Dagens (røver)kjøp

Langermet svart poloskjorte fra Ralph Lauren, byshorts i seersucker-kvalitet og hvit sommerbukse fra Tiger of Sweden, alt til bortimot halv pris på salg (beklager at kamerat gjør noe rart med stripene i shortsen, de skal være vertikale selvsagt).

Klær er dyrt, i hvert fall hvis man vil ha kvalitet, det vil si merkeklær. At merkeklær er synonymt med kvalitet, vil nok enkelte betvile, og det finnes sikkert unntak her som på alle andre områder, men min erfaring er nokså entydig: Merkeklær er bra. Mine favoritter er særlig Armani og Gant. Begge står for tidløs stil og kvalitet og er vel verd pengene.
Klesskjøp sto ikke på programmet da jeg var en tur i byen i dag, men det er tiden for salg, og salg er bra for den prisbevisste. Byens kanskje mest trendy butikk for herreklær lokket med 40 og 50 prosent rabatt. Dette er ikke en butikk jeg vanligvis handler i, men på et stativ på fortauet fant jeg en shorts som jeg trengte. Merket, NN07, var ukjent for meg, men shortsen var klassisk og fin, i en stofftype som amerikanerne kaller "seersucker", som det ikke finnes noen god norsk oversettelse for, men som er et lett bomullstoff, ofte hvitt med tynne blå striper, som typisk brukes til sommerklær.
Da jeg gikk inn i butikken for å betale, måtte jeg jo kikke litt der også. Noe jeg lenge har vært på jakt etter, er en hvit sommer-penbukse som blant annet kan brukes til blazer. Og jammen fant jeg ikke det også, av merket Tiger of Sweden. De hadde én bukse igjen, og den passet meg perfekt. I tillegg ble det en langermet svart pologenser fra Polo Ralph Lauren, et plagg jeg ikke kan få nok av egentlig, siden jeg foretretter pologensere (som vel er det samme som piketskjorte) fremfor vanlige skjorter. Full pris for disse plaggene ville vært 3096 kroner, mens jeg betalte 1628 på salg. Et spontant kjøp for så vidt, men kontrollert spontanitet, jfr hva jeg tidligere har sagt om å ha en overordnet plan. Når det rette øyeblikket dukker opp, må man benytte seg av det. Og kan det rette øyeblikket kombineres med salg og store rabatter, er ingenting bedre.

Hagefestantrekk

Det er hagefestenes tid, og her er hva jeg hadde på meg på en fest i går. Rent bortsett fra at værgudene i hovedstaden tvang festen innendørs. Men sesongmessig er jo antrekket absolutt ikke feil uansett. Jeg har en forkjærlighet for blazere, det har jeg hatt hele livet. Jeg har en dobbeltspent (bildet) og en enkeltspent. Etter min mening meget anvendelige jakker i sommerhalvåret. Jeg bruker dem ikke vinterstid.
For å begynne øverst: Stråhatt fra Stetson (Hatte-Holm). Om sommeren foretrekker jeg et hodeplagg med skygge frem for solbriller, som jeg sjelden eller aldri går med. Og til dette antrekket måtte det være en stråhatt. Siden den planlagte hagefesten i går måtte flyttes inn pga regn, fikk jeg bare brukt hatten fra bilen og inn. Hatt er ikke enkelt, jeg har tidligere bebudet et eget innlegg om dette, og det kommer med tid og stunder.
Jakke fra Bäumler, skjorte fra Giovani, slips fra gudene vet hvor, navnet på merkelappen sier meg ingenting, antagelig har jeg kjøpt det i Berlin, men det er i hvert fall håndlaget og av silke, og et meget lett og behagelig slips sommerstid. Chinos fra Gant. Ideelt sett burde det kanskje vært hvite bukser, men det har jeg ikke, og det er dessuten noe av det mest upraktiske jeg vet. Men jeg bør kanskje vurdere å anskaffe et par. Sokker fra Falke og sko av typen monkstraps fra Charles Tyrwhitt i London (tidligere omtalt i DETTE innlegget).

