Ikke bare er det vanskelig å finne sin egen klesstil, det er også en utfordring å finne sin egen duft. Da jeg var meget ung og gikk på danseskole, var det Old Spice som var saken. Den kom som et friskt pust fra det store utland og var bare det helt store. Jeg trodde ikke merket eksisterte lenger, men det gjør det tydeligvis ifølge DENNE Wikipedia-artikkelen.
I mange år har jeg hatt inntrykk av at etterbarberingsvann og den slags har vært litt harry, men at det nå er in igjen. Jeg har i hvert fall begynt å bruke det igjen, men strever med å finne en duft som er min. Jeg har en fra Armani, Allure Homme fra Chanel og Boss Dark Blue og Boss Pure som jeg bruker litt om hverandre, etter lyst og humør. En artikkel i siste nummer av Personae (omtalt et par innlegg nedenfor) gjorde meg nysgjerrig på Terre D’Hermès. Den må jeg få snust litt på, bokstavelig talt.
Men egentlig er det vel litt feil å prøve å finne én duft. Det eneste fornuftige er selvsagt å ha flere, slik at man kan variere etter antrekk, tidspunkt og humør. Selvsagt. Men det vil jo likevel være sånn at noen dufter kler en og andre ikke, så det dermed gjelder det om ikke å finne den rette duften, med de rette duftene.
Noe av problemet med dufter, er at man blir så forvirret når man står der i en eller annen tax free-butikk omgitt av et hav av merker og varianter. Å ta prøver på pappremser funker ikke for meg, jeg må ha det rett på huden. Men det er grenser for hvor mye hud man har tilgjengelig i en slik situasjon, dessuten tar det litt tid før duften får ”satt seg”. Kort sagt, det er svært komplisert. Og feilkjøp har man jo ikke lyst til å gjøre, med de prisene det er snakk om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar