Ich wünsche Ihnen ein schönes Wochenende!

Litt sent å ønske leserne av denne bloggen en god helg, men likevel. Jeg har nettopp vært på min italienske stamrestaurant her i Berlin, tvers over gaten for leiligheten jeg bor i, og spist steinovnspizza (tynn og sprø og enkel, slik jeg lager den selv), sjokoladekake med mascarpone og drukket en halv flaske Montepulciano. Berlinere går mye ut, og på en lørdagskveld er denne restauranten stapp full. Mange er stamgjester; det håndhilses og klemmes og kysses på begge kinn og jeg vet ikke hva. Jo, jeg vet forresten hva: Tyskerne er et høflig folk. Man skal ikke langt utenfor Norges grenser før folk viser en høflighetskultur som nesten gjør det flaut å komme fra steinrøysa Norge. Et restaurantbesøk er en god anledning til å observere. Paret som satt ved nabobordet, hilste for eksempel på meg både da de kom og gikk. Høflighetsfraser spiller en stor rolle i Tyskland, og som turist gjør man klokt i å lære seg en del av dem. De gjør den daglige omgang glatt og smidig, i positiv forstand. Man hilser når man kommer inn i en butikk eller på et spisested (Guten Tag), og man hilser når man går (auf Widersehen eller Tschüss). Fredager, og til dels også lørdager, hilser selv kassadamen i daglivarebutikken en med "ein schönes Wochenende". Det betyr "god helg". Det rette svaret er da "danke gleichfalls" - takk i like måte. "Danke gleichfalls" kan selvfølgelig brukes i alle andre sammenhenger også. Den man sier det til, kvitterer da med et "danke" (takk). Rene pingpongen med høflighetsfraser, med andre ord, men du verden så trivelig det er. De-formen er fortsatt meget brukt i Tyskland, og når man henvender seg til noen på gaten, for eksempel for å spørre om veien, begynner man alltid med "Entschuldigen Sie bitte". Det sies at tyskerne er utilnærmelige, og om berlinere spesielt heter det at de har en egen ubehøvlet væremåte. Det har jeg aldri merket noe til, jeg treffer bare hyggelige mennesker her. Og er de ikke direkte hyggelige, så er de i hvert fall høflige og korrekte. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg til en viss grad behersker språket (tyskerne blir lett smigret av turister som snakker tysk, og har meget stor overbærenhet med grammatikalske bommerter så lenge man gjør seg forstått), og at jeg er svært nøye med høflighetsformene. Dessuten kler jeg meg ikke som en typisk turist, og oppfører meg heller ikke som en.










Kafébesøk er en del av storbylivet. Dette er fra kafeen i Deutsches Historisches Museum. Jeg drikker ikke kaffe, men te. Min foretrukne tevariant er svart te med melk og brunt sukker. Du verden så lut lei en pasjonert tedrikker kan bli av de evinnelige posene med Earl Grey og kafeer som aldri har hørt om brunt sukker. Får man attpåtil teen i en liten kaffekopp, kan dagen, eller i hvert fall måltidet, langt på vei være ødelagt. På kafé gjør te seg best i glass. På denne kafeen var det riktig nok også posete, men innholdet var i hvert fall Assam, som er "melketeen" fremfor noen. Til daglig foretrekker jeg riktig nok den mer syresvake Keemum, men man skal ikke være helt urimelig i kravene heller. Den virkelige lakmustesten er imidlertid om man får noe å legge den brukte tesilen eller -posen på. Det fikk jeg her. Jeg spiste lunsj på denne kafeen, nærmere bestemt "ein herzhaftes Frühstück". Direkte oversatt: "en solid frokost". "Frühstück" betyr i utgangspunktet det samme som på norsk, altså "frokost". Det kan imidlertid også ha samme betydning som "frokost" på dansk, nemlig lunsj. Mange tyske kafeer serverer nemlig en lunsjtallerken som benevnes som en eller annen form for "frühstück", som i dette tilfellet. Min tallerken besto av rundstykker, kokt egg, agurksalat, grønn salat, flere typer kjøttpålegg og flere typer ost. Innholdet og betegnelsen på lunsjtallerkenen varierer fra kafé til kafé, men som regel får man en utmerket lunsj med dette alternativet.



