The feminine mystique

Som mann kan man kanskje av og til føle seg slik, stilt overfor "the feminine mystique". Som en artikkel i siste nummer av Personae påpeker, har kvinner så mange flere uttrykksmuligheter med klesdrakten enn menn har. Fra ytterst til innerst ...

Personae 3/4 2009

I dag kjøpte jeg Personae nr. 3/4 2009 hos Norli, men har ikke fått tid til å se på det ennå. Her er forlagets omtale:

Makt og avmakt er kommet til å stå sentralt i dette nummeret av PERSONAE, som har satt seg fore å belyse uniformenes funksjon i samtid og fortid. For hva er poenget med å kle seg likt, om ikke det måtte være for enten å markere tilhørighet, å bedrive maktutøvelse, å utstråle autoritet, å signalisere samfunnsfunksjon? Jo, nettopp også det motsatte; som master i filosofi Ylva Westad og historikeren Jorunn Sem Fure påpeker er det ikke bare maktutøverne i samfunnet som har iført seg ytre symboler; de har også sørget for å påføre ofrene for den makten de eventuelt måtte utøve er blitt uniformert. Hva dette skulle medføre har vi til fulle fått bevist i krigssammenheng; tenk bare på annen verdenskrig, på at ikke bare brunskjorter og svartskjorter sørget for å markere hvilken posisjon – og dermed maktutøvelser – de rådde over, men også krigsfangene, jødene og andre som måtte falle utenfor i det strengt hierarkisk oppbygde samfunnet, ble tvunget til å gå i uniform, riktignok i en uniform som utstrålte alt annet enn makt, men som likevel hadde sin funksjon: nemlig den å umenneskeliggjøre dem; å sørge for at de ble like, ikke mulig å skille fra hverandre. Hva gjør dette med individualiteten – og med muligheten for å uttrykke eller føle empati? Man kan jo, med Ylva Westad, spørre seg om ikke den tyske filosofen Levinas har rett i at det kan være vanskeligere å påføre noen smerte dersom man ser seg selv i den andre; dersom man ser individualiteten i den andre, rettere sagt, noe som unektelig forblir skjult innenfor et regime der alle er kledd likt. Og i den forbindelse: I og med at menn som i så mange sammehenger er kledd likt, eller nesten likt; at det råder en så sterk kleskodeks innenfor mannssamfunnet, blir ikke da disse mennene lettere utbyttbare? Burde ikke kvinnepåkledningen, med sine mange individuelle uttrykk, dermed appellere til mer medfølelse? Uansett er uniformenes opphav og historie svært interessant, fikk jeg erfare da jeg begynte å orientere meg mot hvem som kunne tenkes å skrive om fenomenet. Alle har et synspunkt på spørsmålet, ikke minst i det flerkulturelle samfunnet, der for eksempel hijab’en har vært gjenstand for mye diskusjon gjennom de siste årene. Er hijaben en uniform eller ikke? Hvor mye individualitet kan man uttrykke gjennom å iføre seg et skaut? Hvorfor er det blitt mote å ikle seg uniformslignende utstyr blant rockeband? Hva uttrykte det å gå med toga i det gamle Romerriket? I hvilken grad bidrar uniformering til å enhetliggjøre tenkning og oppførsel? Også barn blir utsatt for uniformeringskrav; er det å ha skoleuniformer en god idé – eller det motsatte? Sistnevnte berøres bare indirekte her, men det er spørsmål som noe av dette nummeret av Personae kanskje kan bidra til å belyse svaret på.

Elisabeth Skjervum Hole

redaktør

Italiensk

The Sartorialist er i Milano for tiden. Han liker seg der, og jeg går ut fra at han stikker en tur innom Al Bazar, en av verdens beste herreekviperinger ifølge DENNE listen hos Die Welt Online.

Jeg er veldig fascinert av italiensk herremote selv, uten at jeg kan si jeg har noe særlig av det. Men man kan jo drømme. Det virker på meg som om italienske herreklær er fargerike, elegante og spennende i snittet. Dobbeltspente dressjakker ser man for eksempel knapt i en norsk butikk i dag, men italienerne ser ut til å elske dem.

Pussig nok ligger det en butikk i Hegdehaugsveien som har spesialisert seg på italiensk, Il Pantheon. Jeg vindusshopper der hver gang jeg går forbi, men har aldri våget å ta turen innom. Jeg regner med at prisene ikke er for min lommebok. Men en dag skal jeg ta mot til meg. Il Pantheon har forresten en egen skobutikk også, ved siden av rådhuset.

