjelder selvsagt både menn og kvinner, men nå tenker jeg på menn, siden det er herreklær denne bloggen handler om - kan klær selvsagt bli en betydelig utgift, til tross for at klær, relativt sett, visstnok aldri har vært billigere enn de er i vår tid. Men å interessere seg for klær og ha glede av klær innebærer nærmest automatisk at man beveger seg opp i de høyere prisklasser, det gjelder både om man følger den til enhver tid gjeldende mote eller om man går for det mer klassiske og tidløse. Siste mote koster, og tidløs stil og kvalitet koster. Det er ikke til å komme utenom.

Hvor mye klær trenger man? For å dekke de helt elementære behov - ikke så mye. Eller jo, en del trenger man uansett. Man trenger klær til hverdag og fest, arbeid og fritid. Dessuten lever vi i et klima som i seg selv krever en del ulike klær.

Hvis man så i tillegg interesserer seg for klær utover deres rent elementære funksjon, definerer man selvsagt «behov» annerledes. Da kommer det inn et behov for variasjon, for å ha utvalg nok til å kle seg etter anledning, humør, innfall etc. Og det koster penger. En form for samlerinstinkt kommer inn i bildet. Gleden over å finne frem ting man ikke har brukt på en stund, kanskje ikke på flere år, men som plutselig kommer til heder og verdighet igjen fordi man investerte i kvalitet og tidløshet.

Selv syntes jeg at jeg brukte så mye penger på klær i fjor at jeg har innført kjøpestopp i år. Det hadde jeg egentlig i fjor også, men den funket ikke. I år har den funket - så langt. Blant annet er jeg stolt over at jeg klarte å bevege meg rundt i Oslo sentrum mens vintersalget pågikk uten så mye som å kikke innom en klesbutikk. Om kjøpestoppen kommer til å funke hele resten av året, gjenstår å se. Blant annet skal jeg til Italia utpå våren, og er veldig nysgjerrig på italienske butikker. Da skal det vel mye til om at jeg klarer å la være å kjøpe noe. Dessuten har jeg en drøm om en skreddersydd dress. Det måtte være utrolig morsomt å oppleve en slik prosess i praksis. Jeg har også et par hull i garderoben som burde vært dekket. Men samtidig har jeg vært så bevisst i mine kleskjøp de siste årene at det ikke er noe jeg MÅ ha. Jeg har tid til å vente. Det kan for den saks skyld også hende at økonomien tvinger meg til å vente. Det ligger faktisk en tilfredsstillelse i det også, å ønske seg noe over lengre tid, og så endelig en dag få råd til, eller ta seg råd til, å anskaffe det. Forventningens glede skal man ikke kimse av.

06 februar 2011

En mann er ikke en mann hvis han ikke kan lage omelett

















Det er den amerikanske street style-fotografen Karl Edwin Guerre som sier dette, ifølge DETTE oppslaget i Politiken. HER er Guerres blogg Swagger 360 (også lagt til i blogglisten til høyre).
PS. Det med å lage omelett er en av 36 ting Guerre mener en mann må kunne eller gjøre. Hele listen finner du i DETTE innlegget.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...