Herremagasinet

Endelig fant jeg en kort kappe/lang jakke av en type jeg lenge har vært ute etter. Merket er Lapidus, som virker kjent, uten at jeg har klart å finne nærmere ut av det. Den klassiske dressjakken i hundetannmønster sto ikke på ønskelisten, men fulgte med i dragsuget.


For en tid siden var jeg innom en butikk i Oslo som heter Herremagasinet. Den ser litt sliten ut fra utsiden (nettsiden er heller ikke direkte innbydende), og ligger i en ikke mindre sliten gatestubb som heter Lybekkergata, som er en slags transportetappe mellom Storgata og Sentralstasjonen. Butikken er spesialist på store størrelser og retter seg med andre ord mot godt voksne menn både på den ene og den andre måten. Selv om alderen har sørget for at klær med karakteristikken slim fit ikke lenger egner seg for meg, er jeg ikke spesielt plasskrevende i størrelsen, det gjelder mer å finne det rette snittet. Det var med andre ord ikke for å oppsøke noen spesialist i store størrelser jeg plutselig befant meg i Lybekkergata denne dagen, jeg var slett ikke på handletur i det hele tatt, men på vei til fots fra Comfort Hotel Børsparken til Grünerløkka for å spise lunsj.
Selvfølgelig kikker jeg alltid i vinduene når jeg kommer forbi en klesforretning, og et plagg i vinduet til Herremagasinet fanget interessen. Jeg har lenge vært på jakt etter en kort frakk/lang jakke til vår- og høstbruk, og har sett på atskillige, uten å finne en som har passet perfekt og som jeg har følt meg vel i. Poenget med dette plagget var at det måtte være langt nok til å dekke en dressjakke. Frakker/kapper har jeg nok av, men noen ganger føler man seg litt for ”kledd” i en frakk, og den eneste jakken jeg har hatt, som passer i lengden og til årstidene, er en Gant-jakke med for sterkt preg av allværsjakke, selv om den er ensfarget svart og for så vidt stilig nok. Men det er noe litt mer klassisk jeg har vært på jakt etter. Og der, i vinduet til Herremagasinet, hang det et eksemplar som så ut til være midt i blinken. Inn for å prøve. Butikken var like ufiks innvendig som utvendig, men stappfull av klær, og med hyggelig og profesjonell betjening. Den korte frakken i vinduet var lys, men den fantes også i mørkeblå - den nyansen av mørkeblå som nesten ikke er til å skjelne fra svart. Helt perfekt. Passet gjorde den også. Når jeg skal prøve plagg av denne typen og ikke har dressjakke på meg, ber jeg alltid om å få låne en mens jeg prøver. En farlig ting å gjøre - to ganger i år har jeg kjøpt dressjakken også. Første gang var da jeg prøvde en Barbour-jakke hos Ferner Jacobsen i vår - da fikk jeg låne en Boss-blazer. Jeg vet ikke om ekspeditøren var tankeleser, men jeg hadde lenge ønsket meg en enkeltspent klassisk blazer. Og Boss-blazeren satt som et skudd - nesten. Litt for lang på ermene, og litt for lang på lengden. Så fikk jeg prøve en Corneliani-blazer - og den satt som et skudd. Men for en pris ... Boss-blazeren var dyr den også, men ikke verre enn at det gikk. Ekspeditøren sa at Boss-blazeren ville sitte like fint som Corneliani-blazeren når den ble lagt opp på ermene og lengden. Og hos Ferner Jacobsen er skredderarbeidet inkludert. Jeg tok ekspeditøren på ordet - uken etter kom Boss-blazeren hjem til meg i posten (også det inkludert i prisen), og ganske riktig - nå satt den som et skudd.
Hos Herremagasinet fikk jeg låne en klassisk grå dressjakke i såkalt hundetannmønster, fra en svensk fabrikk som heter Cavaliere, som jeg aldri hadde hørt om, men som kan karakteriseres som en svensk pendant til Frislid, og som ifølge fabrikkens hjemmeside er godt representert i norske butikker. Jakken satt som et skudd, og siden både jakken og den korte kappen var nedsatt, tok jeg begge deler ...







Den korte kappen virket som et meget godt kjøp til prisen på kr. 1499, nedsatt fra kr. 1999. Klassisk i fasongen og med forseggjorte detaljer som disse innerlommene.