Face Hunter - the book

Face Hunter kommer med bok i mars, som for det engelske/internasjonale markedet ser slik ut. Omtalen hos amazon.co.uk lyder slik: When French Elle ran an article on How to Become Hip in 15 Steps, there was no question about Step 1: have your photograph taken by Face Hunter. Face Hunter is the pseudonym of 32-year-old Swiss-born Yvan Rodic, who began his career with the advertising agencies Saatchi & Saatchi and Leo Burnett before founding one of the most innovative fashion blogs on the internet, which bills itself as eye candy for the style-hungry. Until recently, fashion trends were created by designers, celebrity models and fashion editors from the top down; now they trickle up from the street to the runway, sometimes bypassing the fashion industry entirely. Face Hunter is at the forefront of this fashion revolution as he travels the globe, snapping the most stylish looks in the street and discovering beguiling individualists in some 30 countries. These unexpected new icons of style are gathered together in over 300 photographs, accompanied by Face Hunters sharp observations from the new frontline of fashion: the street corner.



The Sartorialist utga bok i fjor, HER er omtalen på amazon.co.uk. Skulle jeg kjøpe en av dem, måtte det bli denne siste. Antagelig mest klassisk stil her. Sartorialist har blant annet en forkjærlighet for det italienske, så vidt jeg vet.

På oppdagelsesferd

En liten utflukt i magasin-verdenen. En julegjest la igjen januar-nummeret av det norske motebladet Costume. Jeg er ikke akkurat i målgruppen (feil kjønn og alder), men likevel, noe kan man jo alltid få ut av det. Jeg synes bladet var ganske ålreit, jeg. Som oversetter merket jeg meg betegnelsene blyantskjørt og tulipanskjørt. Mange terminologier kan være en utfordring for oversettere, det gjelder også alt som har med sko og plagg å gjøre. Hva kaller man for eksempel halterneck på norsk? Blyantskjørt må jo være pencil skirt, det har jeg vært borti selv. Husker ikke hva jeg oversatte det med, men neppe direkte, som her. Så spørs det bare hvor vanlige disse betegnelsene er på norsk, eller om det er noe Costume selv har funnet på. Jeg ser for øvrig at de store kleskjedene i stor grad bruker engelske betegnelser. En annen interessant ting i dette bladet var en artikkel om det svenske motemerket Acne, som jeg aldri hadde hørt om før jeg ganske nylig ble gjort oppmerksom på det. De har hatt en butikk i Hegdehaugsveien en stund, nå har de et helt hus litt lenger oppe, en såkalt flaggskipbutikk, på hjørnet av Bogstadveien og Underhaugsveien.
Acne er for ungdommelig i stilen for meg, tror jeg nok, jeg holder meg til Massimo Dutti.
Forleden dag ville jeg prøve å finne et herremoteblad. Det eneste de hadde hos Narvesen i det lokale bydelskjøpesenteret var GQ, Gentlemens Quarterly. Look sharp, live smart, som mottoet lyder. Jeg kjøpte det litt motstrebende, og ganske riktig, det var ikke noe for meg. Altfor amerikansk i stilen. Veldig mye eksklusiv livsstil, kjendiser, dyre biler, halvnakne damer og jeg vet ikke hva. Hvem er sånne blader for, egentlig? Jeg blir irritert over sånt, som leser føler jeg meg redusert til klisjéen mann. Om ikke feil kjønn denne gangen, så i hvert fall feil stil og feil alder.
Jeg tok derfor en tur på nettet for å se om jeg kunne finne noe europeisk ålreit herremoteblad, fritt for biler og damer og kjendiser, som faktisk handlet om det jeg var ute etter, nemlig klær.
Det viste seg å ikke være så lett. Vogue har kanskje både en engelsk, fransk og italiensk utgave for menn, jeg har ikke helt klart å finne ut om det bare er på nett eller om de også eksisterer på papir. Men i Italia, med all sin lekre herremote, der måtte det da finnes noe mer enn eventuelt Vogue? Problemet var bare at jeg ikke kan italiensk nok til å søke skikkelig. Men plutselig dukket det opp et som het Leon, som jeg fant en omtale av HER. I denne omtalen heter det blant annet: «Unlike the standard men’s magazine in the West like GQ, Esquire, or even Playboy, Leon has very little in the way of general-interest material, interviews with celebrities, or long-form articles. Almost 95% of the magazine is product information.» Akkurat det jeg var ute etter, med andre ord. Problemet er bare at det er japansk. Her er Leons hjemmeside. Og jeg leter videre. I Oslo må det vel finnes en Narvesen-butikk med et visst utvalg på dette området? Jeg har ikke planer om å reise utenlands med det første. Men blader er dyrt, og siden jeg er mer interessert i stil enn i mote, burde jeg kanskje bare begynne å kjøpe bøker om temaet i stedet.

