På oppdagelsesferd

En liten utflukt i magasin-verdenen. En julegjest la igjen januar-nummeret av det norske motebladet Costume. Jeg er ikke akkurat i målgruppen (feil kjønn og alder), men likevel, noe kan man jo alltid få ut av det. Jeg synes bladet var ganske ålreit, jeg. Som oversetter merket jeg meg betegnelsene blyantskjørt og tulipanskjørt. Mange terminologier kan være en utfordring for oversettere, det gjelder også alt som har med sko og plagg å gjøre. Hva kaller man for eksempel halterneck på norsk? Blyantskjørt må jo være pencil skirt, det har jeg vært borti selv. Husker ikke hva jeg oversatte det med, men neppe direkte, som her. Så spørs det bare hvor vanlige disse betegnelsene er på norsk, eller om det er noe Costume selv har funnet på. Jeg ser for øvrig at de store kleskjedene i stor grad bruker engelske betegnelser. En annen interessant ting i dette bladet var en artikkel om det svenske motemerket Acne, som jeg aldri hadde hørt om før jeg ganske nylig ble gjort oppmerksom på det. De har hatt en butikk i Hegdehaugsveien en stund, nå har de et helt hus litt lenger oppe, en såkalt flaggskipbutikk, på hjørnet av Bogstadveien og Underhaugsveien.
Acne er for ungdommelig i stilen for meg, tror jeg nok, jeg holder meg til Massimo Dutti.
Forleden dag ville jeg prøve å finne et herremoteblad. Det eneste de hadde hos Narvesen i det lokale bydelskjøpesenteret var GQ, Gentlemens Quarterly. Look sharp, live smart, som mottoet lyder. Jeg kjøpte det litt motstrebende, og ganske riktig, det var ikke noe for meg. Altfor amerikansk i stilen. Veldig mye eksklusiv livsstil, kjendiser, dyre biler, halvnakne damer og jeg vet ikke hva. Hvem er sånne blader for, egentlig? Jeg blir irritert over sånt, som leser føler jeg meg redusert til klisjéen mann. Om ikke feil kjønn denne gangen, så i hvert fall feil stil og feil alder.
Jeg tok derfor en tur på nettet for å se om jeg kunne finne noe europeisk ålreit herremoteblad, fritt for biler og damer og kjendiser, som faktisk handlet om det jeg var ute etter, nemlig klær.
Det viste seg å ikke være så lett. Vogue har kanskje både en engelsk, fransk og italiensk utgave for menn, jeg har ikke helt klart å finne ut om det bare er på nett eller om de også eksisterer på papir. Men i Italia, med all sin lekre herremote, der måtte det da finnes noe mer enn eventuelt Vogue? Problemet var bare at jeg ikke kan italiensk nok til å søke skikkelig. Men plutselig dukket det opp et som het Leon, som jeg fant en omtale av HER. I denne omtalen heter det blant annet: «Unlike the standard men’s magazine in the West like GQ, Esquire, or even Playboy, Leon has very little in the way of general-interest material, interviews with celebrities, or long-form articles. Almost 95% of the magazine is product information.» Akkurat det jeg var ute etter, med andre ord. Problemet er bare at det er japansk. Her er Leons hjemmeside. Og jeg leter videre. I Oslo må det vel finnes en Narvesen-butikk med et visst utvalg på dette området? Jeg har ikke planer om å reise utenlands med det første. Men blader er dyrt, og siden jeg er mer interessert i stil enn i mote, burde jeg kanskje bare begynne å kjøpe bøker om temaet i stedet.

A propos GQ: Det var én god ting med dette bladet - det var en del duftprøver av etterbarberingsvann og parfyme der, jfr. innlegget nedenfor. Man bretter vekk en brett, ikke sant, og så er papiret under innsatt med duften. Så bare stryker man huden mot papiret. Det funker veldig bra. Polo Ralph Lauren hadde tre forskjellige dufter, blant annet Ralph Lauren Black, som jeg syntes var litt spennende (a bold fusion of iced mango, silver armoise and patchouli noir).

Mmm ...

Ikke bare er det vanskelig å finne sin egen klesstil, det er også en utfordring å finne sin egen duft. Da jeg var meget ung og gikk på danseskole, var det Old Spice som var saken. Den kom som et friskt pust fra det store utland og var bare det helt store. Jeg trodde ikke merket eksisterte lenger, men det gjør det tydeligvis ifølge DENNE Wikipedia-artikkelen.

I mange år har jeg hatt inntrykk av at etterbarberingsvann og den slags har vært litt harry, men at det nå er in igjen. Jeg har i hvert fall begynt å bruke det igjen, men strever med å finne en duft som er min. Jeg har en fra Armani, Allure Homme fra Chanel og Boss Dark Blue og Boss Pure som jeg bruker litt om hverandre, etter lyst og humør. En artikkel i siste nummer av Personae (omtalt et par innlegg nedenfor) gjorde meg nysgjerrig på Terre D’Hermès. Den må jeg få snust litt på, bokstavelig talt.

Men egentlig er det vel litt feil å prøve å finne én duft. Det eneste fornuftige er selvsagt å ha flere, slik at man kan variere etter antrekk, tidspunkt og humør. Selvsagt. Men det vil jo likevel være sånn at noen dufter kler en og andre ikke, så det dermed gjelder det om ikke å finne den rette duften, med de rette duftene.


Noe av problemet med dufter, er at man blir så forvirret når man står der i en eller annen tax free-butikk omgitt av et hav av merker og varianter. Å ta prøver på pappremser funker ikke for meg, jeg må ha det rett på huden. Men det er grenser for hvor mye hud man har tilgjengelig i en slik situasjon, dessuten tar det litt tid før duften får ”satt seg”. Kort sagt, det er svært komplisert. Og feilkjøp har man jo ikke lyst til å gjøre, med de prisene det er snakk om.

Om å holde varmen innendørs akkurat nå

Klær har mange funksjoner, blant de mer innlysende er å beskytte oss fysisk, blant annet holde oss varme. Det er særdeles aktuelt akkurat nå. For oss som har store, gamle hus kan det å holde varmen være et problem også innendørs. Selv fyrer jeg med to varmepumper, to vedover, to gassovner og en parafinovn. Likevel må jeg kle meg varmt. Jeg prøver å finne den rette kombinasjonen av det hensiktsmessige (i dette tilfellet varmt), det behagelige og det estetiske. Jeg kan ikke bare subbe rundt i et eller annet, selv ikke hjemme. (Skjønt det er ett sted her hjemme hvor jeg går i absolutt hva som helst, gjerne i direkte fillete klær, og det er når jeg jobber i hagen. Men det er jo nokså uaktuelt akkurat nå ...)
Nå i kuldeperioden kler jeg meg som på bildet; en skjortegenser (det heter visst ikke det lenger, men jeg kaller det det likevel) i ull fra Massimo Dutti (Hegdehaugsveien), en tykk cordbukse fra Chelsea Farmer’s Club (Berlin) (omtalt i et tidligere innlegg, det var den jeg måtte få skredderen til å utstyre med beltehemper) og en gammel Armani-jakke i en blanding av bomull og angoraull, kjøpt her i hjembyen for mange år siden. Denne jakken er litt sliten nå, men nok et bevis på at det lønner seg å kjøpe kvalitet, dessuten at det er litt ok å ha klær nok til at man kan legge/henge noe bort og så synes man gjør et funn når man finner det igjen. Det er flere år siden jeg brukte denne jakken sist, men nå var det en god anledning til å hente den frem. Sko: Pikolinos. Jeg klarer ikke å gå med tøfler. Aldri. Jeg må ha ordentlige sko på beina. Knestrømper i bomull/ull fra Falke.

Litt om Massimo Dutti, som jeg har en del plagg fra:
Butikken ligger i Hegdehaugsveien 25A, to kvartaler opp fra Parkveien (de har visst en butikk oppe i Bogstadveien også, men der har jeg ikke vært inne). Massimo Dutti selger spansk design i et prissjikt i mellomklassen. Stort utvalg klassiske og elegante basisplagg, og et godt alternativ for dem som synes at H&M og Zara blir for ungdommelig og motepreget. HER er en omtale på nettet hvor MD blant annet omtales slik: "Massimo er den snille, spanske onkelen som kommer på besøk til et frossent Norge og tilbyr spennende klær fra det kontinentale Europa. Han er litt konservativ, som gamle onkler flest, men det gjør ikke noe så lenge det er kvalitetsvarer han tilbyr. Dessuten er klærne klassiske i snittet og varer lenge, både med tanke på motebildet og holdbarhet."

Natural fashion

Hva skal jeg ha på meg i dag? Et bananblad, kanskje, eller en gresstust, eller noen epler ... Naturen inspirerer oss på så mange slags vis, avhengig av hvem vi er og hvordan og hvor vi lever. Måten disse afrikanske stammene dekorerer seg på, virker nok ekstrem på oss. Og fascinerende. Denne boka havnet her i huset til jul.Les mer om den på hjemmesiden til forlaget, Thames & Hudson.

