Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær

Her har vi turantrekket for kulde. Øverst en lue fra Stetson, den nedenfor omtalte parkasen fra Bergans, bukse fra Bergans (Breheimen II) og på føttene som alltid Forsvarets marsjstøvel M77. Med Ulvang-sokker inni. Hanskene er noe billige greier fra Dressmann, men de duger. Bak beina mine står Billie, hunden.

Jeg har det med klær som med bøker, av og til må jeg innføre kjøpestopp fordi det er så mye jeg har lyst på. Og nå syntes jeg virkelig ikke jeg hadde råd til å kjøpe mer klær på en stund. Men så kom kulda, og jeg ble minnet om at jeg manglet et ytterplagg å gå tur i kulde med. Jeg går jo intensivt minst to timer hver dag, året rundt, det vil si under alle tenkelige vær og temperaturforhold, og jeg har turklær som passer til det meste. Det eneste som kan stoppe meg, er kulde. Kulde gir meg angst, særlig fordi jeg i et par år nå ikke har hatt gode nok klær. Jeg hadde tidligere en god dunjakke i skikkelig fin kvalitet, kjøpt billig på salg, egentlig for stor, men grei nok til turbruk. Men så ble den rotet bort under flytting av en ung sydame som skulle bytte glidelåsen for meg. Ergerlig.

Siden har jeg improvisert som best jeg har kunnet, men nå måtte jeg bare ha noe nytt og anvendelig. Først var jeg innom en villmarksbutikk hvor jeg fant en vattert Stormberg-jakke med hette, som jeg likte, og som hadde en overkommelig pris. De hadde imidlertid ikke den rette størrelsen, og så dro jeg til en sportsbutikk for å se om de hadde den der. Det hadde de ikke, og så ble det til at jeg kikket på det de hadde, blant annet dunjakker. Innerst inne visste jeg jo at det var en skikkelig dunjakke jeg trengte. Jeg prøvde en Bergans, og den var fin. Jeg var allerede positiv innstilt til dette merket på grunn av buksene jeg hadde kjøpt tidligere i høst. Ekspeditøren lurte på om ikke jeg ville ha parkas-modellen i stedet, og det ville jeg faktisk. Når det først er så kaldt at man trenger dun, vet jeg av erfaring at det er deilig med et plagg som dekker hoftepartiet. Varme-messig utgjør det en ganske betydelig forskjell. Parkasen var ikke billig, men den var plagget jeg trengte, og etter tre dager med turer i kulda er jeg veldig fornøyd. Og hvis vi definerer dette plagget som utstyr, har jeg likevel overholdt kleskjøpsforbudet!

Ekspeditøren var flink og spurte om ikke det var noe mer jeg trengte. Det var det faktisk, nemlig sokker. Jeg har brukt pensokker av ull (Falke), men de tåler ikke hard gåing, selv med et par bomullssokker utenpå. Og raggsokker blir for tykt. Altså trengte jeg et par skikkelige sportssokker. Ekspeditøren fant frem et par han anbefalte, og først da jeg kom hjem oppdaget jeg at det var et par Ulvang-sokker. Og jeg som avskyr kjendiseri. Men sokkene viste seg å være helt perfekte. Akkurat passe tykke, og med den rette blandingen av ull og syntetstoffer til å gi god varme og formodentlig slitestyrke. De er i hvert fall svært behagelige å ha på, så da får jeg heller godta at de markedsføres med et kjendisnavn.

Nå har jeg i hvert fall et velfungerende turantrekk som tåler kulde, og som jeg attpåtil føler meg velkledd i. Disse egenskapene, kombinert med en kvalitet som formodentlig gjør dette til plagg med lang levetid, rettferdiggjør prisen. Og a propos pris: Jeg er en uforbederlig pruter. Normalt sett ville jeg fått sokkene gratis ved kjøp av et plagg som denne parkasen. Jeg prøvde meg - men ekspeditøren sa nei med et smil - ikke nå i den travleste julehandelen! Nei, logisk nok. Dårlig timing. Og kanskje kommer sånne parkaser på salg over jul, det er ikke godt å vite. Men jeg trengte disse tingene nå for å opprettholde turaktiviteten, og måtte ta konsekvensen av det. For å avslutte med det samme som jeg begynte med, nemlig en sammenligning mellom klær og bøker: I dag får man de fleste bøker til nedsatt pris bare man venter litt. Det gjelder også klær. Men det gjelder ikke alle bøker og alle klær, og noen ganger har man ikke tid til å vente på noen av delene.