Dette bildet er tatt midt i Berlin! I den store parken som heter Tiergarten, eller Der Grosse Tiergarten for å være helt nøyaktig. Betegnelsen "Tiergarten" alene omfatter mer enn parken, nemlig et større område i bydelen Mitte. Parken Tiergarten er for øvrig større enn Hyde Park i London, men mindre enn Central Park i New York.

På handletur i Berlin

Interiør fra Chelsea Farmer's Club i Bleibtreustrasse (off Kurfürstendamm).



Så er jeg i Berlin, og dagen i dag var avsatt til kleskjøp. Jeg begynte med å kjøpe sokker på KaDeWe, de har stort utvalg av Falke, det tyske merket som jeg foretrekker. Falke har også egen butikk lenger oppe på Kurfürstendamm.

Jeg kikket også innom Barbour-avdelingen, men fant ikke den jakken jeg lette etter, og som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte i fjor! Poenget er, som tidligere sagt, at jeg ikke vil ha en tradisjonell Barbour-jakke i mørk grønt eller blått, men en lys og lettere. Etterpå var jeg innom Barbours egen butikk på Kurfürstendamm, men også der gikk alt i mørke farger. Nå har jeg gitt opp Barbour-prosjektet, i hvert fall inntil videre.

Planen var også å kikke innom Hermès, men det fant jeg ikke (hadde glemt å ta med adressen), dessuten kjøpte jeg et nydelig silkeslips, sterkt nedsatt, hos Chelsea Farmer’s Club, en artig butikk i Bleibtreustrasse off Ku’damm, hvor de dyrker en engelsk country-stil. Kjøpte en veldig fin cordbukse der i fjor.

Deretter gikk turen til Angelo Sassu like i nærheten, som har spesialisert seg på italiensk herremote. Veldig hyggelig innehaver, vi kommuniserte på tysk, engelsk og litt italiensk, og det gikk veldig greit, jeg kjøpte en cordbukse og en veldig fin dressjakke i silke og bomull til neste sommer. Dressjakken var rosa med litt mørkere tynne røde striper, for det første hadde jeg bruk for en sommerjakke, for det andre prøver jeg å innføre litt mer farger i garderoben.

Ingenting av dette kostet en formue, og alt inngikk i min overordnede plan. Ingen feilkjøp, ingen forhastede beslutninger. Veldig fornøyd med det.

Som jeg har vært inne på før, bør man ha en overordnet plan for hva man skal kjøpe. Til grunn for denne bør man igjen ha en slags analyse av hva slags stil man har eller tilstreber. Bevissthet er nøkkelordet for å unngå feilkjøp. Samtidig må man være åpen for det jeg kaller ”bevisste impulskjøp”. Man kan komme over ting man egentlig ikke hadde planlagt, men som man får lyst på, og som tilfører garderoben en kjærkommen tilvekst. Dressjakken jeg kjøpte i dag, er et godt eksempel. Det var ikke et planlagt innkjøp, men jeg fikk lyst på den med en gang jeg så den, og den satt som et skudd. Det viktigste var imidlertid at jeg straks så at den fylte et hull i garderoben som jeg ikke hadde tenkt over, i tillegg passet den fint inn i planen om å tilføre mer farge. At den var italiensk og meget forseggjort, men til en overkommelig pris, gjorde heller ikke noe. Nå gleder jeg meg til å ta den i bruk til sommeren.

The no socks look

Dette bildet sto nylig på bloggen til The Sartorialist, som ikke legger skjul på at han liker ”the no socks”-look. Både på denne bloggen og på andre som skriver om herremote ser man stadig bilder av folk som ikke har sokker i skoene. Dette er tydeligvis en trend i tiden, jeg vil kalle det en manér. For meg er det uforståelig hvordan en sånn manér kan oppstå, jeg får grøsninger bare av synet, og enda mer av tanken på å skulle gå sånn selv. Med andre ord: For meg er det helt utenkelig. Noe mer ubehagelig kan jeg knapt forestille meg, og jeg synes absolutt ikke det ser pent ut. Det må være kaldt, for det første, og for dem med tendenser til fotsvette kan man jo selv tenke seg hvordan det må være både for omgivelsene og for skoene. Jeg holder meg til det gamle idealet om at bar hud ikke skal ses på herreben, et punkt hvor mange norske menn svikter - ikke ved å gå barbent i skoene, men ved å bruke for korte sokker. Uansett hvilken stilling man befinner seg i - om man har lagt det ene benet oppå det andre, for eksempel - skal sokken alltid være lang nok til at hud ikke synes.

