Blazer-problemet

Hva er en blazer? Svaret er kort og greit: Bare en blazer er en blazer. Den danske stilguruen Mads Christensen forteller og definerer i sin bok Absolutt mann som kom på Cappelen i 1999, "den ultimate guiden om stil og klær for menn". (En oversettelse av den danske bestselgeren Den store blærerøv). I Danmark er Mads Christensen et stilikon og mediefenomen, og en sællert av de helt store på bokmarkedet. Bare Den store blærerøv alene har solgt rundt 100 000 eks. I Norge så godt som ukjent. (Mads Christensen på Facebook finner du bl.a. HER.) Om Mads Christensens innsats har gjort danske menn generelt mer velkledde, har jeg ikke inntrykk av. Jeg tror bøkene hans fortrinnsvis leses slik man leser kokebøker i våre dager, det vil si at innholdet ikke nødvendigvis resulterer i aktiv handling. Men tilbake til blazeren. Om blazeren skriver Mads Christensen følgende:


Jeg kjøpte for et par år siden en klassisk blazer av samme type som den Mads Christensen avbilder i sin bok Den store blærerøv/Absolutt mann.


«Året er 1837, og kapteinen på den engelske fregatten HMS Blazer har fått et alvorlig problem. Dronning Victoria har nettopp proklamert at hun akter å inspisere det stolte skipet. Vel er båten i orden, men besetningen ser i kapteinens øyne litt for rustikke ut. Han får så, inspirert av losjakken, den tykke dobbeltspente vinterjakken som sjømennene hadde i kaldt vær, lagd en mer elegant dobbeltspent jakke i mørkeblått lerret. For å piffe opp jakken skaffer han en kasse med uniformsknapper i messing og får dem sydd på. Resultatet ble en etter forholdene elegant og funksjonell uniformsjakke. Og dronningen ble så begeistret at hun opphøyet den til offisiell uniform for Royal Navy. Skal plagget med rette kunne kalles en blazer, må knappene være av sølv, messing eller gull, og jakkestoffet skal være marineblått. Opprinnelig er blazeren dobbeltspent med to-pluss-to knapper, sidelommer med klaff, spiss-slag og eventuelt et broderi på brystlommen. Men det finnes også mer motebetonte enkeltspente varianter med to- eller treknappslukking og påsydde lommer.
Både i bransjen og blant brukerne er det mange løse jakker som kalles blazere. Det er ikke riktig. Slutt med det! Når historien er på plass, er tiden inne til å fremheve blazeren som et av de mest allsidige innslag i den velassorterte herregarderobe. Den fungerer perfekt på lystbåthavnen med hvit skjorte, grå flanellsbukser, lysebrune sko og et klassisk, stripete slips. Den haler seieren i land i St. Tropez med blekede jeans, hvit T-skjorte, bare ben i svarte collegesko og solbriller. Og om kvelden ved den helstekte smågrisen under den marokkanske himmel iført hvite linbukser, brunt flettebelte, krøllete skjorte og rustikke sandaler. Med den rette blazeren er det vanskelig å komme helt ut å kjøre. Nettopp dens historie og autensitet gir vide rammer for bruken av dette plagget.»

For å utdype Christensen litt: Blazeren er et uhyre anvendelig plagg, som - avhengig av tilbehøret - kan være alt fra relativt formelt til ganske casual. Det er et typisk sommerplagg, og bør etter min mening ikke brukes i vinterhalvåret.

Christensen er inne på et interessant språklig problem, nemlig at vi ikke har en egen betegnelse for en jakke av dressjakketypen som ikke er en del av en dress. I mangel av noe bedre velger jeg å kalle det penjakke. Bare den jakken Christensen beskriver over, er en klassisk blazer. Men i norske butikker for herreklær kan man stadig se hvordan ordet blazer misbrukes til å omfatte alle typer penjakker eller dressjakker eller hva man nå skal kalle det. På engelsk har man flere betegnelser på denne jakketypen, blant annet "odd jacket" og "sports jacket". Men en "sports jacket" kan også være noe annet.

Det eneste språket jeg kjenner til som har et eget, klart definert ord for denne jakketypen, er tysk. Ordet er "sakko", som i Stor tysk-norsk ordbok står oversatt med "(dress)jakke". En oversettelse som i seg selv illustrerer problemet på norsk. Godt at det ikke står oversatt med "blazer" i hvert fall. For som sagt: Bare en blazer er en blazer.






