Falke

Hvis man plasserer tre menn i mørk dress i et rom, ville det være fem ting som skiller dem fra hverandre, hevder herremotebloggen Guerreisms i sitt siste innlegg. De fem tingene er passformen, stilen, sokkene, pyntelommetørkleet og skoene. Pussig at det mest iøynefallende tilbehøret ikke nevnes, nemlig slipset. Spesielt fremheves sokkene, nærmere bestemt det tyske sokkemerket Falke, som også er mitt yndlingsmerke. De fås i velassorterte norske forretninger også, selv har jeg gått over til å kjøpe dem i Berlin, sist i KaDeWe, men neste gang skal jeg ta en tur innom Falkes flagship-store ikke langt unna, på Kurfürstendamm 36. Falke har et vell av modeller, farger og mønstre. Sommer som vinter, og til alle antrekk, er det lett å finne Falke-sokker som passer (husk at sokkene skal forholde seg til klærne og ikke til skoene, enten man velger harmoni eller kontrast). Passformen er førsteklasses og sokkene sitter utrolig godt på foten. Man føler seg alltid velkledd med Falke-sokker på føttene.

Hermès

I går var det spennende innhold i postboksen, nemlig to Hermès-slips fra vintagebutikken Herr Judit i Stockholm. Jeg har lenge ønsket meg slips fra Hermès (se DETTE tidligere innlegget), og dessuten har jeg en privat liten «bruk mer slips»-kampanje for tiden.


Jeg brukte det ene slipset i dag, og jeg opplevde det som en ren nytelse å gå med. Et Hermès-slips er i ren silke, akkurat passe tynt/tykt. Man merker nesten ikke at man har det på seg, og det henger pent og uanstrengt på plass under jakken. Og så føler man seg utrolig velkledd i det, det gir det ekstra lille bidraget til selvtilliten som bare et virkelig vellaget og elegant plagg gir. Som sagt kjøpte jeg mine to på nettet fra vintagebutikken Herr Judit i Stockholm, en butikk jeg er blitt oppmerksom på gjennom svenske blogger om herreklær (se blogglisten). Slipsene kostet henholdsvis kr. 700 og kr. 800 svenske kroner, og de var i perfekt stand. (Norske priser henholdsvis kr. 624,30 og 712,50 takket være gunstig kronekurs).
Jeg hadde litt mailkorrespondanse med butikken i forbindelse med kjøpet, og servicen var upåklagelig. Blant annet fikk jeg et silketørkle (meget pent) som kompensasjon fordi butikken kom i skade for å oppgi lavere forsendelsesomkostninger enn de reelle for det ene slipset. Jeg vil anbefale et besøk hos Herr Judit, enten på nett eller fysisk. De har tre butikker i Stockholm. Så vidt jeg vet, finnes det ingen tilsvarende vintagebutikk med herretøy i Norge.

Om å kle seg for anledningen

I løpet av de siste par månedene har jeg deltatt i to formelle anledninger, en prisutdeling og en begravelse. Begge arrangementer ga stoff til ettertanke når det gjelder påkledning. Kall meg konservativ, men jeg mener at man bør kle seg etter anledningen, det vil si tilfredsstille visse formelle krav. Slike krav er ikke en tvangstrøye, men gir snarere frihet i og med at man ikke trenger å være i villrede om hva man skal ha på seg.

