Småttiser med stil

Interessant artikkel i Aftenposten i dag, om foreldre som er stilbevisste på barnas vegne. Nettversjonen finner du HER. I et land med så lav stilbevissthet som Norge, og hvor en mer eller mindre fordekt puritanisme råder med hensyn til "merkeklær", kan man formelig høre et kor av fy-rop fra politisk korrekte flokkdiltere. Selv ble jeg veldig glad av å lese denne artikkelen. Glad for at det også i Norge finnes mennesker med et bevisst forhold til klær og stil, og som deler det med barna. Det er for det første en måte å ta barn alvorlig som selvstendige individer på, ikke bare se dem som klisjeen "barn". Dessuten vil det formodentlig gi barna en genuin glede over å kle seg og å foreta bevisste og selvstendige valg når det gjelder antrekk. Det dreier seg mer om bevissthet enn om penger - men hvorfor skal man ikke bruke penger på klær til barna, hvis det er det man vil?

Vis meg dine sko ...

En notis om sko fanget blikket i Aftenposten i dag. Den lyder slik:  

«Vis meg dine sko, og jeg skal si deg hvem du er. I en studie ved universitetet i Kansas ble en gruppe forsøkspersoner bedt om å levere bilder av skoene sine, sammen med en kort karakteristikk av seg selv. Deretter fikk en annen gruppe, etter å ha sett på bildene, i oppdrag å vurdere skoeiernes alder, kjønn, inntekt og andre egenskaper. Høye hæler, joggesko eller cowboystøvler kan si overraskende mye om din personlighet, sosiale status og politiske oppfatning.»

Aftenpostens kilde oppgis som forskning.no/Journal of Research in Personality, men jeg klarte ikke å finne noe mer om dette på forskning.no. Anyway, her er et bilde av noen av mine yndlingssko, et par enkeltspente monkstraps, omtalt i DETTE tidligere innlegget den gangen de ble kjøpt. Nå begynner de å bli behagelig inngått. Hva de sier om meg, overlater jeg til bloggens lesere - man kan jo for sikkerhets skyld se på alle innlegg med temaet SKO. Da vil man se at jeg også har et par svarte monkstraps. Begge parene er enkeltspente - dobbeltspente monkstraps vil aldri bli å se på mine føtter.

OBS: Labbene i bakgrunnen på bildet tilhører Billie, hunden min, som klarer seg fint uten sko.

Riktig slipslengde

Siden jeg har skrevet litt om slips i det siste, tar jeg med dette bildet, som viser korrekt slipslengde.

Men OBS, det finnes ulike skoler her, som på så mange andre områder. Det danske stilikonet Mads Christensen, som jeg har omtalt tidligere, mener at slipset akkurat skal dekke beltespennen. Det mener tydeligvis også president Obama, som jeg fikk et glimt av på TV forleden dag. Han og en medarbeider besøkte en amerikansk bedrift, begge var i skjorte med slips, og begge hadde slips i nøyaktig samme lengde, som akkurat dekket beltespennen.

Jeg hører altså til dem som sverger til den regelen som illustreres på beltet. Slipset skal dekke hele magen, ned til beltespennen, men ikke berøre denne. Det virker helt logisk på meg - hvis man har et velvalgt belte, og gode belter er forbausende dyre, er det vel meningsløst å dekke det til? Beltet og beltespennen er jo nettopp noe av det som kan sprite opp et antrekk. Et viktig tilbehør som ikke skal skjules.

Slips på nett

En kommentar til DETTE innlegget på herremotebloggen Spradebass gjorde meg oppmerksom på netthandelen Thetiebar.com, og jeg bestemte meg for å prøve den. Dette er en velfungerende og profesjonell netthandel med stort utvalg og rask ekspedisjon. Man kan lett søke på farge, mønster etc. Jeg valgte meg ut fire slips, som ankom til forventet tid, pent sammenrullet i en eske. Noe av det mest imponerende med Thetiebar, er prisene. For disse fire slipsene betalte jeg, inkludert forsendelse og tollbehandling, alt i alt noe over seks hundre kroner, det vil si drøye to hundre kroner per slips. For denne prisen får man selvsagt ikke Hermès-kvalitet eller tilsvarende, men kvaliteten virker helt OK, og prisen tatt i betraktning må det karakteriseres som røverkjøp. Jeg valgte et blått og et gult slips i Paisley-mønster, et rødt slips med klassisk liljemotiv (Fleur de lys, bildet) og et stripet slips i hvitt, grått og grønt, relativt markant til tross for de diskré fargene. Med vintage-Hermès-slipsene jeg nylig kjøpte (se innlegg nedenfor) og slipsene jeg hadde fra før, anser jeg nå at jeg har et brukbart utvalg av slips. Men det forhindrer selvsagt ikke at man kan komme over ting man bare må ha ...

Falke

Hvis man plasserer tre menn i mørk dress i et rom, ville det være fem ting som skiller dem fra hverandre, hevder herremotebloggen Guerreisms i sitt siste innlegg. De fem tingene er passformen, stilen, sokkene, pyntelommetørkleet og skoene. Pussig at det mest iøynefallende tilbehøret ikke nevnes, nemlig slipset. Spesielt fremheves sokkene, nærmere bestemt det tyske sokkemerket Falke, som også er mitt yndlingsmerke. De fås i velassorterte norske forretninger også, selv har jeg gått over til å kjøpe dem i Berlin, sist i KaDeWe, men neste gang skal jeg ta en tur innom Falkes flagship-store ikke langt unna, på Kurfürstendamm 36. Falke har et vell av modeller, farger og mønstre. Sommer som vinter, og til alle antrekk, er det lett å finne Falke-sokker som passer (husk at sokkene skal forholde seg til klærne og ikke til skoene, enten man velger harmoni eller kontrast). Passformen er førsteklasses og sokkene sitter utrolig godt på foten. Man føler seg alltid velkledd med Falke-sokker på føttene.