And now for something completely different

Hva med litt fado på en fredagskveld? Ana Moura er en av mine musikalske favoritter.

På ønskelisten: Hermès-slips

Jeg tror jeg setter et Hermès-slips på ønskelisten. For den saks skyld gjerne flere, men ett sted må man begynne, og med de prisene Hermès angivelig opererer med, må det nok pent bli ett av gangen. Om slips fra Hermès sier Bernhard Roetzel følgende i sin bok En gentleman - håndbok i klassisk herremote: «Hermès-slipsene hører til blant et lite antall eksklusive produkter som står for god smak verden over. Det finnes sikkert slips som vitner om en enda mer forfinet stilsans, og det finnes absolutt både dyrere og mer sjeldne slips, men intet annet slips er i samme grad hevet over enhver kritikk, mote og smak som nettopp et slips fra Hermès.» (I stedet for å si at det er hevet over enhver smak, ville jeg nok sagt at det var hevet over skiftende smaksretninger, eller noe i den dur - Roetzel fremhever jo i begynnelsen av sitatet at Hermès nettopp er et uttrykk for god smak. Men her kan det være oversetteren som har slumset litt.)
Anyway -- et Hermès-slips er altså noe å trakte etter. For mitt vedkommende trenger det ikke gå lenge til ønsket går i oppfyllelse, siden jeg etter planen snart skal befinne meg så nær Hermès' filial i Berlin at jeg like godt kan ta en tur innom. Dét koster i hvert fall ingenting.
Mye kan sies om slips - norske menn flest går nok helst uten, bortsett fra til mer formelle anledninger, ofte ikke engang da. For meg er det situasjonsbetinget. Noen ganger føler jeg det naturlig å bruke slips og har lyst til det, andre ganger ikke.
Da jeg leste meg litt opp på slips for å skrive dette innlegget, følte jeg meg litt beskjemmet fordi jeg bare mestrer én slipsknute, nemlig Windsor. Jeg må også innrømme at jeg som regel knyter et slips bare én gang, og deretter nøyer meg med å utvide og stramme løkken når jeg tar slipset av og på.
Men jeg skjønner nå at jeg må lære meg i hvert fall én knute til, nemlig four in hand eller Old England, en smalere og mer langstrakt knute enn Windsor. Valget av slipsknute handler dels om smak, men også om type skjortesnipp.

Det danske herremoteikonet Mads Christensen, forfatteren av boken Absolutt mann (originaltittel Den store blærerøv) uttrykker seg med store bokstaver også når det gjelder slipsknute:

«En voksen mann står ofte i situasjoner der han skal treffe viktige beslutninger som får konsekvenser for hele hans fremtid. Valget av slipsknute er en av disse beslutninger.»

Nå vel, så galt er det nok ikke, aller minst i våre dager. Men det er ofte detaljene som teller, og slipsknuten kan nettopp være en detalj som man i hvert fall kan ha et bevisst forhold til.

Både Roetzels bok og Christensens bok har tidligere vært omtalt i denne bloggen.
HER er et innlegg fra bloggen Permanent style om Hermès-slips, og Hermès’ hjemmeside finnes HER.

