Topplua

Vi tror kanskje at topplua er et særtrekk for Ola Dunk, men nei. Disse bildene er hentet fra bloggen Welldressed (lenke på listen til høyre) og viser to italienske menn som absolutt ikke kan kalles lite velkledde. Hvis jeg ikke tar feil, er den øverste sågar Lino Ieluzzi, innehaver av Al Bazar i Milano, av mange ansett som en av verdens beste butikker for herreklær, og selv et stilikon.

Hertugen av Bedfords bok om snobber

John Robert Russell, 13. hertug av Bedford
(1917-2002)




Under en liten ekspedisjon i bokhylla forleden dag, for å se hva jeg hadde av bøker om klær og mote (mer om det siden), kom jeg over Hertugen av Bedfords bok om snobber, som kom på norsk i 1970. Originalutgaven er fra 1965. Den fikk en del omtale, mener jeg å huske, både i hjemlandet og her. Boken handler om ærgjerrighet, om samfunnsmessig klatring, og er skrevet med et humoristisk skråblikk. Tiden og miljøet boken ble skrevet i, er på alle måter fjernt for oss i dag, men hertugen er i besittelse av en god del livsvisdom og menneskekunnskap som fortsatt er vel verd å lytte til. Og ikke minst humor av beste subtile engelske merke.

Boken har selvfølgelig et eget kapittel om klær. Hertugen begynner med skoene. «En virkelig gentleman går alltid i førsteklasses sko.» Hans råd er at man skal gå til en fremragende skomaker og få sydd seg et par meget dyre sko etter mål. Det er et råd de færreste har mulighet til å følge, men hans vektlegging av skoenes betydning har evig gyldighet. Man må bruke litt penger på sko, man må ha riktige sko til ulike anledninger, og sko må vedlikeholdes. Man beveger seg ikke over dørstokken med upussede sko, og man går ikke med defekte sko; det vil si sko med skjeve hæler eller det som verre er (hullete såler, sprukket overlær, etc). Dette var mine ord.

Om klær sier hertugen blant annet:
«Å være for flott kledd er nesten verre enn å være shabby. En førsteklasses skredder syr anonyme klær. De blir aldri for outrerte, er aldri siste skrik, men kvaliteten og snittet røber ham mange år efter. Klær skal alltid være av utvilsom god kvalitet, men de må ikke rope: ’Se på meg hvor elegant jeg er.’ Bærerens personlighet må alltid være sterkere enn hans klær. Du skal bruke klærne, la ikke klærne bruke deg. Vær aldri en figur i dress bare fordi den trenger å fylles ut. Å være en vandrende kleshenger er ikke noen beundringsverdig rolle i vårt samfunn.»

Her er han etter min mening inne på noe svært essensielt når det gjelder klær - dette om at bærerens personlighet må være sterkere enn klærne, og at du skal bruke klærne, klærne skal ikke bruke deg. Det kan vel også sies på den måten at klærne skal understreke personligheten, ikke stå i kontrast til den. Noe av hemmeligheten med å føle seg vel i klærne, ligger nettopp her. For å kle seg godt, må man med andre ord kjenne seg selv, og ikke la seg forføre av reklame og illusjoner. At man likevel kan utfordre seg selv klesmessig, ja kanskje til og med forandre stil helt, er en annen ting, og kan være helt utmerket så lenge man gjør det på sine egne premisser, altså i harmoni med en selv.

Når det gjelder hår, hevder hertugen at de fleste engelskmenn «ser ut som om de har vært ofre for en dårlig spøk når de kommer fra frisøren». Tja, det gjelder forhåpentligvis ikke lenger, skjønt de fleste av oss er vel ikke helt uten erfaring med den følelsen.

