Røde bukser

Personen på bildet er altså ikke meg, som man vil se. Noe av problemet med å ha en blogg om klær, er at jeg ikke orker å ta bilde av meg selv hele tiden. Derfor har jeg i dette tilfellet funnet et illustrasjonsfoto på nettet.

Røde bukser er typisk et av de temaene som kan dele menneskheten i to: for eller imot. Jeg har lenge vært på jakt etter et par selv, og som jeg nevnte i et innlegg nedenfor, fant jeg omsider det jeg lette etter på sommersalget hos Giovani i Sandefjord.

Da jeg var hos Giovani, overhørte jeg en replikkveksling mellom en mann og hans kone. Kona spurte om ektemannen ikke skulle ha et par røde bukser, men mannen svarte at det var han for gammel til. Han var både yngre og kjekkere enn meg, og spørsmålet som da naturlig meldte seg, er: Er røde bukser bare for yngre menn? Nei, mener jeg. Jeg har prøvde å observere litt, og jeg ser menn i alle aldre med røde bukser (i den grad menn overhodet går med røde bukser). Jeg velger derfor å mene at det ikke er aldersbetinget.

Men som sagt -- dette er typisk et for eller imot plagg. Jeg var redd jeg skulle føle at jeg stakk meg litt ut i røde bukser, men i dag har jeg flashet dem for første gang, både i butikken og på biblioteket, og det gikk helt fint. Jeg følte meg faktisk vel i dem. Og jeg ser ikke alderen som noen kontraindikasjon.

Av andre relaterte temaer som er i stand til å dele menneskeheten i to, er for eksempel slips/ikke slips, vanlige underbukser/boksershorts, sokker/ikke sokker (da snakker jeg om vanlige sko, ikke sandaler). Jeg har mine meninger om alle disse områdene, men det får jeg komme tilbake til etter hvert.

Personae

Jeg har tidligere omtalt tidsskriftet Personae. Dessverre har jeg ikke fått kjøpt siste nummer ennå, men det skal jeg straks rette på. HER er et intervju med redaktøren, Elisabeth Skjervum Hole.
Som katolikk liker jeg spesielt godt det hun sier om katolsk og protestantisk billedtradisjon.

Gammel kjærlighet ruster ikke

Når jeg virkelig trives med et plagg, går jeg med det til det omtrent faller av. Eventuelt blir det nedgradert til arbeidsplagg i hagen.
Jeg vet ikke hvor gamle de første Armani-jeansene mine er nå (bildet). De er godt slitt, som man ser, men jeg kommer til å bruke dem så lenge de henger på meg. Jeg viser meg ikke ute med dem lenger, til det bruk er de for lengst erstattet av nyere modeller. (Jo, jeg vet at det er in med hullete jeans nå, men det får være måte på.)

Jeg har 5-6 Armani-jeans i alt, og jeg kjøper dem i kjelleren hos Ferner Jacobsen.
Min forkjærlighet for Armani-jeans har ikke noe med merkebevissthet eller snobberi å gjøre, men at jeg føler meg vel i dem. Det har nok igjen noe med Armanis Comfort Fit-system å gjøre (innebygget elastisitet i stoffet), men også designet og modellutvalget.

Det eneste negative med Armani-jeans, er prisen. Nå vil noen kanskje lure på hvorfor jeg kjøper dem hos Ferner Jacobsen, det høres kanskje ekstra dyrt ut. For det første er det dårlig med Armani-forhandlere på mine hjemtrakter, for det andre har Ferner Jacobsen etter min erfaring ikke høyere pris enn andre på sammenlignbare varer, og for det tredje: Hos Ferner Jacobsen er skredderarbeid inkludert i prisen. Ikke bare det, men FJ sender også plagget hjem til meg gratis etterpå slik at jeg slipper å vente med å hente det til neste gang jeg er i Oslo. I tillegg kan nevnes FJs store utvalg og dyktige betjening. Men mer om Ferner Jacobsen senere, i et eget innlegg.

Brilleprøving

På DENNE siden kan man prøve briller på nettet. Litt morsomt.

Utstudert ufliddhet

Thomas Hylland Eriksen svarer ikke selv til betegnelsen "utstudert uflidd", jfr. sitatet nedenfor. Tvert imot virker han ganske soignert og velkledd; hårklippen er i orden, ansiktet er rent for buskvekster, og han har skjorte og dressjakke (men selvsagt ikke slips!).