Overgangstid

Våren er overgangstid og klesmessig en større utfordring enn høsten, synes jeg. Vekslingen mellom nattekulde og sol på dagtid er kanskje omtrent den samme - jeg tror det utfordrende ved våren ligger i lyset. Jeg følte plutselig en påtrengende behov for en overgangsjakke som ikke var mørk, og dro til Vic Skau i nabobyen Skien, en relativt tradisjonell butikk som har vist seg å ha mye etter min smak. Jeg har kjøpt både frakker, blazer, dress og bukser der. De har mye fra Gant, som jeg tror jeg kan kalle mitt yndlingsmerke, jfr. DETTE innlegget om hva slags stil jeg tilstreber. Jakken jeg hadde sett for meg, fant jeg faktisk med en gang, The Wind Jacket fra Gant. Farge nougat, dvs. beige. Stoff bomull med et lett for i et eller annet kunststoff. To ytterlommer og tre innerlommer. En overgangs-fritids-ytterjakke som jeg er sikker på at jeg kommer til å ha stor glede av.
Dette var et svært bevisst kjøp, jeg har følt behov for en sånn jakke i flere sesonger, uten å finne den rette. Jeg prøvde lenge å finne en Barbour-jakke i denne stilen, blant annet hos Ferner Jacobsen. Men det er så typisk at når norske butikker har Barbour, er det bare de mørke quilt- og oilskin-variantene. Det samme var tilfelle da jeg var innom Barbours butikk i Berlin i fjor høst, men det er jo mulig at vinterkolleksjonen, som de hadde på det tidspunktet, var gjennomgående mørk, og at jeg kanskje ville finne lyse jakker der nå. Men jeg skal ikke til Berlin akkurat nå, dessuten ga jeg opp Barbour etter hvert, og er svært fornøyd med Gant-jakken jeg fant i dag. Enkel, tidløs og anvendelig. Og jeg følte meg hjemme i den med en gang.
Apropos Barbour, så er quilt veldig in nå. Mange produsenter har tatt etter Barbour på dette området. Men quilt er ikke noe for meg.
For å avslutte med enda noen ord om våren: Så utrolig deilig det skal bli å kunne henge vekk vintertøyet etter hvert nå (jeg har nettopp hengt vekk den varmeste vinterfrakken, men fortsatt må jeg ha dunparkasen når jeg går hundetur om morgenen), og kunne kle seg lett og ledig igjen.

Ivy League og preppy

Bilde fra nettsiden til klesbutikken Nick Hilton i Princeton.

Jeg prøver å tilstrebe en stil som kan karakteriseres som ”avslappet eleganse”. Det vil si å være velkledd på en avslappet og behagelig måte. I lykkelige øyeblikk synes jeg at jeg får det til. Idealet kan vel sies å være en kombinasjon av den amerikanske stilen som kalles «Ivy League» og dens avart «preppy». Ivy League er en tradisjonell amerikansk stil med utgangspunkt i amerikansk universitetsmiljø i 1950-årene. Og ikke et hvilket som helst miljø - betegnelsen «Ivy League» (direkte oversatt «eføy-klubben») refererer til toppsjiktet av amerikanske universiteter, nemlig Harvard, Yale, Princeton, Columbia, Brown, Cornell, Darthmout og Pennsylvania og deres ærverdige eføybevokste bygninger. Jeg skal ikke gå inn på detaljene som kjennetegner denne stilen, bortsett fra ledige dressjakker og penbukser. De amerikanske firmaene Brooks Brothers og J. Press regnes som typiske eksponenter for Ivy League.

Av denne stilen har det senere oppstått en variant som kalles «preppy», som blir utmerket forklart i DENNE meget leseverdige artikkelen på Hegnar Online, som ikke minst forklarer hva det innebærer å være preppy på norsk. Artikkelen konkluderer heldigvis med at «å være en prepp handler hverken om å være en snobb eller ekstremt velstående. Det handler om tradisjoner, verdier og en klassisk stil. De to førstnevnte er dessverre ikke tilgjengelig for alle - stilen kan heldigvis kjøpes for penger.»
Typiske trekk ved preppy klær er at de er mer fargerike og sporty enn Ivy League (men absolutt ikke sporty i betydningen jogge- og treningstøy!) Bloggen Men’s Flair har bl.a. DETTE innlegget om preppy og Ivy League.
Polo Ralph Lauren og Gant er typisk preppy. Blant nettbutikker kan nevnes blant annet Lands’End hvor jeg selv har handlet litt. Norske butikker som flagger en preppy stil, er Ferner Jacobsen og Gunnar Øye i Oslo.