Om barter og skjegg sier hertugen (og her mener jeg at hans synspunkter er nokså allmenngyldige og tidløse):
«Prinsipielt er bart helt i orden. Bruk bart, om du vil, men gjør den enkel og alminnelig. Det er så mange konvensjonelle former for mustasje at du har et stort utvalg. Unngå overdrevne, komiske komposisjoner, hvis eneste mål er å feste oppmerksomheten på det. Kan du ikke oppnå det på andre måter, får det være. Dobbeltsnodde S-, Z- eller M- formede mustasjer som forsvinner rundt halsen på deg og titter frem på den andre siden, bør unngås. Gjør ikke ditt ansikt til en vits. Kan du ikke spøke på annen og bedre måte, overlat humoren til andre.
Helskjegg bør ikke anlegges efter min mening. Jeg mistror folk med skjegg. Noen har gode grunner til å bære skjegg, men i slike tilfelle må jeg bli særlig overbevist. I alminnelighet føler jeg alltid at en mann med skjegg har noe å skjule, eller i verste fall at han er en mann som ønsker å skjule noe. Forsøker man å skjule sitt ansikt, må man være uhyre klok, men åpenhet er et mer tiltalende trekk enn visdom.»

Så langt hertugen av Bedford. Boken har ellers kapitler om så mangt, om biler, om middager, om sport og spill, kunst, tjenere, slekt, sex og sykdom. Boken avsluttes med disse mer eller mindre kloke ord:

«Jeg har gitt deg alle råd og gode råd for å oppnå suksess. Men den klassiske romer som sa: Heller den første i Hispania enn den andre i Roma, har mitt hjerte. Jeg vil alltid foretrekke å kose meg i en varm hytte fremfor å fryse i et slotts kolde korridorer.
Å klore seg oppover er kanskje naturlig for mange mennesker.
Å arbeide seg nedover er sjeldnere, men også klokere.»

Mer om mannen står å lese i DENNE nekrologen i The Independent. Det finnes sikkert en Wikipedia-artikkel om ham også.

PS Som oversetter må jeg bare komme med en liten kommentar til det siste avsnittet. Når den norske oversettelsen omtaler "en varm hytte", går jeg ut fra at det har stått "cottage" i orginalen. Det er et litt problematisk begrep for oversettere, fordi det ikke finnes noe tilsvarende arkitektonisk begrep på norsk. En engelsk cottage er overhodet ikke det samme som en norsk hytte. I dette tilfellet ville jeg kanskje sagt "et lite landsens hus" eller noe i den stil. Poenget er uansett at hertugen foretrekker et varmt og godt (og koselig) lite hus fremfor et stort, kaldt slott.

Utfordrende vintervær

I dag, av alle dager, var jeg en tur i byen. Snøvær og sur sno, nærmest en mild variant av snøstorm. Ingen gater eller fortau ryddet (den lille fortaubiten jeg står på, har jeg selv ryddet, fordi det er utenfor et galleri jeg er medeier i). Nesten ikke mennesker i byen. Under slike værforhold er det vanskelig å føle seg velkledd. Det er vanskelig å være velkledd. Dunparkasen jeg omtalte i et tidligere innlegg, reserverer jeg til turbruk. Den er mer utstyr enn et plagg, selv om den er ensfarget svart og dermed stilig nok på sin måte.

Men jeg har jo andre jakker og frakker til vinterbruk, blant annet to mørkeblå frakker, en kortere (bildet) og en lengre. Denne korte frakken er fra H&M og bryter dermed min regel om at det er best å kjøpe dyrt. Den er grei til hverdagsbruk og passe varm. Kvaliteten er 70 % ull og resten syntetstoffer. Den har jeg hatt i mange år. Til penbruk har jeg en lengre frakk (til midt på leggen), som også begynner å bli noen år etter hvert, men som fortsatt er like pen fordi jeg ikke bruker den så ofte. I sin tid kjøpt hos Aaraas A/S i Bogstadveien 46, der Deli De Luca er i dag. Den er i kasjmir og produsert i Italia for Van Gils. En praktfull frakk som man føler seg innhyllet og stilig i.