Min blazer er av merket Bäumler, førsteklasses tysk konfeksjon.




Til blazeren valgte jeg denne blå- og hvitstripete Gant-skjorten i en solid bomullskvalitet.




Mansjettknapper i gult, også fra Gant, som står til knappene i jakken.


Jeg valgte å holde meg til blått også i slipset. Tidligere var det fy-fy å kombinere prikker og striper (jfr. skjorten), men i dag er det helt greit. Til en blazer passer det selvsagt også godt med et slips med innslag av rødt, f.eks. røde diagonale striper.

Til en blazer bør man bruke lyse bukser. Grå "penbukser" er klassisk følge, men skal antrekket ses og føles "casual", er det bedre med et par hvite fritidsbukser, gjerne jeans, eller blekede olabukser (også kalt Røkke-uniform).
Av sko bruker jeg et par ca. 2o år gamle sorte Sebago-mokkasiner som fortsatt er like gode. De kan stå som et godt eksempel på hva jeg mener med at man får det man betaler for. Dyre sko er lagd for å vare, og man tar godt vare på dem. Hadde jeg kjøpt billige sko, ville jeg ha brukt like mye penger på flere par billige sko i løpet av disse tyve årene, men uten det samme velværet som Sebago-skoene har gitt meg og fortsatt gir. Lær- og sømarbeid er fortsatt i topp stand. (Jeg trenger vel ikke å si at noe av forklaringen på skoenes lange holdbarhet, er nidkjær pussing og vedlikehold i form av såling).


Detalj fra de tyve år gamle Sebago-mokkasinene. Still going strong.

The feminine mystique

Som mann kan man kanskje av og til føle seg slik, stilt overfor "the feminine mystique". Som en artikkel i siste nummer av Personae påpeker, har kvinner så mange flere uttrykksmuligheter med klesdrakten enn menn har. Fra ytterst til innerst ...

Personae 3/4 2009

I dag kjøpte jeg Personae nr. 3/4 2009 hos Norli, men har ikke fått tid til å se på det ennå. Her er forlagets omtale:

Makt og avmakt er kommet til å stå sentralt i dette nummeret av PERSONAE, som har satt seg fore å belyse uniformenes funksjon i samtid og fortid. For hva er poenget med å kle seg likt, om ikke det måtte være for enten å markere tilhørighet, å bedrive maktutøvelse, å utstråle autoritet, å signalisere samfunnsfunksjon? Jo, nettopp også det motsatte; som master i filosofi Ylva Westad og historikeren Jorunn Sem Fure påpeker er det ikke bare maktutøverne i samfunnet som har iført seg ytre symboler; de har også sørget for å påføre ofrene for den makten de eventuelt måtte utøve er blitt uniformert. Hva dette skulle medføre har vi til fulle fått bevist i krigssammenheng; tenk bare på annen verdenskrig, på at ikke bare brunskjorter og svartskjorter sørget for å markere hvilken posisjon – og dermed maktutøvelser – de rådde over, men også krigsfangene, jødene og andre som måtte falle utenfor i det strengt hierarkisk oppbygde samfunnet, ble tvunget til å gå i uniform, riktignok i en uniform som utstrålte alt annet enn makt, men som likevel hadde sin funksjon: nemlig den å umenneskeliggjøre dem; å sørge for at de ble like, ikke mulig å skille fra hverandre. Hva gjør dette med individualiteten – og med muligheten for å uttrykke eller føle empati? Man kan jo, med Ylva Westad, spørre seg om ikke den tyske filosofen Levinas har rett i at det kan være vanskeligere å påføre noen smerte dersom man ser seg selv i den andre; dersom man ser individualiteten i den andre, rettere sagt, noe som unektelig forblir skjult innenfor et regime der alle er kledd likt. Og i den forbindelse: I og med at menn som i så mange sammehenger er kledd likt, eller nesten likt; at det råder en så sterk kleskodeks innenfor mannssamfunnet, blir ikke da disse mennene lettere utbyttbare? Burde ikke kvinnepåkledningen, med sine mange individuelle uttrykk, dermed appellere til mer medfølelse? Uansett er uniformenes opphav og historie svært interessant, fikk jeg erfare da jeg begynte å orientere meg mot hvem som kunne tenkes å skrive om fenomenet. Alle har et synspunkt på spørsmålet, ikke minst i det flerkulturelle samfunnet, der for eksempel hijab’en har vært gjenstand for mye diskusjon gjennom de siste årene. Er hijaben en uniform eller ikke? Hvor mye individualitet kan man uttrykke gjennom å iføre seg et skaut? Hvorfor er det blitt mote å ikle seg uniformslignende utstyr blant rockeband? Hva uttrykte det å gå med toga i det gamle Romerriket? I hvilken grad bidrar uniformering til å enhetliggjøre tenkning og oppførsel? Også barn blir utsatt for uniformeringskrav; er det å ha skoleuniformer en god idé – eller det motsatte? Sistnevnte berøres bare indirekte her, men det er spørsmål som noe av dette nummeret av Personae kanskje kan bidra til å belyse svaret på.