Hermès

I går var det spennende innhold i postboksen, nemlig to Hermès-slips fra vintagebutikken Herr Judit i Stockholm. Jeg har lenge ønsket meg slips fra Hermès (se DETTE tidligere innlegget), og dessuten har jeg en privat liten «bruk mer slips»-kampanje for tiden.


Jeg brukte det ene slipset i dag, og jeg opplevde det som en ren nytelse å gå med. Et Hermès-slips er i ren silke, akkurat passe tynt/tykt. Man merker nesten ikke at man har det på seg, og det henger pent og uanstrengt på plass under jakken. Og så føler man seg utrolig velkledd i det, det gir det ekstra lille bidraget til selvtilliten som bare et virkelig vellaget og elegant plagg gir. Som sagt kjøpte jeg mine to på nettet fra vintagebutikken Herr Judit i Stockholm, en butikk jeg er blitt oppmerksom på gjennom svenske blogger om herreklær (se blogglisten). Slipsene kostet henholdsvis kr. 700 og kr. 800 svenske kroner, og de var i perfekt stand. (Norske priser henholdsvis kr. 624,30 og 712,50 takket være gunstig kronekurs).
Jeg hadde litt mailkorrespondanse med butikken i forbindelse med kjøpet, og servicen var upåklagelig. Blant annet fikk jeg et silketørkle (meget pent) som kompensasjon fordi butikken kom i skade for å oppgi lavere forsendelsesomkostninger enn de reelle for det ene slipset. Jeg vil anbefale et besøk hos Herr Judit, enten på nett eller fysisk. De har tre butikker i Stockholm. Så vidt jeg vet, finnes det ingen tilsvarende vintagebutikk med herretøy i Norge.

Om å kle seg for anledningen

I løpet av de siste par månedene har jeg deltatt i to formelle anledninger, en prisutdeling og en begravelse. Begge arrangementer ga stoff til ettertanke når det gjelder påkledning. Kall meg konservativ, men jeg mener at man bør kle seg etter anledningen, det vil si tilfredsstille visse formelle krav. Slike krav er ikke en tvangstrøye, men gir snarere frihet i og med at man ikke trenger å være i villrede om hva man skal ha på seg.

Prisutdelingen jeg deltok i, foregikk i Nasjonalbiblioteket - gamle UB på Drammensveien, det jeg vil kalle en ærverdig bygning - og prisutdeler var kulturministeren. Arrangementet foregikk på dagtid. Dette er etter min mening typisk en anledning hvor man kler seg passende. Det vil si pent antrekk, men ikke stivt og formelt. Slik hadde da også de fleste kledd seg, helt naturlig. For mitt vedkommende var det snakk om svarte monkstraps (blankpussede, selvsagt ), svarte sokker, svarte penbukser, svart pologenser med grå (hundetannmønstret) dressjakke utenpå. De fleste, både kvinner og menn, var pent kledd i tilsvarende grad. Men ikke alle. Flere, blant annet de som besørget underholdningsinnslaget (musikere og skuespillere) hadde meget hverdagslige antrekk, antrekk av den typen man etter min mening bare går i innenfor sine egne fire vegger. Også prisvinnerne utviste en viss variasjon, jeg la særlig merke til én som også hadde et meget hverdagslig antrekk, faktisk med hull i. Etter min mening viser man seg ikke offentlig med defekte plagg. Jeg synes det er et utslag av manglende respekt for vertskap, andre gjester og også en selv når man ikke kler seg etter anledningen, og jeg undres hvordan folk kan føle seg vel når de kan opptre i sånne sammenhenger i akkurat de samme klærne som de står i hjemme ved kjøkkenbenken. Er det et uttrykk for total bevisstløshet når det gjelder klær? Eller er det det motsatte - en helt bevisst holdning som går på at å kle seg «pent» er en form for snobberi?

Den andre anledningen var en begravelse. Her mener jeg at antrekket gir seg selv. For meg var det i hvert fall ingen tvil: Svarte sko, svart dress, hvit skjorte, slips i et diskré svart grafisk mønster, mørk kappe. Det var relativt varmt i været, så jeg lot hansker og hodeplagg være. Av x antall tilstedeværende menn, talte jeg tre, inkludert meg selv, som hadde kledd seg på denne måten. Resten hadde et variert utvalg av vanlige hverdagsantrekk, i mange tilfeller så tilfeldig og ubevisst sammenrasket som norske menn generelt har for vane. En begravelse foregår jo delvis utendørs, og jeg la merke til at en del, som riktig nok hadde mørk dress, ikke hadde ytterplagg, slik denne årstiden krever. Og det eneste akseptable ytterplagget ved en slik anledning, er en mørk kappe eller frakk. Jeg skal imidlertid gå med på at kappen/frakken ikke nødvendigvis trenger å være lang, den kan godt være kort eller i form av en lang ytterjakke, forutsett at den har det rette klassiske preget.

Jeg kritiserer ingen, jeg bare undrer meg. Folk som går i hverdagsantrekk ved en prisutdeling eller en begravelse, kan ikke tenke stort på hva de tar på seg. Jeg brukte heller ikke mye tankevirksomhet på å finne ut hva jeg skulle ha på meg, men det var fordi de formelle kravene ga meg frihet til å slippe å velge.