Bergans-buksene kjøpte jeg tidligere i høst, til bruk i vinter-halvåret. De ble gått inn gjennom en meget fuktig og ganske mild høst. Dette bildet er fra en "turrapport" jeg hadde i bokbloggen min, aroundbooks, 7. november i år. Slik så jeg ut på bena da jeg kom hjem fra morgenturen den dagen.

Bergans' nettside finnes HER.

Monkstraps

Sko er viktig. Mye kunne sies om sko, blant annet at norske menn kanskje er verdens dårligste skopussere, noe som igjen antagelig henger sammen med norske menns manglende sans for stil og velkleddhet generelt. De fleste norske herresko er bare velpussede i det øyeblikket de kommer fra butikken. Senere går de for lut og kaldt vann, en likegyldighet som gjerne følges opp av feil sko til feil antrekk/anledning. Men mer om det en annen gang, la meg bare bemerke at selv går jeg aldri over dørstokken uten nypussede sko, og jeg reiser aldri noe sted uten å ha med meg skopussesaker. Det burde være like selvfølgelig som å pusse tennene.
Øverst på min ønskeliste når det gjelder sko, står et par monkstraps. Det er en type sko som i Norge nesten bare ses til skyhøye priser i eksklusive butikker, som f.eks. Ferner Jacobsen. Skoene har en stil som passer utmerket til det jeg tilstreber, dvs casual eller avslappet eleganse. Her er et par amerikanske jeg har funnet på DENNE nettbutikken, til en pris som er til å leve med. Men jeg har ennå ikke tatt meg råd til dem. Da jeg var i Berlin nylig, kom jeg over et par hos KaDeWe som var midt i blinken, i utgangspunktet rådyre sko av et eksklusivt merke, men til nedsatt pris. Men dessverre var størrelsen et halvt nummer feil, og da nytter det ikke.

Jeg prøver å tenke bevisst når det gjelder klær, men skal ikke påberope meg å ha kommet frem til en personlig stil. "Casual" er et stikkord. Kan kanskje oversettes med "avslappet eleganse". Det er vanskelig å finne balansen mellom å føle seg velkledd og å føle seg vel og avslappet - "hjemme" i klærne. Dette er et antrekk som balanserer sånn noenlunde, i hvert fall til de riktige anledningene (i dette tilfellet høymessefeiring). Capsen er et av yndlingshodeplaggene mine, en flat cap i silke fra Stetson, både stil- og temperaturmessig svært fleksibel og anvendelig og en svært populær modell ifølge Hatte-Holm. Kappen er fra Melka, dressjakken under fra Frislid, og under den igjen en svart polo fra Janus. Mye norsk med andre ord - utilsiktet riktig nok, men veldig OK. Buksene er et par gamle, svarte Armani-jeans som nekter å la seg slite ut, og skoene et par nye Gore-Tex fra Camel Active. Skjerfet vet jeg ikke hvor jeg har fra, men de svarte hanskene (som er skjult i lommene) er fra H&M.

Vinterkledd

Ja, hva gjør man - eller rettere sagt: hva gjør en mann - med "stillongsproblemet", jfr. innlegget nedenfor? Vurdert ut fra at mange norske menn går barhodet om vinteren, er det sikkert også mange som går uten stillongs. Andre har en mer pragmatisk innstilling og ser ingen grunn til å gå rundt og fryse. Det gjelder også meg, men jeg må jo innrømme at det kan være vanskelig å føle seg helt vel med stillongs under, spesielt innendørs, og kanskje særlig hvis man skal være litt pent kledd, både fordi man blir for varm og fordi det føles klumpete. Kvinner har en kultur med å gå på toalettet og justere både utseende og antrekk, men jeg tror menn finner det unaturlig å gå på toalettet og ta av eller på seg en stillongs. Og hvor skal en mann i så fall gjøre av den?

Selv har jeg prøvd å unngå problemet i år ved å anskaffe noen ekstra kraftige kordfløyelsbukser. Den ene er en mørk grønn Gant-bukse med originalt Gant-belte som jeg kjøpte hos min faste klesforretning i nabobyen. Den andre ble kjøpt i butikken Chelsea Farmer's Club i Bleibtreustrasse i Berlin nylig (Bleibtreustrasse er en sidegate til Kurfürstendamm, et område fullt av mer eller mindre eksklusive klesbutikker) og er av deres egen produksjon.