Men for å vende tilbake til antrekket på bildet: Buksene er et par cordbukser i tykk og fin kvalitet fra Gant, skoene Camel Active med Gore-Tex, vist i denne bloggen flere ganger før. Varme og høye nok i være som dette, men samtidig ikke voldsommere enn at man føler seg relativt nett på føttene, i stedet for å stampe inn med store støvler.
Lua er en såkalt "beanie" kjøpt hos Hatte-Holm, en noe mer urban variant av topplua. Ytterstoffet er i 100 % ull, men innenfor er det et vindtett fór, og så et tynt bomullsfór innerst. Det er derfor en ideell vinterlue, og stilen er såpass fleksibel at den funker både til fritidsbruk og mer finbruk. Hansker fra H&M. Skjerfet har jeg også vist før (innlegget under), jeg aner ikke hvor det kommer fra, det er italiensk og en blanding av silke og ull.
Under frakken ville jeg normalt hatt en dressjakke, men i dag valgte jeg en tynn ullgenser for komfortens skyld.

Winston og jeg

Bloggeren Winston til venstre, meg selv nedenfor. Jeg synes antrekkene våre har visse likhetstrekk, og jeg synes ikke mitt eget er så verst sammenlignet med hans.























Jeg ble nylig oppmerksom på Winston Chesterfields blogg (HER), og synes det er mange kreative antrekk her. Litt vel flashy for min smak, kanskje (fyren er garantert homo), men inspirasjon er det jo alltid mulig å hente. Han er ikke redd for farger. Jeg legger også merke til at han handler mange av klærne sine på Zara, en kjede hvor jeg aldri har klart å finne noe (men kanskje jeg skal gi den en sjanse til), til tross for at han tydeligvis ikke er noen tenåring lenger (dog langt yngre enn meg). Hvis noen reagerer på min kommentar om at fyren sikkert er homo, er det ikke nedsettende ment. Det jeg mener, er at homser liksom har tradisjon for og nærmest hevd på å like å handle i butikker og utmerke seg estetisk, blant annet i klesveien. Det synes jeg er interesseområder de ikke skal få være alene om. Mitt fokus er i grunnen at menn generelt, altså vanlige, heteroseksuelle menn, burde bli mye mer interessert i klær og stil. På det området kan de ha mye å lære av homsene. Men like clothes too, som mottoet for Winstons blogg lyder. De burde i hvert fall gjøre det.

Klokt om klær

"Alt går an, bare man gjør det med stil," sa Coco Chanel i 20-årene. Det er nemlig stilen som gjør hele forskjellen. Du må finne din egen form og stil, et balansepunkt der klærne avspeiler både ditt indre og ditt ytre. En som leker med klærne i skapet - uten å glemme sin livsstil og identitet.

Klærne velges etter bruksområde og er en slags ekstra hud, en beskyttelse, men samtidig et signal til omverdenen om hvordan du vil oppfattes. Bruk klær til angrep og forsvar, vær dristig eller tilbaketrukket; alt kan du uttrykke gjennom hva du tar på deg.

Om noen sier at de ikke bryr seg om klær, sier jeg at de lyver. Alle mennesker har et forhold til seg selv, til kroppen sin - og velger bevisst eller ubevisst å kle seg for å fremheve eller skjule den."

Kiki Sørum i forordet til sin egen bok Klokt om klær, med 625 utsagn og aforismer om stil og mote, kropp og klær.

Stil, ja. Hvor kommer den fra? Er den medfødt? Kan den læres, tilegnes? Jeg tenker på hvor sjelden jeg møter eller ser mennesker jeg kaster et ekstra blikk på fordi de skiller seg ut med en virkelig personlig og særpreget stil. Det skjer ikke ofte. I noen tilfeller vil jeg absolutt mene at den er medfødt, samtidig vil jeg helst ikke slippe tanken på at mye kan tilegnes gjennom bevissthet. Kanskje denne bloggen er for meg et forsøk på å oppnå større bevissthet på dette område, eller kanskje den mer er et resultat av allerede påbegynte bestrebelser på området.