Utfordrende vintervær

I dag, av alle dager, var jeg en tur i byen. Snøvær og sur sno, nærmest en mild variant av snøstorm. Ingen gater eller fortau ryddet (den lille fortaubiten jeg står på, har jeg selv ryddet, fordi det er utenfor et galleri jeg er medeier i). Nesten ikke mennesker i byen. Under slike værforhold er det vanskelig å føle seg velkledd. Det er vanskelig å være velkledd. Dunparkasen jeg omtalte i et tidligere innlegg, reserverer jeg til turbruk. Den er mer utstyr enn et plagg, selv om den er ensfarget svart og dermed stilig nok på sin måte.

Men jeg har jo andre jakker og frakker til vinterbruk, blant annet to mørkeblå frakker, en kortere (bildet) og en lengre. Denne korte frakken er fra H&M og bryter dermed min regel om at det er best å kjøpe dyrt. Den er grei til hverdagsbruk og passe varm. Kvaliteten er 70 % ull og resten syntetstoffer. Den har jeg hatt i mange år. Til penbruk har jeg en lengre frakk (til midt på leggen), som også begynner å bli noen år etter hvert, men som fortsatt er like pen fordi jeg ikke bruker den så ofte. I sin tid kjøpt hos Aaraas A/S i Bogstadveien 46, der Deli De Luca er i dag. Den er i kasjmir og produsert i Italia for Van Gils. En praktfull frakk som man føler seg innhyllet og stilig i.

Men for å vende tilbake til antrekket på bildet: Buksene er et par cordbukser i tykk og fin kvalitet fra Gant, skoene Camel Active med Gore-Tex, vist i denne bloggen flere ganger før. Varme og høye nok i være som dette, men samtidig ikke voldsommere enn at man føler seg relativt nett på føttene, i stedet for å stampe inn med store støvler.
Lua er en såkalt "beanie" kjøpt hos Hatte-Holm, en noe mer urban variant av topplua. Ytterstoffet er i 100 % ull, men innenfor er det et vindtett fór, og så et tynt bomullsfór innerst. Det er derfor en ideell vinterlue, og stilen er såpass fleksibel at den funker både til fritidsbruk og mer finbruk. Hansker fra H&M. Skjerfet har jeg også vist før (innlegget under), jeg aner ikke hvor det kommer fra, det er italiensk og en blanding av silke og ull.
Under frakken ville jeg normalt hatt en dressjakke, men i dag valgte jeg en tynn ullgenser for komfortens skyld.

Blazer-problemet

Hva er en blazer? Svaret er kort og greit: Bare en blazer er en blazer. Den danske stilguruen Mads Christensen forteller og definerer i sin bok Absolutt mann som kom på Cappelen i 1999, "den ultimate guiden om stil og klær for menn". (En oversettelse av den danske bestselgeren Den store blærerøv). I Danmark er Mads Christensen et stilikon og mediefenomen, og en sællert av de helt store på bokmarkedet. Bare Den store blærerøv alene har solgt rundt 100 000 eks. I Norge så godt som ukjent. (Mads Christensen på Facebook finner du bl.a. HER.) Om Mads Christensens innsats har gjort danske menn generelt mer velkledde, har jeg ikke inntrykk av. Jeg tror bøkene hans fortrinnsvis leses slik man leser kokebøker i våre dager, det vil si at innholdet ikke nødvendigvis resulterer i aktiv handling. Men tilbake til blazeren. Om blazeren skriver Mads Christensen følgende:


Jeg kjøpte for et par år siden en klassisk blazer av samme type som den Mads Christensen avbilder i sin bok Den store blærerøv/Absolutt mann.