Personae

Jeg har sett en del omtale av det norske tidsskriftet Personae, som betegner seg selv som et kulturtidssskrift for klær, kropp og kultur, og blitt nysgjerrig på det. Forleden dag skulle jeg møte noen som kom med et forsinket fly, og tilbrakte ventetiden med å studere motebladene i Narvesen-kiosken på flyplassen. Der sto blant annet det jeg formoder er seneste nummer av Personae, så jeg benyttet anledningen til å kjøpe det for endelig å få tatt en titt på det. Redaktørens introduksjon lyder slik:

"Dette tredje nummeret av det første kulturtidsskriftet om klær, kropp og kultur står i Rousseaus ånd; det er dermed viet naturen, romantikken og det organiske, for hvorfor er vi så opptatt av å etterape naturen i måten vi kler oss på? Og hvorfor det motsatte: Hvorfor er vi så opptatt av å ta avstand fra den? På den ene siden benyttes naturen som ideal i formgivningssammenheng; på den andre gjøre det motsatte; det strammes opp og presses inn; det lages skarpe kanter og harde bretter. Hvorfor og til hvilke tider? Personae har valgt å se klærne ikke bare i sammenheng med samfunnet, historien og kulturen som skaper dem, men også i nær sammenheng med menneskekroppene som bebor dem; hva skyldes for eksempel menneskets behov for uansett å forskjønne, forandre og forbedre? Vi skal ikke påstå at det her skal gis noen svar, men antyde noen mulige innganger, blant annet via kilder som billedkunst, fotografi, filosofi og litteratur, til å reflektere over hva vi til enhver tid går kledd i, viser om vår karakter, vår holdning til livet, vårt behov for å være for "den andre" både som individ og kollektiv, men vi skal også se nærmere på hvordan naturen selv inngår ikke bare som forbilde, men også som råstoff til det samme.
Mennesket evner som det eneste levende vesenet å skjule sin natur; det kan også gjøres ved nettopp å fremheve den, ikke ved å kle av seg, men ved å ytterligere forsterke kroppens linjer, ved å "forbedre" det man er utstyrt med fra naturens side. Sånn sett virker klærne også utjevnende på sosiale og ikke minst naturlige forskjeller, selv om det selvsagt også kan virke motsatt, at klærne nettopp virker distingverende gjennom hva det koster å kjøpe dem, hvilken "aura" som omgir dem. Velkommen til det tredje nummeret av Personae, som har tatt mål av seg til å sette kropp og klær i et utvidet perspektiv!

Redaktør Elisabeth Skjervum Hole i Personae 2/2009.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær

Her har vi turantrekket for kulde. Øverst en lue fra Stetson, den nedenfor omtalte parkasen fra Bergans, bukse fra Bergans (Breheimen II) og på føttene som alltid Forsvarets marsjstøvel M77. Med Ulvang-sokker inni. Hanskene er noe billige greier fra Dressmann, men de duger. Bak beina mine står Billie, hunden.

Jeg har det med klær som med bøker, av og til må jeg innføre kjøpestopp fordi det er så mye jeg har lyst på. Og nå syntes jeg virkelig ikke jeg hadde råd til å kjøpe mer klær på en stund. Men så kom kulda, og jeg ble minnet om at jeg manglet et ytterplagg å gå tur i kulde med. Jeg går jo intensivt minst to timer hver dag, året rundt, det vil si under alle tenkelige vær og temperaturforhold, og jeg har turklær som passer til det meste. Det eneste som kan stoppe meg, er kulde. Kulde gir meg angst, særlig fordi jeg i et par år nå ikke har hatt gode nok klær. Jeg hadde tidligere en god dunjakke i skikkelig fin kvalitet, kjøpt billig på salg, egentlig for stor, men grei nok til turbruk. Men så ble den rotet bort under flytting av en ung sydame som skulle bytte glidelåsen for meg. Ergerlig.

