Menn og smykker

To av mine mansjettknapper (Gant)



"Skikkelige mansjettknapper er, sammen med en pen klokke, giftering og eventuelle andre spesialringer (NTH-ring, signet-ring hvis du er adelig) de eneste akseptable smykkene å bære for en elegant herre," sier Øystein Holm-Haagensen på bloggen Menn i dress (omtalt to innlegg nedenfor).

Han er så absolutt inne på noe der, selv om svaret er en smule ufullstendig. Generelt er smykker for menn en uting, særlig armbånd. Ørepynt er heller ikke for menn. Men en del smykker, eller tilbehør, hører faktisk til en herregarderobe, og det er mer enn Holm-Haagensen lister opp. For det første må ringer generelt være akseptabelt, og signetringer er selvsagt ikke forbeholdt adelige, noe som uansett er helt uaktuelt for nordmenn. Mange menn går med signetring, og det er helt OK. Også frimurerringer og lignende er helt OK. Jeg vet i det hele tatt ikke hva slags ringer som er helt uakseptable hos menn, det måtte da være jåleringer med stor, fargerike steiner eller lignende juggel.

H-H glemmer slipsnålen. Nå finnes det riktignok både svorne tilhengere og ditto motstandere av dette tilbehøret, men jeg er altså blant dem som er for. En slipsnål er både praktisk, ved at den holder slipset inntil kroppen, og pen, forutsatt selvsagt at den, som alt annet man bærer, er valgt med smak og omhu. Ingenting skal være glorete. Less er svært ofte more.

Så har vi halskjede. Heller ikke det finner nåde for H-H, hvis jeg forstår ham rett. Igjen er jeg uenig. Et tynt, elegant halskjede, fortrinnsvis i gull, er absolutt på sin plass. Selv går jeg aldri uten. Fordi jeg er troende katolikk, har jeg et lite gullkors i mitt. Et slikt kjede vil som regel ikke synes (det er heller ikke hensikten med det), bortsett fra om sommeren hvor man har mindre på seg. Igjen gjelder at ting skal være diskrée og elegante. Et glorete halskjede, f.eks. en demonstrativt tykk gullenke (gjelder også armbånd), virker bare vulgært og signaliserer dårlig smak. Små merker på jakkeoppslaget kan også aksepteres. Noen losjeordener og foreninger har slike.

"En pen klokke" er blant tingene H-H godtar, og klokken er vel en av de viktigste gjenstander en mann kan smykke seg med. Det gjelder å ha riktig klokke til riktig brukt. Mange norske menn bruker altfor store og sportslige klokker til pene antrekk. En sportslig klokke er til sportsbruk og kun til det. Skrekkeksempelet er kong Harald, som bruker et digert, uelegant sportsur til kjole og hvitt. Verre blir det ikke. Nå er ikke kongen akkurat noe moteikon i det hele tatt. Utrolig at han ikke har en rådgiver på dette området. Dessverre ser det ut til at sønnen tar etter farens ukultur. Begge opptrer uten hodeplagg (dvs hatt) til vinterfrakk eller kappe. De kunne ha mye å lære av sine forgjengere Olav og Haakon. Men det var for så vidt en digresjon.

Men selv om H-H er litt for streng etter mine begreper, har han i prinsippet rett når det gjelder menn og smykker. Kun få gjenstander er akseptable, og de må være smakfulle og diskrée. Hvis menn skal flotte seg med smykker, skal det være i form av gaver til kvinner.

Slips, slips, slips

Disse slipsene fra TM Stock kom jeg over på bloggen The Fine Young Gentleman. Det er så tennene løper i vann. Les innlegget om dem HER. Dessverre ser det ikke ut til at disse slipsene er tilgjengelige på nett, ellers ville jeg vært mer enn villig til å gå tilbake på påstanden om at jeg nå har de slipsene jeg trenger.

Sommer og klær

Noe bilde av Øystein Holm-Haagensen i dress lot seg ikke finne på nettet, men du kan lese om ham i Aftenposten i dag, eller besøke bloggen hans.




Aftenposten har et aldeles fortreffelig sommermagasin med morgennummeret nå for tiden. I dette magasinet er det faktisk også en ypperlig spalte om klær og mote, en helside av gangen. I dag er det et intervju med en ung klesbevisst herre som sverger til dress, og som siden januar i år har blogget om klassisk herremote på DETTE nettstedet.

Journalisten bak Sommer-Aftenpostens moteside heter Eirik Mogseth, og sannelig har han ikke en moteblogg han også, HER. 

Reparere og bevare

I august 2010 skrev jeg i DETTE innlegget om de første Armani-jeansene mine, som etter årelang bruk nesten har gått i oppløsning. Men bare nesten. De ligger fortsatt i skapet, jeg har ikke hatt hjerte til å kaste dem, selv om jeg ikke har brukt dem hverken i år eller i fjor. Men dette bildet ga meg en idé til hvordan de kan få nytt liv. Jeg kjenner jo en skinnskredder som sikkert både har lapper og kan gjøre jobben, dessuten har jeg stor sans for å reparere og bevare (men jeg håper vel å merke at jeg kan ende opp med noe som er litt penere enn dette).