Elisabeth Skjervum Hole

redaktør

Italiensk

The Sartorialist er i Milano for tiden. Han liker seg der, og jeg går ut fra at han stikker en tur innom Al Bazar, en av verdens beste herreekviperinger ifølge DENNE listen hos Die Welt Online.

Jeg er veldig fascinert av italiensk herremote selv, uten at jeg kan si jeg har noe særlig av det. Men man kan jo drømme. Det virker på meg som om italienske herreklær er fargerike, elegante og spennende i snittet. Dobbeltspente dressjakker ser man for eksempel knapt i en norsk butikk i dag, men italienerne ser ut til å elske dem.

Pussig nok ligger det en butikk i Hegdehaugsveien som har spesialisert seg på italiensk, Il Pantheon. Jeg vindusshopper der hver gang jeg går forbi, men har aldri våget å ta turen innom. Jeg regner med at prisene ikke er for min lommebok. Men en dag skal jeg ta mot til meg. Il Pantheon har forresten en egen skobutikk også, ved siden av rådhuset.

Face Hunter - the book

Face Hunter kommer med bok i mars, som for det engelske/internasjonale markedet ser slik ut. Omtalen hos amazon.co.uk lyder slik: When French Elle ran an article on How to Become Hip in 15 Steps, there was no question about Step 1: have your photograph taken by Face Hunter. Face Hunter is the pseudonym of 32-year-old Swiss-born Yvan Rodic, who began his career with the advertising agencies Saatchi & Saatchi and Leo Burnett before founding one of the most innovative fashion blogs on the internet, which bills itself as eye candy for the style-hungry. Until recently, fashion trends were created by designers, celebrity models and fashion editors from the top down; now they trickle up from the street to the runway, sometimes bypassing the fashion industry entirely. Face Hunter is at the forefront of this fashion revolution as he travels the globe, snapping the most stylish looks in the street and discovering beguiling individualists in some 30 countries. These unexpected new icons of style are gathered together in over 300 photographs, accompanied by Face Hunters sharp observations from the new frontline of fashion: the street corner.



The Sartorialist utga bok i fjor, HER er omtalen på amazon.co.uk. Skulle jeg kjøpe en av dem, måtte det bli denne siste. Antagelig mest klassisk stil her. Sartorialist har blant annet en forkjærlighet for det italienske, så vidt jeg vet.