A propos GQ: Det var én god ting med dette bladet - det var en del duftprøver av etterbarberingsvann og parfyme der, jfr. innlegget nedenfor. Man bretter vekk en brett, ikke sant, og så er papiret under innsatt med duften. Så bare stryker man huden mot papiret. Det funker veldig bra. Polo Ralph Lauren hadde tre forskjellige dufter, blant annet Ralph Lauren Black, som jeg syntes var litt spennende (a bold fusion of iced mango, silver armoise and patchouli noir).

Mmm ...

Ikke bare er det vanskelig å finne sin egen klesstil, det er også en utfordring å finne sin egen duft. Da jeg var meget ung og gikk på danseskole, var det Old Spice som var saken. Den kom som et friskt pust fra det store utland og var bare det helt store. Jeg trodde ikke merket eksisterte lenger, men det gjør det tydeligvis ifølge DENNE Wikipedia-artikkelen.

I mange år har jeg hatt inntrykk av at etterbarberingsvann og den slags har vært litt harry, men at det nå er in igjen. Jeg har i hvert fall begynt å bruke det igjen, men strever med å finne en duft som er min. Jeg har en fra Armani, Allure Homme fra Chanel og Boss Dark Blue og Boss Pure som jeg bruker litt om hverandre, etter lyst og humør. En artikkel i siste nummer av Personae (omtalt et par innlegg nedenfor) gjorde meg nysgjerrig på Terre D’Hermès. Den må jeg få snust litt på, bokstavelig talt.

Men egentlig er det vel litt feil å prøve å finne én duft. Det eneste fornuftige er selvsagt å ha flere, slik at man kan variere etter antrekk, tidspunkt og humør. Selvsagt. Men det vil jo likevel være sånn at noen dufter kler en og andre ikke, så det dermed gjelder det om ikke å finne den rette duften, med de rette duftene.


Noe av problemet med dufter, er at man blir så forvirret når man står der i en eller annen tax free-butikk omgitt av et hav av merker og varianter. Å ta prøver på pappremser funker ikke for meg, jeg må ha det rett på huden. Men det er grenser for hvor mye hud man har tilgjengelig i en slik situasjon, dessuten tar det litt tid før duften får ”satt seg”. Kort sagt, det er svært komplisert. Og feilkjøp har man jo ikke lyst til å gjøre, med de prisene det er snakk om.

Om å holde varmen innendørs akkurat nå

Klær har mange funksjoner, blant de mer innlysende er å beskytte oss fysisk, blant annet holde oss varme. Det er særdeles aktuelt akkurat nå. For oss som har store, gamle hus kan det å holde varmen være et problem også innendørs. Selv fyrer jeg med to varmepumper, to vedover, to gassovner og en parafinovn. Likevel må jeg kle meg varmt. Jeg prøver å finne den rette kombinasjonen av det hensiktsmessige (i dette tilfellet varmt), det behagelige og det estetiske. Jeg kan ikke bare subbe rundt i et eller annet, selv ikke hjemme. (Skjønt det er ett sted her hjemme hvor jeg går i absolutt hva som helst, gjerne i direkte fillete klær, og det er når jeg jobber i hagen. Men det er jo nokså uaktuelt akkurat nå ...)
Nå i kuldeperioden kler jeg meg som på bildet; en skjortegenser (det heter visst ikke det lenger, men jeg kaller det det likevel) i ull fra Massimo Dutti (Hegdehaugsveien), en tykk cordbukse fra Chelsea Farmer’s Club (Berlin) (omtalt i et tidligere innlegg, det var den jeg måtte få skredderen til å utstyre med beltehemper) og en gammel Armani-jakke i en blanding av bomull og angoraull, kjøpt her i hjembyen for mange år siden. Denne jakken er litt sliten nå, men nok et bevis på at det lønner seg å kjøpe kvalitet, dessuten at det er litt ok å ha klær nok til at man kan legge/henge noe bort og så synes man gjør et funn når man finner det igjen. Det er flere år siden jeg brukte denne jakken sist, men nå var det en god anledning til å hente den frem. Sko: Pikolinos. Jeg klarer ikke å gå med tøfler. Aldri. Jeg må ha ordentlige sko på beina. Knestrømper i bomull/ull fra Falke.