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har i gårsdagens utgave av Magasinet i Dagbladet en teori om hvorfor norske akademikere kler seg som de gjør:

« ... en typisk norsk akademiker [...] bor i et ryddig og rent hus uten et eneste bilvrak i hagen, med luktfrie omgivelser og full kontroll over kroppens etterlatenskaper. Når han skal på jobb, tar han imidlertid på seg en flanellsskjorte med T-skjorte under, jeans og joggesko, selv om han hadde hatt råd til både Boss og Armani. Han dusjer nok hver morgen, men gidder ikke å barbere seg oftere enn annenhver dag, og det synes. Denne bevisst skjødesløse stilen har flere årsaker, både ungdomsdyrking (man kler seg som student hele livet) og det antiautoritære opprøret mange akademikere føler seg som etterkommere av. Utstudert ufliddhet kan forstås som en type investering (man snur de rådende verdiene på hodet for å vise at man har dem i sin hule hånd, tenk bare på sushi- og tartar-spisingen, ikke akkurat en arbeiderklassespesialitet) eller som en protest.»

Feilkjøp

Feilkjøpte, ubrukte bukser, klare for Fretex.

Av og til gjør man feilkjøp, det er ikke til å unngå. Eller er det? Noe av min motivasjon for å interessere meg aktivt for klær og stil tror jeg nettopp er å være så bevisst på hva jeg kjøper at jeg ikke gjør feilkjøp. Uten å ha noe statistikk for det mener jeg da også at feilkjøpsprosenten er mindre enn noen gang, og det viktigste ved dette: Feilkjøpsprosenten er spesielt liten når det gjelder dyre klær.
På én type plagg er feilkjøpsprosenten altfor høy, nemlig bukser. Dette er neppe tilfeldig, har jeg funnet ut. Et kjent menneskelig fenomen er at alder og vekt har det med å manifestere seg rundt livet, og at man gjerne vegrer seg for å innse dette. Jeg har nå fire--fem bukser liggende, noen av dem fortsatt med merkelappen på, som ikke kan brukes. Ikke dersom jeg skal ha det behagelig i dem. Og plagg man ikke føler seg vel i, er ubrukelige.
Ingen av disse buksene var dyre, så de representerer ikke noe stort økonomisk tap. Hvilket ikke vil si at det ikke er ergerlig nok. De dyre buksene jeg har kjøpt de siste årene, passer heldigvis perfekt, og har vært meget vellykkede kjøp. Kanskje det ligger noe her; at jeg tenker pytt-pytt fordi buksene ikke er dyre. At det er lettere å ønsketenke da, at de nok skal passe bare jeg kommer hjem og får gått litt med dem. Men det er å narre seg selv. Man må kjenne og se nøye etter der og da, i butikken, og er det noe som skurrer (les: strammer), så er det rett og slett så enkelt som at buksene ikke passer, og følgelig ikke skal kjøpes.
Et av feilkjøpene er ganske ferskt. Jeg var i Oslo, og hadde bestemt meg for å kjøpe et par røde bukser (mer om det i et senere innlegg). Jeg var innom en god del butikker, og klesshopping kan være en utfordring: Særlig når man går fra butikk til butikk kan stressnivået bli høyt og blodsukkeret lavt, og da er man særlig utsatt for feilvurderinger. Jeg endte omsider opp med et par røde bukser, til tross for at jeg skjønte at de ikke passet. Stress, lavt blodsukker og ønsketenkning sperret for klar og rasjonell tenkning. Sånt må man rett og slett ikke utsette seg selv og lommeboken for. (Rød-bukse-prosjektet fant i parentes bemerkning sin lykkelige løsning en uke senere, på Giovani-salget (innlegget nedenfor). Der fant jeg et par røde bukser som passet perfekt - og til en latterlig lav pris.)
Mine samlede erfaringer med buksekjøp har nå forhåpentligvis gjort meg så bevisst at jeg har gjort mitt siste feilkjøp på dette området.

Giovani-salget

Giovani turde være et kjent klesmerke for norske menn. Firmaet har kontor og lager på et industriområde i Sandefjord, og to ganger i året, vinter og sommer, arrangerer de stort salg rett fra lager en hel uke fra morgen til kveld. Prisene er utrolig lave, og her kan man virkelig gjøre kupp. Utvalget er størst for herrer, men det er også en del for damer. Selv om dette er et lagersalg, er det full butikkstandard med prøverom og kyndig (og hyggelig!) betjening. Jeg har ikke vært der på noen år nå, men i formiddag tok jeg turen til årets sommersalg, som pågår denne uken, og angrer ikke. Tre dressjakker, en bukse (endelig en rød!), to skjorter, et slips og tre belter - samlet pris kr. 1600. Ja, så billig er det faktisk når Giovani har salg.