På oppdagelsesferd

En liten utflukt i magasin-verdenen. En julegjest la igjen januar-nummeret av det norske motebladet Costume. Jeg er ikke akkurat i målgruppen (feil kjønn og alder), men likevel, noe kan man jo alltid få ut av det. Jeg synes bladet var ganske ålreit, jeg. Som oversetter merket jeg meg betegnelsene blyantskjørt og tulipanskjørt. Mange terminologier kan være en utfordring for oversettere, det gjelder også alt som har med sko og plagg å gjøre. Hva kaller man for eksempel halterneck på norsk? Blyantskjørt må jo være pencil skirt, det har jeg vært borti selv. Husker ikke hva jeg oversatte det med, men neppe direkte, som her. Så spørs det bare hvor vanlige disse betegnelsene er på norsk, eller om det er noe Costume selv har funnet på. Jeg ser for øvrig at de store kleskjedene i stor grad bruker engelske betegnelser. En annen interessant ting i dette bladet var en artikkel om det svenske motemerket Acne, som jeg aldri hadde hørt om før jeg ganske nylig ble gjort oppmerksom på det. De har hatt en butikk i Hegdehaugsveien en stund, nå har de et helt hus litt lenger oppe, en såkalt flaggskipbutikk, på hjørnet av Bogstadveien og Underhaugsveien.
Acne er for ungdommelig i stilen for meg, tror jeg nok, jeg holder meg til Massimo Dutti.
Forleden dag ville jeg prøve å finne et herremoteblad. Det eneste de hadde hos Narvesen i det lokale bydelskjøpesenteret var GQ, Gentlemens Quarterly. Look sharp, live smart, som mottoet lyder. Jeg kjøpte det litt motstrebende, og ganske riktig, det var ikke noe for meg. Altfor amerikansk i stilen. Veldig mye eksklusiv livsstil, kjendiser, dyre biler, halvnakne damer og jeg vet ikke hva. Hvem er sånne blader for, egentlig? Jeg blir irritert over sånt, som leser føler jeg meg redusert til klisjéen mann. Om ikke feil kjønn denne gangen, så i hvert fall feil stil og feil alder.
Jeg tok derfor en tur på nettet for å se om jeg kunne finne noe europeisk ålreit herremoteblad, fritt for biler og damer og kjendiser, som faktisk handlet om det jeg var ute etter, nemlig klær.
Det viste seg å ikke være så lett. Vogue har kanskje både en engelsk, fransk og italiensk utgave for menn, jeg har ikke helt klart å finne ut om det bare er på nett eller om de også eksisterer på papir. Men i Italia, med all sin lekre herremote, der måtte det da finnes noe mer enn eventuelt Vogue? Problemet var bare at jeg ikke kan italiensk nok til å søke skikkelig. Men plutselig dukket det opp et som het Leon, som jeg fant en omtale av HER. I denne omtalen heter det blant annet: «Unlike the standard men’s magazine in the West like GQ, Esquire, or even Playboy, Leon has very little in the way of general-interest material, interviews with celebrities, or long-form articles. Almost 95% of the magazine is product information.» Akkurat det jeg var ute etter, med andre ord. Problemet er bare at det er japansk. Her er Leons hjemmeside. Og jeg leter videre. I Oslo må det vel finnes en Narvesen-butikk med et visst utvalg på dette området? Jeg har ikke planer om å reise utenlands med det første. Men blader er dyrt, og siden jeg er mer interessert i stil enn i mote, burde jeg kanskje bare begynne å kjøpe bøker om temaet i stedet.

A propos GQ: Det var én god ting med dette bladet - det var en del duftprøver av etterbarberingsvann og parfyme der, jfr. innlegget nedenfor. Man bretter vekk en brett, ikke sant, og så er papiret under innsatt med duften. Så bare stryker man huden mot papiret. Det funker veldig bra. Polo Ralph Lauren hadde tre forskjellige dufter, blant annet Ralph Lauren Black, som jeg syntes var litt spennende (a bold fusion of iced mango, silver armoise and patchouli noir).

Mmm ...

Ikke bare er det vanskelig å finne sin egen klesstil, det er også en utfordring å finne sin egen duft. Da jeg var meget ung og gikk på danseskole, var det Old Spice som var saken. Den kom som et friskt pust fra det store utland og var bare det helt store. Jeg trodde ikke merket eksisterte lenger, men det gjør det tydeligvis ifølge DENNE Wikipedia-artikkelen.

I mange år har jeg hatt inntrykk av at etterbarberingsvann og den slags har vært litt harry, men at det nå er in igjen. Jeg har i hvert fall begynt å bruke det igjen, men strever med å finne en duft som er min. Jeg har en fra Armani, Allure Homme fra Chanel og Boss Dark Blue og Boss Pure som jeg bruker litt om hverandre, etter lyst og humør. En artikkel i siste nummer av Personae (omtalt et par innlegg nedenfor) gjorde meg nysgjerrig på Terre D’Hermès. Den må jeg få snust litt på, bokstavelig talt.

Men egentlig er det vel litt feil å prøve å finne én duft. Det eneste fornuftige er selvsagt å ha flere, slik at man kan variere etter antrekk, tidspunkt og humør. Selvsagt. Men det vil jo likevel være sånn at noen dufter kler en og andre ikke, så det dermed gjelder det om ikke å finne den rette duften, med de rette duftene.


Noe av problemet med dufter, er at man blir så forvirret når man står der i en eller annen tax free-butikk omgitt av et hav av merker og varianter. Å ta prøver på pappremser funker ikke for meg, jeg må ha det rett på huden. Men det er grenser for hvor mye hud man har tilgjengelig i en slik situasjon, dessuten tar det litt tid før duften får ”satt seg”. Kort sagt, det er svært komplisert. Og feilkjøp har man jo ikke lyst til å gjøre, med de prisene det er snakk om.