Menn og smykker

To av mine mansjettknapper (Gant)



"Skikkelige mansjettknapper er, sammen med en pen klokke, giftering og eventuelle andre spesialringer (NTH-ring, signet-ring hvis du er adelig) de eneste akseptable smykkene å bære for en elegant herre," sier Øystein Holm-Haagensen på bloggen Menn i dress (omtalt to innlegg nedenfor).

Han er så absolutt inne på noe der, selv om svaret er en smule ufullstendig. Generelt er smykker for menn en uting, særlig armbånd. Ørepynt er heller ikke for menn. Men en del smykker, eller tilbehør, hører faktisk til en herregarderobe, og det er mer enn Holm-Haagensen lister opp. For det første må ringer generelt være akseptabelt, og signetringer er selvsagt ikke forbeholdt adelige, noe som uansett er helt uaktuelt for nordmenn. Mange menn går med signetring, og det er helt OK. Også frimurerringer og lignende er helt OK. Jeg vet i det hele tatt ikke hva slags ringer som er helt uakseptable hos menn, det måtte da være jåleringer med stor, fargerike steiner eller lignende juggel.

H-H glemmer slipsnålen. Nå finnes det riktignok både svorne tilhengere og ditto motstandere av dette tilbehøret, men jeg er altså blant dem som er for. En slipsnål er både praktisk, ved at den holder slipset inntil kroppen, og pen, forutsatt selvsagt at den, som alt annet man bærer, er valgt med smak og omhu. Ingenting skal være glorete. Less er svært ofte more.

Så har vi halskjede. Heller ikke det finner nåde for H-H, hvis jeg forstår ham rett. Igjen er jeg uenig. Et tynt, elegant halskjede, fortrinnsvis i gull, er absolutt på sin plass. Selv går jeg aldri uten. Fordi jeg er troende katolikk, har jeg et lite gullkors i mitt. Et slikt kjede vil som regel ikke synes (det er heller ikke hensikten med det), bortsett fra om sommeren hvor man har mindre på seg. Igjen gjelder at ting skal være diskrée og elegante. Et glorete halskjede, f.eks. en demonstrativt tykk gullenke (gjelder også armbånd), virker bare vulgært og signaliserer dårlig smak. Små merker på jakkeoppslaget kan også aksepteres. Noen losjeordener og foreninger har slike.

"En pen klokke" er blant tingene H-H godtar, og klokken er vel en av de viktigste gjenstander en mann kan smykke seg med. Det gjelder å ha riktig klokke til riktig brukt. Mange norske menn bruker altfor store og sportslige klokker til pene antrekk. En sportslig klokke er til sportsbruk og kun til det. Skrekkeksempelet er kong Harald, som bruker et digert, uelegant sportsur til kjole og hvitt. Verre blir det ikke. Nå er ikke kongen akkurat noe moteikon i det hele tatt. Utrolig at han ikke har en rådgiver på dette området. Dessverre ser det ut til at sønnen tar etter farens ukultur. Begge opptrer uten hodeplagg (dvs hatt) til vinterfrakk eller kappe. De kunne ha mye å lære av sine forgjengere Olav og Haakon. Men det var for så vidt en digresjon.

Men selv om H-H er litt for streng etter mine begreper, har han i prinsippet rett når det gjelder menn og smykker. Kun få gjenstander er akseptable, og de må være smakfulle og diskrée. Hvis menn skal flotte seg med smykker, skal det være i form av gaver til kvinner.