Litt om Massimo Dutti, som jeg har en del plagg fra:
Butikken ligger i Hegdehaugsveien 25A, to kvartaler opp fra Parkveien (de har visst en butikk oppe i Bogstadveien også, men der har jeg ikke vært inne). Massimo Dutti selger spansk design i et prissjikt i mellomklassen. Stort utvalg klassiske og elegante basisplagg, og et godt alternativ for dem som synes at H&M og Zara blir for ungdommelig og motepreget. HER er en omtale på nettet hvor MD blant annet omtales slik: "Massimo er den snille, spanske onkelen som kommer på besøk til et frossent Norge og tilbyr spennende klær fra det kontinentale Europa. Han er litt konservativ, som gamle onkler flest, men det gjør ikke noe så lenge det er kvalitetsvarer han tilbyr. Dessuten er klærne klassiske i snittet og varer lenge, både med tanke på motebildet og holdbarhet."

Natural fashion

Hva skal jeg ha på meg i dag? Et bananblad, kanskje, eller en gresstust, eller noen epler ... Naturen inspirerer oss på så mange slags vis, avhengig av hvem vi er og hvordan og hvor vi lever. Måten disse afrikanske stammene dekorerer seg på, virker nok ekstrem på oss. Og fascinerende. Denne boka havnet her i huset til jul.Les mer om den på hjemmesiden til forlaget, Thames & Hudson.

Personae

Jeg har sett en del omtale av det norske tidsskriftet Personae, som betegner seg selv som et kulturtidssskrift for klær, kropp og kultur, og blitt nysgjerrig på det. Forleden dag skulle jeg møte noen som kom med et forsinket fly, og tilbrakte ventetiden med å studere motebladene i Narvesen-kiosken på flyplassen. Der sto blant annet det jeg formoder er seneste nummer av Personae, så jeg benyttet anledningen til å kjøpe det for endelig å få tatt en titt på det. Redaktørens introduksjon lyder slik:

"Dette tredje nummeret av det første kulturtidsskriftet om klær, kropp og kultur står i Rousseaus ånd; det er dermed viet naturen, romantikken og det organiske, for hvorfor er vi så opptatt av å etterape naturen i måten vi kler oss på? Og hvorfor det motsatte: Hvorfor er vi så opptatt av å ta avstand fra den? På den ene siden benyttes naturen som ideal i formgivningssammenheng; på den andre gjøre det motsatte; det strammes opp og presses inn; det lages skarpe kanter og harde bretter. Hvorfor og til hvilke tider? Personae har valgt å se klærne ikke bare i sammenheng med samfunnet, historien og kulturen som skaper dem, men også i nær sammenheng med menneskekroppene som bebor dem; hva skyldes for eksempel menneskets behov for uansett å forskjønne, forandre og forbedre? Vi skal ikke påstå at det her skal gis noen svar, men antyde noen mulige innganger, blant annet via kilder som billedkunst, fotografi, filosofi og litteratur, til å reflektere over hva vi til enhver tid går kledd i, viser om vår karakter, vår holdning til livet, vårt behov for å være for "den andre" både som individ og kollektiv, men vi skal også se nærmere på hvordan naturen selv inngår ikke bare som forbilde, men også som råstoff til det samme.
Mennesket evner som det eneste levende vesenet å skjule sin natur; det kan også gjøres ved nettopp å fremheve den, ikke ved å kle av seg, men ved å ytterligere forsterke kroppens linjer, ved å "forbedre" det man er utstyrt med fra naturens side. Sånn sett virker klærne også utjevnende på sosiale og ikke minst naturlige forskjeller, selv om det selvsagt også kan virke motsatt, at klærne nettopp virker distingverende gjennom hva det koster å kjøpe dem, hvilken "aura" som omgir dem. Velkommen til det tredje nummeret av Personae, som har tatt mål av seg til å sette kropp og klær i et utvidet perspektiv!

Redaktør Elisabeth Skjervum Hole i Personae 2/2009.