Barbour-føljetongen

Under frokosten i dag falt blikket på denne annonsen for Barbour i ukens utgave A-magasinet. Jeg har lenge ønsket meg en Barbour-jakke, og fortalte tidligere i år om et forsøk på å kjøpe en hos Ferner Jacobsen (trykk på temaet Barbour under). Som man ser av bildet i det ene innlegget, var det ikke en av de typiske Barbour-jakkene i oilskin eller vattert stoff, men en såkalt "Lightweight Contemporary Beaufort". Jeg hadde sett jakken på nettet og sjekket hos Ferner Jacobsen om de hadde den. Det hadde de ikke, men kunne skaffe den. Det tok sin tid, flere måneder faktisk, noe som ikke skyldtes Ferner Jacobsen, men leverandøren. Da jakken omsider kom, viste det seg at den ikke passet. Både ekspeditøren og jeg så det med en gang. Selv om jeg hadde bestilt jakken, hadde jeg forsikret meg om at jeg ikke var forpliktet til å kjøpe den. Ingen sure miner fra butikkens side, selv om de hadde hatt mye arbeid med å skaffe den. Min erfaring med Ferner Jacobsen er at ekspeditørene der er genuint opptatt av å gjøre kunden fornøyd og å være rådgivere, ikke bare selgere. Det er meget klok politikk etter min mening. De gangene jeg har gjort feilkjøp, har det stort sett vært i butikker hvor ekspeditørene er for ivrige til å selge for enhver pris. En kunde som har gjort et feilkjøp pga en overivrig selger kommer neppe tilbake, i motsetning til en fornøyd kunde som føler at han fått hjelp til å finne det rette.
Jeg er dermed fortsatt uten en Barbour-jakke, men om et par uker skal jeg til Berlin, og da kommer jeg til å kikke både i Barbour-avdelingen på KaDeWe og i Barbours egen butikk på Kurfürstendamm. Så får vi se hva resultatet blir.
HER er et innlegg om Barbour på bloggen Men’s Flair, og The Sartorialist har et bilde av en velbrukt Barbour-jakke i et innlegg 6. oktober (min kommentar til dette bildet er at selv en Barbour-jakke kan bli FOR velbrukt, men igjen: smak og behag).

God helg til denne bloggens lesere!

Høstfarger

Her er en pologenser og en vanlig genser jeg fikk i posten i dag, fra Lands' End (fargene er litt for lyse pga blits, men ved hjelp av lenkene kommer man direkte til sidene hvor plaggene er presentert). Land's End er et amerikansk firma, men varene kommer fra England, så de har kanskje en avdeling der også. Pologenseren er burgunderrød og genseren «dark brown heather». Fargene er valgt ut fra årstid og kombinasjon med plagg jeg har fra før. Kvaliteten er bokstavelig talt til å ta og føle på, og de passet perfekt. Jeg var usikker på størrelsen, men valgte L fordi jeg regnet med at det var en litt stor L, og det viste seg å stemme.
Prisen var ikke avskrekkende, særlig fordi jeg benyttet meg av et tilbud. Amerikanske og engelske firmaer er veldig flinke til å sende mailer med nyheter og tilbud, slik at man stadig er orientert.

Jeg er generelt skeptisk til å kjøpe klær fra utlandet på nettet fordi det blir mye plunder og heft (og ekstra utgifter) hvis ting ikke passer og må byttes. Jeg har imidlertid vært heldig med skokjøp - de tre parene jeg har kjøpt, fra engelske nettbutikker - har passet perfekt. Og nå altså også heldig med disse to plaggene fra Lands' End.

Å kjøpe dressjakker, skjorter og ytterplagg på nettet tror jeg ikke jeg vil våge meg på, til det føler jeg at det blir for mye av et sjansespill med hensyn til passform og størrelse. Men sko og trikotasje har jeg til nå bare gode erfaringer med.

Kamelhårsfrakken

Illustrasjonsfoto fra nettet.


