I boken
En varig fest, som Hemingway skrev i sine unge år i Paris, gjengir han en prat han hadde med Gertrude Stein om hvordan man skulle prioritere når det gjaldt klær og kunst.
«Enten kan man kjøpe klær, eller man kan kjøpe bilder,» sa hun. «Så enkelt er det. Ingen som ikke er meget rik, kan gjøre begge deler. Tenk ikke på hvordan dere går kledd, og bry dere absolutt ikke om moten. Kjøp klær som er holdbare og bekvemme, så har dere klespengene å kjøpe bilder for.»
«Men selv om jeg ikke kjøpte et eneste plagg mer,» sa jeg , «så ville jeg ikke få råd til å kjøpe de Picasso’ene jeg har lyst på.»
«Nei. Han henger for høyt for Dem. De må kjøpe Deres egne samtidige - folk av Deres egen årgang. De blir nok kjent med dem. De kommer til å treffe dem i nabolaget. Det er alltid gode nye betydelige malere. Men det er ikke De som kjøper for mange klær. Det er alltid konen. Det er kvinners klær som er dyre.»
Om dette tenker jeg at valget mellom klær og kunst neppe er særlig aktuelt for mange. De fleste har antagelig nok med hverdagens økonomiske krav, for eksempel strømregningen. Og klær er for øvrig en nødvendighet på en helt annen måte enn kunst. Og de som har råd til å kjøpe kunst, har også råd til å kjøpe klær. Det finnes sikkert kunstelskere som ikke er rike, og som virkelig forsaker noe, for eksempel klær, for å kjøpe kunst, men de er nok meget få.
Hva skal man si om Steins påstand om at det er kvinnens klær som koster? Jeg vet ikke om det finnes noen statistikk på det, men hvis det gjorde, ville det antagelig vise seg at kvinner kjøper atskillig mer klær enn menn og følgelig også bruker mer penger på det. Det er visst heller ikke uvanlig at kvinner kjøper klær til sine menn, jeg har i hvert fall hørt om en del konkrete tilfeller. Og jeg prøver å forestille meg hva slags forhold de mennene har til klær, som aldri går inn i en klesbutikk, aldri føler gleden ved å handle klær, bare ukritisk ifører seg det kona kjøper til dem.
For dem som virkelig bryr seg om klær - det gjelder selvsagt både menn og kvinner, men nå tenker jeg på menn, siden det er herreklær denne bloggen handler om - kan klær selvsagt bli en betydelig utgift, til tross for at klær, relativt sett, visstnok aldri har vært billigere enn de er i vår tid. Men å interessere seg for klær og ha glede av klær innebærer nærmest automatisk at man beveger seg opp i de høyere prisklasser, det gjelder både om man følger den til enhver tid gjeldende mote eller om man går for det mer klassiske og tidløse. Siste mote koster, og tidløs stil og kvalitet koster. Det er ikke til å komme utenom.
Hvor mye klær trenger man? For å dekke de helt elementære behov - ikke så mye. Eller jo, en del trenger man uansett. Man trenger klær til hverdag og fest, arbeid og fritid. Dessuten lever vi i et klima som i seg selv krever en del ulike klær.
Hvis man så i tillegg interesserer seg for klær utover deres rent elementære funksjon, definerer man selvsagt «behov» annerledes. Da kommer det inn et behov for variasjon, for å ha utvalg nok til å kle seg etter anledning, humør, innfall etc. Og det koster penger. En form for samlerinstinkt kommer inn i bildet. Gleden over å finne frem ting man ikke har brukt på en stund, kanskje ikke på flere år, men som plutselig kommer til heder og verdighet igjen fordi man investerte i kvalitet og tidløshet.
Selv syntes jeg at jeg brukte så mye penger på klær i fjor at jeg har innført kjøpestopp i år. Det hadde jeg egentlig i fjor også, men den funket ikke. I år har den funket - så langt. Blant annet er jeg stolt over at jeg klarte å bevege meg rundt i Oslo sentrum mens vintersalget pågikk uten så mye som å kikke innom en klesbutikk. Om kjøpestoppen kommer til å funke hele resten av året, gjenstår å se. Blant annet skal jeg til Italia utpå våren, og er veldig nysgjerrig på italienske butikker. Da skal det vel mye til om at jeg klarer å la være å kjøpe noe. Dessuten har jeg en drøm om en skreddersydd dress. Det måtte være utrolig morsomt å oppleve en slik prosess i praksis. Jeg har også et par hull i garderoben som burde vært dekket. Men samtidig har jeg vært så bevisst i mine kleskjøp de siste årene at det ikke er noe jeg MÅ ha. Jeg har tid til å vente. Det kan for den saks skyld også hende at økonomien tvinger meg til å vente. Det ligger faktisk en tilfredsstillelse i det også, å ønske seg noe over lengre tid, og så endelig en dag få råd til, eller ta seg råd til, å anskaffe det. Forventningens glede skal man ikke kimse av.