«Året er 1837, og kapteinen på den engelske fregatten HMS Blazer har fått et alvorlig problem. Dronning Victoria har nettopp proklamert at hun akter å inspisere det stolte skipet. Vel er båten i orden, men besetningen ser i kapteinens øyne litt for rustikke ut. Han får så, inspirert av losjakken, den tykke dobbeltspente vinterjakken som sjømennene hadde i kaldt vær, lagd en mer elegant dobbeltspent jakke i mørkeblått lerret. For å piffe opp jakken skaffer han en kasse med uniformsknapper i messing og får dem sydd på. Resultatet ble en etter forholdene elegant og funksjonell uniformsjakke. Og dronningen ble så begeistret at hun opphøyet den til offisiell uniform for Royal Navy. Skal plagget med rette kunne kalles en blazer, må knappene være av sølv, messing eller gull, og jakkestoffet skal være marineblått. Opprinnelig er blazeren dobbeltspent med to-pluss-to knapper, sidelommer med klaff, spiss-slag og eventuelt et broderi på brystlommen. Men det finnes også mer motebetonte enkeltspente varianter med to- eller treknappslukking og påsydde lommer.
Både i bransjen og blant brukerne er det mange løse jakker som kalles blazere. Det er ikke riktig. Slutt med det! Når historien er på plass, er tiden inne til å fremheve blazeren som et av de mest allsidige innslag i den velassorterte herregarderobe. Den fungerer perfekt på lystbåthavnen med hvit skjorte, grå flanellsbukser, lysebrune sko og et klassisk, stripete slips. Den haler seieren i land i St. Tropez med blekede jeans, hvit T-skjorte, bare ben i svarte collegesko og solbriller. Og om kvelden ved den helstekte smågrisen under den marokkanske himmel iført hvite linbukser, brunt flettebelte, krøllete skjorte og rustikke sandaler. Med den rette blazeren er det vanskelig å komme helt ut å kjøre. Nettopp dens historie og autensitet gir vide rammer for bruken av dette plagget.»

For å utdype Christensen litt: Blazeren er et uhyre anvendelig plagg, som - avhengig av tilbehøret - kan være alt fra relativt formelt til ganske casual. Det er et typisk sommerplagg, og bør etter min mening ikke brukes i vinterhalvåret.

Christensen er inne på et interessant språklig problem, nemlig at vi ikke har en egen betegnelse for en jakke av dressjakketypen som ikke er en del av en dress. I mangel av noe bedre velger jeg å kalle det penjakke. Bare den jakken Christensen beskriver over, er en klassisk blazer. Men i norske butikker for herreklær kan man stadig se hvordan ordet blazer misbrukes til å omfatte alle typer penjakker eller dressjakker eller hva man nå skal kalle det. På engelsk har man flere betegnelser på denne jakketypen, blant annet "odd jacket" og "sports jacket". Men en "sports jacket" kan også være noe annet.

Det eneste språket jeg kjenner til som har et eget, klart definert ord for denne jakketypen, er tysk. Ordet er "sakko", som i Stor tysk-norsk ordbok står oversatt med "(dress)jakke". En oversettelse som i seg selv illustrerer problemet på norsk. Godt at det ikke står oversatt med "blazer" i hvert fall. For som sagt: Bare en blazer er en blazer.






Min blazer er av merket Bäumler, førsteklasses tysk konfeksjon.




Til blazeren valgte jeg denne blå- og hvitstripete Gant-skjorten i en solid bomullskvalitet.




Mansjettknapper i gult, også fra Gant, som står til knappene i jakken.


Jeg valgte å holde meg til blått også i slipset. Tidligere var det fy-fy å kombinere prikker og striper (jfr. skjorten), men i dag er det helt greit. Til en blazer passer det selvsagt også godt med et slips med innslag av rødt, f.eks. røde diagonale striper.

Til en blazer bør man bruke lyse bukser. Grå "penbukser" er klassisk følge, men skal antrekket ses og føles "casual", er det bedre med et par hvite fritidsbukser, gjerne jeans, eller blekede olabukser (også kalt Røkke-uniform).
Av sko bruker jeg et par ca. 2o år gamle sorte Sebago-mokkasiner som fortsatt er like gode. De kan stå som et godt eksempel på hva jeg mener med at man får det man betaler for. Dyre sko er lagd for å vare, og man tar godt vare på dem. Hadde jeg kjøpt billige sko, ville jeg ha brukt like mye penger på flere par billige sko i løpet av disse tyve årene, men uten det samme velværet som Sebago-skoene har gitt meg og fortsatt gir. Lær- og sømarbeid er fortsatt i topp stand. (Jeg trenger vel ikke å si at noe av forklaringen på skoenes lange holdbarhet, er nidkjær pussing og vedlikehold i form av såling).


Detalj fra de tyve år gamle Sebago-mokkasinene. Still going strong.