Det er høst, en årstid for kappe eller frakk.
Bernhard Roetzel skriver dette om Frakkekultur i sin bok En gentleman - håndbok i klassisk herremote:
«Frakken skal først og fremst beskytte mot kulde, vind, støv og regn. Frakken signaliserer også at den som har den på seg, er på vei til et eller annet sted. Idet man tar på seg en frakk, indikerer man et oppbrudd. Når man tar den av seg, betyr det at man er kommet frem til bestemmelsesstedet, og når man henger den fra seg, viser man at man er klar til å ta del i en sammenkomst. Hvis man derimot gjør sin entré og ikke tar av seg frakken, signaliserer man avstand, mistro eller ubesluttsomhet: «Senere begav hele selskapet seg til en bar, hvor man først ble stående med frakkene på [...].» Slik skisserer Max Frisch en uavklart situasjon med få ord i sin roman Kall meg Gantenbein.
Frakkens beskyttende funksjon kan altså også ses i en overført betydning. Den kan fungere som en beskyttende kappe mot en omverden som ofte blir vurdert som fiendtlig. Den trekker opp en grense mellom oss selv og den ytre verden. I novellen «Futteralmennesket» beskriver Anton Tsjekhov dette behovet: «Hos dette mennesket kunne man iaktta en stadig og uimotståelig streben etter å omgi seg med en kappe, skaffe seg et futteral som skulle avsondre og beskytte ham mot påvirkninger utenfra.» Dette var grunnen til at Tsjekhovs figur Benikow til enhver tid var iført en dobbeltspent frakk med fløyelskrage.
[...]
Som regel vil man velge en frakk som harmonerer med ens egen stil, og som dessuten passer i de miljøene man ferdes i. Frakken forteller ganske mye om hvilke planer man har: om man er på vei til arbeidet eller om man skal på jakt, ta en tur i operaen, eller om man kanskje befinner seg på en reise. Man går med andre ord regelrett glipp av en rekke stilistiske uttrykksmuligheter hvis man til enhver tid ifører seg sin høyt elskede oilskinsjakke, uansett hvor behagelig og passende den kan være. En frakk som passer til anledningen, vil alltid være et uttrykk for stil.»

Så langt Bernhard Roetzel. I stedet for oilskinsjakke, kunne man for mange nordmenns vedkommende dessverre si allværsjakke. En oilskinsjakke har i hvert fall en viss stil, i motsetning til allværsjakken (som for eksempel som regel også er for kort til å dekke en dressjakke). De fleste nordmenn foretrekker nok uansett en ytterjakke fremfor frakk, i tråd med sin bevisste eller ubevisste uvilje mot å «kle seg pent». En frakk føles mer «pyntet» og pretensiøs, man er jo også, både praktisk og i overført betydning, mer bundet av en frakk. Men - samtidig mer beskyttet, også det i både praktisk og overført betydning.

Sist jeg var i Oslo, var jeg stolt av meg selv fordi jeg ikke hadde vært innom en eneste klesforretning. Men så hadde jeg et ærend på Majorstua før jeg skulle forlate byen, og benyttet anledningen til å ta en titt i H&M-butikken i krysset Vibesgate-Bogstadveien. Et kvarter senere kom jeg ut igjen som den fornøyde eier av en kamelhårsfrakk. Et interessant innlegg om denne frakketypen kan leses HER, på bloggen Men’s Flair. Selv har jeg en rekke kapper og frakker, men har aldri hatt noe i nærheten av en kamelhårsfrakk. Det nærmeste er en duffel coat jeg hadde i ungdommen, den var i hvert fall i samme farge.

Når jeg har kapper og frakker fra før, hva skal jeg da med en til? Det handler selvsagt om å ha mulighet for å variere. Skal man kunne variere, må man ha noe å velge i.

En kamelhårsfrakk har gjerne et litt eksklusivt preg. Rimer det med H&M? Tja, hvorfor ikke? Som man vil se i innlegget om kamelhårsfrakker på Men's Flair, har bloggeren der sett en kamelhårsfrakk på Zara. Kanskje kamelhårsfrakker er in nå? Min frakk på H&M kostet ca 1300 kroner. Det er nok ikke noe problem å få kamelhårsfrakker som er langt dyrere, og det er sikkert forskjell i stoffkvalitet og mye annet. Jeg har imidlertid kjøpt i hvert fall én frakk på H&M tidligere, som jeg til tross for rimelig pris har hatt i mange år og brukt mye uten at den har tapt seg. Av etiketten fremgår det at den er laget i Romania, og det samme er kamelhårsfrakken jeg kjøpte. H&M har kanskje en god frakkeleverandør der?
Når det gjelder klær, mener jeg at man til en viss grad får det man betaler for, og at det ofte kan lønne seg å kjøpe dyrt både med hensyn til bruksglede og varighet. Men billig og bra kan så absolutt være en god kombinasjon.