Mercedes, Berlin og fashion

Jeg synes det er fint at Mercedes-Benz, et av verdens eldste, mest kjente og anerkjente varmerker, knytter navnet sitt til Berlin Fashion Week.

Dette er min Mercedes, en 2007-modell E 220 CDI Avantgarde. Det har slått meg at det er mange likheter mellom klær og biler. Begge deler er svært personlige valg og sier antagelig mye om hvem vi er, enten vi vil eller ikke. Personlig føler jeg meg like vel i bilen min som jeg gjør i BOSS-dressen min, for nå å holde oss til det tyske (de som også leser bokbloggen min, vil vite at jeg har et forhold til tysk litteratur og kultur, for eksempel har jeg nettopp (gjen)lest Steppeulven). Både bilen og dressen er anerkjente merker og gjennomført kvalitet, men ingen av dem er prangende. En påstand enkelte kanskje vil sette spørsmålstegn ved for bilens vedkommende, men i mine øyne er en Mercedes diskré i forhold til BMW og Audi, merker som i mine øyne er vulgære. Både Mercedes og Boss, for nå å fortsette sammenligningen med klær, har dette selvfølgelige ved seg som bare kvalitet og tradisjon kan gi, og som gjør at de er hevet over diskusjon. Det har sine fordeler for bilens vedkommende - jeg er egentlig ikke interessert i biler, og synes derfor at bil er et nokså uinteressant samtaleemne. Men klær snakker jeg gjerne om.

Begrensninger og løsninger

Lino Ieluzzi, innehaver av den verdensberømte herreekviperingen Al Bazar i Milano og et stilikon i seg selv. Dobbeltspente jakker og monkstraps kan vel sies å være hans "varemerke". 





Noe av hensikten med denne bloggen, er å kommentere mitt eget forsøk på å finne en personlig stil. Det er mulig stil er noe man blir født med, men jeg tviholder i det lengste på håpet om at det også er noe som kan utvikles. Jeg tenker meg at man allerede er kommet et stykke på vei dersom man i hvert fall har et bevisst forhold til klær og antrekk, altså ikke bare drar på seg noe kona har kjøpt på Dressmann, og føler en viss glede ved å utforske det som har med klær og stil å gjøre.

I den grad jeg har noen overordnet plan, tilstreber jeg en stil som kan sies å bestå i å være velkledd på en avslappet måte. Det engelske begrepet ”preppy”, som jeg tidligere har skrevet om, kan kanskje være et stikkord, men kanskje iblandet noe litt mer klassisk. En ting er i hvert fall sikkert - jeg streber etter det tidløse, begrepet «mote» er nokså uinteressant for meg. Etter at jeg prøvde å ha et bevisst forhold til klær og stil, har jeg nok kjøpt dyrere klær, men også gjort færre feilkjøp.

«Merkeklær» får ofte en nedsettende klang, men ikke i mine ører. Et par Armani jeans eller en Boss-dress gir stor bruksglede og varer lenge, og min erfaring er at slike ting er verd investeringen. Men nå er jeg kommet til et punkt da jeg føler at jeg blir litt hemmet av utvalget i norske butikker. De har rett og slett ikke det jeg har lyst på. Som eksempel kan nevnes at jeg lenge har ønsket meg en dobbeltspent penjakke i en litt myk og ledig stil. Det leter man forgjeves etter i norske butikker. Det eneste man finner, er dobbeltspente klassiske blazere og en og annen dress, men begge deler har jeg fra før.

 Hva gjør man da, når man begrenses av utvalget i Norge? Å dra til utlandet er selvsagt en løsning. Rose & Born i Stockholm er, så vidt jeg vet, den eneste butikken i Skandinavia som har noe særlig utvalg av dobbeltspente jakker. De skal ha «rea» i august - kanskje en idé å ta seg en tur dit. Ellers må man til Italia, til Milano, men dit er det langt for den som ikke flyr, og skal man ikke tilfeldigvis til Stockholm eller Milano likevel, blir det jo en dyr jakke, hvis man da ikke skal slå stort på og ekvipere seg litt grundigere for å rettferdiggjøre reiseutgiftene.

Alternativet er å få sydd. Det har lenge vært en tanke hos meg. Jeg diskuterte det for en tid siden med skredderen som gjør forandringer for meg, og hun var ikke uvillig til å prøve. Hun kunne ta utgangspunkt i den dobbeltspente blazeren jeg har fra før. Så gjelder det bare å finne det rette stoffet. Mye taler for denne løsningen. For det første er det en egen glede ved å få sydd noe som passer en perfekt (jeg fikk sydd meg en pelsjakke i vinter), og man har full kontroll over prosessen med prøvinger etc, ikke minst fordi den foregår i nærmiljøet med en person man kan kommunisere med. En billig jakke blir det neppe uansett, men et personlig plagg. Og er det ikke nettopp det jeg er ute etter, en personlig stil?

Giovani

Giovanis sommersalg er nettopp startet og pågår hverdager 10 til 20, lørdager 9-16 ut neste uke.Det er en stund siden jeg har vært der nå, men jeg regner med at det fortsatt er stort utvalg til svært behagelige priser.