Prisutdelingen jeg deltok i, foregikk i Nasjonalbiblioteket - gamle UB på Drammensveien, det jeg vil kalle en ærverdig bygning - og prisutdeler var kulturministeren. Arrangementet foregikk på dagtid. Dette er etter min mening typisk en anledning hvor man kler seg passende. Det vil si pent antrekk, men ikke stivt og formelt. Slik hadde da også de fleste kledd seg, helt naturlig. For mitt vedkommende var det snakk om svarte monkstraps (blankpussede, selvsagt ), svarte sokker, svarte penbukser, svart pologenser med grå (hundetannmønstret) dressjakke utenpå. De fleste, både kvinner og menn, var pent kledd i tilsvarende grad. Men ikke alle. Flere, blant annet de som besørget underholdningsinnslaget (musikere og skuespillere) hadde meget hverdagslige antrekk, antrekk av den typen man etter min mening bare går i innenfor sine egne fire vegger. Også prisvinnerne utviste en viss variasjon, jeg la særlig merke til én som også hadde et meget hverdagslig antrekk, faktisk med hull i. Etter min mening viser man seg ikke offentlig med defekte plagg. Jeg synes det er et utslag av manglende respekt for vertskap, andre gjester og også en selv når man ikke kler seg etter anledningen, og jeg undres hvordan folk kan føle seg vel når de kan opptre i sånne sammenhenger i akkurat de samme klærne som de står i hjemme ved kjøkkenbenken. Er det et uttrykk for total bevisstløshet når det gjelder klær? Eller er det det motsatte - en helt bevisst holdning som går på at å kle seg «pent» er en form for snobberi?

Den andre anledningen var en begravelse. Her mener jeg at antrekket gir seg selv. For meg var det i hvert fall ingen tvil: Svarte sko, svart dress, hvit skjorte, slips i et diskré svart grafisk mønster, mørk kappe. Det var relativt varmt i været, så jeg lot hansker og hodeplagg være. Av x antall tilstedeværende menn, talte jeg tre, inkludert meg selv, som hadde kledd seg på denne måten. Resten hadde et variert utvalg av vanlige hverdagsantrekk, i mange tilfeller så tilfeldig og ubevisst sammenrasket som norske menn generelt har for vane. En begravelse foregår jo delvis utendørs, og jeg la merke til at en del, som riktig nok hadde mørk dress, ikke hadde ytterplagg, slik denne årstiden krever. Og det eneste akseptable ytterplagget ved en slik anledning, er en mørk kappe eller frakk. Jeg skal imidlertid gå med på at kappen/frakken ikke nødvendigvis trenger å være lang, den kan godt være kort eller i form av en lang ytterjakke, forutsett at den har det rette klassiske preget.

Jeg kritiserer ingen, jeg bare undrer meg. Folk som går i hverdagsantrekk ved en prisutdeling eller en begravelse, kan ikke tenke stort på hva de tar på seg. Jeg brukte heller ikke mye tankevirksomhet på å finne ut hva jeg skulle ha på meg, men det var fordi de formelle kravene ga meg frihet til å slippe å velge.

Uoppnåelige sko

Disse skoene så jeg nylig i DETTE innlegget på bloggen Guerreisms (i blogglisten). Jeg gikk rett på hjemmesiden til produsenten, Cole Haan, for å kjøpe et par, men neimen om Cole Haan sender utenfor USA. Dårlig gjort.

Intervju med Scott Shuman (The Sartorialist)

Intervjuet finner du HER (sakset fra Dagbladet).

Clothes on film

Jeg kom over en ny blogg idag, som nå er lagt til blogglisten. Clothes on Film virker som en velskrevet og seriøs blogg om antrekk i filmer. Jeg har riktignok ikke fått sett grundig på den ennå, men det ser veldig ut som en ideell blogg for alle som er interessert i BÅDE film og klær!

Spradebass

Norske herremoteblogger vokser ikke akkurat på trær. Her er Spradebass, et drøyt halvt år gammelt skudd på stammen, også oppført i blogglisten. Unge menn, men tydeligvis med sans for klassisk stil. Morsom tittel, forresten - Spradebass. Det forekommer meg å være et av mange utrydningstruede norske ord som fortjener å bli brukt. (Den korrekte skrivemåten er forresten Spradebasse - jeg vet ikke hvorfor bloggerne skriver det som de gjør.)
Apropos blogglisten presterte jeg nylig å slette hele, men nå er den rekonstruert, delvis med andre og nye lenker. Vær obs på at de to nederste, Manolo og GQ, ikke oppdateres automatisk på listen, så man må gå inn på dem for å følge med. GQ er ny på listen og for meg, svenske Manolo har jeg derimot fulgt med en stund og kan varmt anbefale.