Siden har jeg improvisert som best jeg har kunnet, men nå måtte jeg bare ha noe nytt og anvendelig. Først var jeg innom en villmarksbutikk hvor jeg fant en vattert Stormberg-jakke med hette, som jeg likte, og som hadde en overkommelig pris. De hadde imidlertid ikke den rette størrelsen, og så dro jeg til en sportsbutikk for å se om de hadde den der. Det hadde de ikke, og så ble det til at jeg kikket på det de hadde, blant annet dunjakker. Innerst inne visste jeg jo at det var en skikkelig dunjakke jeg trengte. Jeg prøvde en Bergans, og den var fin. Jeg var allerede positiv innstilt til dette merket på grunn av buksene jeg hadde kjøpt tidligere i høst. Ekspeditøren lurte på om ikke jeg ville ha parkas-modellen i stedet, og det ville jeg faktisk. Når det først er så kaldt at man trenger dun, vet jeg av erfaring at det er deilig med et plagg som dekker hoftepartiet. Varme-messig utgjør det en ganske betydelig forskjell. Parkasen var ikke billig, men den var plagget jeg trengte, og etter tre dager med turer i kulda er jeg veldig fornøyd. Og hvis vi definerer dette plagget som utstyr, har jeg likevel overholdt kleskjøpsforbudet!

Ekspeditøren var flink og spurte om ikke det var noe mer jeg trengte. Det var det faktisk, nemlig sokker. Jeg har brukt pensokker av ull (Falke), men de tåler ikke hard gåing, selv med et par bomullssokker utenpå. Og raggsokker blir for tykt. Altså trengte jeg et par skikkelige sportssokker. Ekspeditøren fant frem et par han anbefalte, og først da jeg kom hjem oppdaget jeg at det var et par Ulvang-sokker. Og jeg som avskyr kjendiseri. Men sokkene viste seg å være helt perfekte. Akkurat passe tykke, og med den rette blandingen av ull og syntetstoffer til å gi god varme og formodentlig slitestyrke. De er i hvert fall svært behagelige å ha på, så da får jeg heller godta at de markedsføres med et kjendisnavn.

Nå har jeg i hvert fall et velfungerende turantrekk som tåler kulde, og som jeg attpåtil føler meg velkledd i. Disse egenskapene, kombinert med en kvalitet som formodentlig gjør dette til plagg med lang levetid, rettferdiggjør prisen. Og a propos pris: Jeg er en uforbederlig pruter. Normalt sett ville jeg fått sokkene gratis ved kjøp av et plagg som denne parkasen. Jeg prøvde meg - men ekspeditøren sa nei med et smil - ikke nå i den travleste julehandelen! Nei, logisk nok. Dårlig timing. Og kanskje kommer sånne parkaser på salg over jul, det er ikke godt å vite. Men jeg trengte disse tingene nå for å opprettholde turaktiviteten, og måtte ta konsekvensen av det. For å avslutte med det samme som jeg begynte med, nemlig en sammenligning mellom klær og bøker: I dag får man de fleste bøker til nedsatt pris bare man venter litt. Det gjelder også klær. Men det gjelder ikke alle bøker og alle klær, og noen ganger har man ikke tid til å vente på noen av delene.




Bergans-buksene kjøpte jeg tidligere i høst, til bruk i vinter-halvåret. De ble gått inn gjennom en meget fuktig og ganske mild høst. Dette bildet er fra en "turrapport" jeg hadde i bokbloggen min, aroundbooks, 7. november i år. Slik så jeg ut på bena da jeg kom hjem fra morgenturen den dagen.

Bergans' nettside finnes HER.

Monkstraps

Sko er viktig. Mye kunne sies om sko, blant annet at norske menn kanskje er verdens dårligste skopussere, noe som igjen antagelig henger sammen med norske menns manglende sans for stil og velkleddhet generelt. De fleste norske herresko er bare velpussede i det øyeblikket de kommer fra butikken. Senere går de for lut og kaldt vann, en likegyldighet som gjerne følges opp av feil sko til feil antrekk/anledning. Men mer om det en annen gang, la meg bare bemerke at selv går jeg aldri over dørstokken uten nypussede sko, og jeg reiser aldri noe sted uten å ha med meg skopussesaker. Det burde være like selvfølgelig som å pusse tennene.
Øverst på min ønskeliste når det gjelder sko, står et par monkstraps. Det er en type sko som i Norge nesten bare ses til skyhøye priser i eksklusive butikker, som f.eks. Ferner Jacobsen. Skoene har en stil som passer utmerket til det jeg tilstreber, dvs casual eller avslappet eleganse. Her er et par amerikanske jeg har funnet på DENNE nettbutikken, til en pris som er til å leve med. Men jeg har ennå ikke tatt meg råd til dem. Da jeg var i Berlin nylig, kom jeg over et par hos KaDeWe som var midt i blinken, i utgangspunktet rådyre sko av et eksklusivt merke, men til nedsatt pris. Men dessverre var størrelsen et halvt nummer feil, og da nytter det ikke.