Det jeg ikke la merke til da jeg kjøpte denne, var at den ikke hadde beltestropper. Den var i den grad designet for nostalgisk engelsk country life at den var beregnet på seler av den typen som festes med knapp. Det er ikke min stil, og siden jeg er så heldig å ha tilgang på en dyktig og rimelig skredder, fikk jeg henne til å utstyre buksen med beltestropper av skinn (det var ikke mulig å hente nok overflødig stoff fra selve buksen), som står til den rustikke stilen (NB: Det øverste bildet viser riktige farger).

Begge disse buksene er i kordfløyel av tykkeste og beste kvalitet, og med god passform. Så gjenstår det å se om de gjør stillongsen overflødig.













Uten knestrømper klarer man seg i hvert fall ikke, og selv sverger jeg til det tyske merket Falke. Vanligvis kjøper jeg dem hos Gunnar Øye på Valkyrie plass (Bogstadveien 52), men i Berlin benyttet jeg anledningen til å kjøpe noen i herreavdelingen i KaDeWe, der utvalget er på topp. Falke finnes i alle kvaliteter, fra ren merinoull til forskjellige blandinger, og har alle egenskaper som bidrar til velværet, blant annet sitter de som støpt og glir aldri ned.

Vinterens dilemma

"It's just a life story
so there's no climax.

Det er Will Sheff som synger. Jeg hører ham gjennom hodetelefonene mine. Det er mørkt, vått og litt kaldt. Jeg fryser på framsiden av lårene. Skulle ha tatt på meg stillongs, tenker jeg mens jeg krysser E18 på gangbroa over til det nye operahuset. Men det er ikke så kaldt, og når jeg kommer innendørs slipper jeg i hvert fall å bli for varm på grunn av stillongsen. Snart er det vinter, og det evige stillongs-dilemmaet kommer nok en gang til å sette sitt preg på livet mitt. For kald ute, eller for varm inne? Det blir spørsmålet.

Ola Innset: Jeg har aldri vært i Brooklyn. Eller kanskje
Flamme forlag 2009
(splitt-singel sammen med Tina Rygh: De uekte korpsmedlemmene som tok bussen)

Gjenbruk

Hva skjer med klær som ikke kan brukes lenger? Jeg konverterer dem som regel til arbeidstøy. Her er en eldgammel genser fra Sisley, som nå er begynt å rakne på ermene, en cordbukse fra Red//Green som jeg dessverre fikk et hull i kneet på (modellen var ikke spesielt fin på meg uansett) og en ganske sliten lue fra Stetson, som jeg bruker til arbeid og turgåing.

Litt mer om utgangspunktet for denne bloggen

Jeg tror dette innlegget blir en slags fortsettelse av «programerklæringen» (se innlegget nedenfor). Altså et forsøk på å forklare hvorfor jeg skriver om klær og stil. Da jeg vokste opp i 1950- og 60-årene, var moten svært konform. Et bevis på dette er oppstyret Beatles-frisyren vakte. Gutter med langt hår! I dag virker denne reaksjonen fullstendig latterlig, den «langhårede» Beatles-frisyren var jo ikke annet enn det man kaller bolleklipp i dag. Men det sier litt om hvor konform tiden var. «Kort ved ørene og i nakken» - sånn skulle gutter se ut. Med hippie-tiden løsnet det. Hippie-tiden representerte en frigjøring både når det gjaldt klær og hår. I dag har vi mange ulike uttrykk på en gang, og godt er det. Men alt er relativt - også i dagens mangefasetterte stilbilde hersker det en viss konformitet, og da tenker jeg ikke bare på det vi kaller mote, men mer omfattende - grenser man ikke kan gå over uten å stikke seg ut, bli outrert. Det kan gjøres på en negativ måte, dvs på en måte som får andre til å rynke på nesen og så at «sånt går ikke an», eller det kan gjøres på en negativ måte ved at folk kler seg/har en stil som får andre til å sperre øynene beundrende opp. De fleste av oss har sikkert opplevd begge deler. Jeg for min del blir slått av hvor sjelden jeg ser et menneske på gaten som stikker seg ut i positiv forstand, som får meg til å tenke «for en gjennomført stil» eller «for et flott antrekk». For noen uker siden satt jeg på en kafé nederst i Thorvald Meyers gate og kikket ut på fortauet. I løpet av den tiden jeg satt der, gikk det forbi én mann som fikk meg til å sperre øynene opp, og etterpå tenkte jeg at det måtte gå an å analysere seg frem til hva det var ved denne mannen og antrekket hans som gjorde at han stakk seg ut.
Jeg tror det blant annet har å gjøre med å våge å skille seg ut. Det tør de fleste mennesker ikke, og jeg hører nok selv til dem. Bare det å gå med hatt for eksempel - noe jeg selv kunne tenke meg å gjøre, og som jeg også gjør av og til - men det er ikke lett. Hvorfor ikke? Det var dette med å skille seg ut ... Jeg bor i en småby hvor det å «pønte» seg nærmest er noe suspekt. Hvem tror du at du er, liksom. Dessuten er jo ikke stil og eleganse noe som står høyt i hevd i Norge generelt.
Klær sier noe om hvem vi er, eller hvem vi tror vi er, eller hvem vi vil være. Klærne våre kan signalisere så utrolig mye. Selv strever jeg med å finne en stil - jeg skal ikke et øyeblikk påstå at jeg har klart det. Men ved å tenke rundt det og ha et bevisst forhold til det, er jeg i hvert fall kommet et stykke på vei, føler jeg. Så får vi ser hvor mye og hva slags blogging som kan komme ut av det.

