15 april 2012

Om å kle seg for anledningen


















I løpet av de siste par månedene har jeg deltatt i to formelle anledninger, en prisutdeling og en begravelse. Begge arrangementer ga stoff til ettertanke når det gjelder påkledning. Kall meg konservativ, men jeg mener at man bør kle seg etter anledningen, det vil si tilfredsstille visse formelle krav. Slike krav er ikke en tvangstrøye, men gir snarere frihet i og med at man ikke trenger å være i villrede om hva man skal ha på seg.

Prisutdelingen jeg deltok i, foregikk i Nasjonalbiblioteket - gamle UB på Drammensveien, det jeg vil kalle en ærverdig bygning - og prisutdeler var kulturministeren. Arrangementet foregikk på dagtid. Dette er etter min mening typisk en anledning hvor man kler seg passende. Det vil si pent antrekk, men ikke stivt og formelt. Slik hadde da også de fleste kledd seg, helt naturlig. For mitt vedkommende var det snakk om svarte monkstraps (blankpussede, selvsagt ), svarte sokker, svarte penbukser, svart pologenser med grå (hundetannmønstret) dressjakke utenpå. De fleste, både kvinner og menn, var pent kledd i tilsvarende grad. Men ikke alle. Flere, blant annet de som besørget underholdningsinnslaget (musikere og skuespillere) hadde meget hverdagslige antrekk, antrekk av den typen man etter min mening bare går i innenfor sine egne fire vegger. Også prisvinnerne utviste en viss variasjon, jeg la særlig merke til én som også hadde et meget hverdagslig antrekk, faktisk med hull i. Etter min mening viser man seg ikke offentlig med defekte plagg. Jeg synes det er et utslag av manglende respekt for vertskap, andre gjester og også en selv når man ikke kler seg etter anledningen, og jeg undres hvordan folk kan føle seg vel når de kan opptre i sånne sammenhenger i akkurat de samme klærne som de står i hjemme ved kjøkkenbenken. Er det et uttrykk for total bevisstløshet når det gjelder klær? Eller er det det motsatte - en helt bevisst holdning som går på at å kle seg «pent» er en form for snobberi?

Den andre anledningen var en begravelse. Her mener jeg at antrekket gir seg selv. For meg var det i hvert fall ingen tvil: Svarte sko, svart dress, hvit skjorte, slips i et diskré svart grafisk mønster, mørk kappe. Det var relativt varmt i været, så jeg lot hansker og hodeplagg være. Av x antall tilstedeværende menn, talte jeg tre, inkludert meg selv, som hadde kledd seg på denne måten. Resten hadde et variert utvalg av vanlige hverdagsantrekk, i mange tilfeller så tilfeldig og ubevisst sammenrasket som norske menn generelt har for vane. En begravelse foregår jo delvis utendørs, og jeg la merke til at en del, som riktig nok hadde mørk dress, ikke hadde ytterplagg, slik denne årstiden krever. Og det eneste akseptable ytterplagget ved en slik anledning, er en mørk kappe eller frakk. Jeg skal imidlertid gå med på at kappen/frakken ikke nødvendigvis trenger å være lang, den kan godt være kort eller i form av en lang ytterjakke, forutsett at den har det rette klassiske preget.

Jeg kritiserer ingen, jeg bare undrer meg. Folk som går i hverdagsantrekk ved en prisutdeling eller en begravelse, kan ikke tenke stort på hva de tar på seg. Jeg brukte heller ikke mye tankevirksomhet på å finne ut hva jeg skulle ha på meg, men det var fordi de formelle kravene ga meg frihet til å slippe å velge.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...