Noe i retning av en programerklæring

I bokbloggen min kalte jeg nylig denne bloggen for en moteblogg. Det er feil ord. Denne bloggen handler ikke om mote, men om klær og stil. Jeg er ikke interessert i mote, tvert imot - jeg er interessert i det tidløse, det klassiske. Eller rettere sagt - jeg er interessert i hvordan jeg og andre kler oss.
Jeg har aldri brukt mye penger på klær, det har jeg ikke hatt råd til. Men - for noen år siden la jeg merke til at jeg følte meg mer vel i noen klær enn i andre. Det var tilfeldigvis de dyreste klærne jeg hadde. Såkalte merkeklær. Noen dyre kjøp hadde jeg nemlig gjort innimellom. Ikke bare følte jeg meg spesielt vel i de dyre klærne, men de holdt også lenger. Som eksempel kan jeg nevne et par Sebago-mokkasiner jeg har, en klassisk, svart modell, som er tyve år gamle. Eller et par ti år gamle Armani-jeans som fortsatt er like fine. Etter denne aha-opplevelsen gikk jeg over til å kjøpe klær ikke etter pris, det vil si ikke klær som var billige og som jeg syntes jeg hadde råd til, men klær som jeg virkelig hadde lyst på, som passet sammen med noe jeg hadde fra før, og som jeg følte meg hundre prosent vel i. Det medførte at jeg gikk over til å kjøpe mye dyrere klær enn før. Denne policyen har jeg ikke angret på. (La meg bare tilføye at det selvsagt ikke er noe poeng i seg selv at klær er dyre eller at de er merkeklær. Som eksempel kan jeg nevne en i utgangspunktet dyr Gant-jakke som jeg hadde veldig lyst på, men som jeg måtte vente på i tre år inntil jeg kom over den på salg.)
Denne bevisste holdningen til hva jeg kjøper har også ført til en mer bevisst holdning på hvordan jeg selv kler meg og hvordan andre mennesker kler seg. Dette har jeg tenkt å utforske videre - derfor denne bloggen.
Jeg har ingen illusjoner om å fremstå som noe stil-ikon, jeg vil som sagt bare utforske mitt eget forhold til stil og klær. Forhåpentligvis klarer jeg også å opparbeide tilstrekkelig frimodighet til å høre med andre hvorfor de kler seg som de gjør og hva slags stil de etterstreber.
Mitt inntrykk er at svært få menn, i hvert fall norske menn, og i hvert fall menn i min alder, er interessert i dette temaet. Desto mer utfordrende å utforske det.
Jeg har så vidt vært inne på temaet i bokbloggen min, aroundbooks, som du finner HER.
To av innleggene jeg har hatt om klær og stil finner du henholdsvis HER (Blazeren) og HER (Portrett av en norsk mann).

Kort stopp på fortauet/Short stop on the sidewalk

På vei til byen. Bukser: Gant. Sko: Camel Active.
Løv: Høstens egne.
On my way to town. Trousers: Gant. Shoes: Camel Active.
Leaves: Autumns own.

This site is in the making and not active yet. It will be about mens fashion and style, preferably for the grown-up gentleman.


Denne siden er under oppbygging, og ennå ikke aktiv. Den skal handle om herremote og stil, fortrinnsvis for voksne menn.