Absolutt mann

Omtrent samtidig med at jeg skrev innlegget under, fant jeg omsider den norske utgaven av Mads Christensens bok, Absolutt mann, på antikvariat.net. Forleden dag kom den i posten fra K.A. Straumsvågs Antikvariat i Fjærland, et pent og velholdt eksemplar. "En guide til ham om klær og stil" er undertittelen. Som omslaget viser, står Mads Christensen for en hedonistisk playboy-stil, en stil som ikke tiltaler meg. Vi slipper dessverre ikke unna motorsykler, Mont Blanc-penner, jåleklokker, whisky, nakne damer og oppskriften på et vellykket stevnemøte. Den norske tittelen, Absolutt mann, er omtrent like usympatisk og sier vel like mye om forfatteren som den danske originaltittelen Den store blærerøv. Når det er sagt, gjenstår det rikelig med stoff og illustrasjoner som handler om klær og stil på en grundig, kunnskapsrik og informativ måte. Boken fungerer utmerket både som coffee table-bok og oppslagsverk. Uten at jeg skal påberope meg den store oversikten, vil jeg mene at dette er den beste boken om temaet i Skandinavia.























Mads Christensen tar for seg det meste, også detaljer som lommetørklet, der han ganske korrekt skjelner mellom det funksjonelle lommetørklet og det dekorative. Det førstevnte har man i bukselommen og tørker nesen eller tørker seg rundt munnen med, det sistnevnte har man til pynt i brystlommen på jakken. Blant annet viser han hele fem måter å dandere et pyntelommetørkle på. Egne kapitler om sko og skopuss har han også. Selvsagt. For bare å nevne noe av det omfattende innholdet.

Blazer-problemet

Hva er en blazer? Svaret er kort og greit: Bare en blazer er en blazer. Den danske stilguruen Mads Christensen forteller og definerer i sin bok Absolutt mann som kom på Cappelen i 1999, "den ultimate guiden om stil og klær for menn". (En oversettelse av den danske bestselgeren Den store blærerøv). I Danmark er Mads Christensen et stilikon og mediefenomen, og en sællert av de helt store på bokmarkedet. Bare Den store blærerøv alene har solgt rundt 100 000 eks. I Norge så godt som ukjent. (Mads Christensen på Facebook finner du bl.a. HER.) Om Mads Christensens innsats har gjort danske menn generelt mer velkledde, har jeg ikke inntrykk av. Jeg tror bøkene hans fortrinnsvis leses slik man leser kokebøker i våre dager, det vil si at innholdet ikke nødvendigvis resulterer i aktiv handling. Men tilbake til blazeren. Om blazeren skriver Mads Christensen følgende:


Jeg kjøpte for et par år siden en klassisk blazer av samme type som den Mads Christensen avbilder i sin bok Den store blærerøv/Absolutt mann.


«Året er 1837, og kapteinen på den engelske fregatten HMS Blazer har fått et alvorlig problem. Dronning Victoria har nettopp proklamert at hun akter å inspisere det stolte skipet. Vel er båten i orden, men besetningen ser i kapteinens øyne litt for rustikke ut. Han får så, inspirert av losjakken, den tykke dobbeltspente vinterjakken som sjømennene hadde i kaldt vær, lagd en mer elegant dobbeltspent jakke i mørkeblått lerret. For å piffe opp jakken skaffer han en kasse med uniformsknapper i messing og får dem sydd på. Resultatet ble en etter forholdene elegant og funksjonell uniformsjakke. Og dronningen ble så begeistret at hun opphøyet den til offisiell uniform for Royal Navy. Skal plagget med rette kunne kalles en blazer, må knappene være av sølv, messing eller gull, og jakkestoffet skal være marineblått. Opprinnelig er blazeren dobbeltspent med to-pluss-to knapper, sidelommer med klaff, spiss-slag og eventuelt et broderi på brystlommen. Men det finnes også mer motebetonte enkeltspente varianter med to- eller treknappslukking og påsydde lommer.
Både i bransjen og blant brukerne er det mange løse jakker som kalles blazere. Det er ikke riktig. Slutt med det! Når historien er på plass, er tiden inne til å fremheve blazeren som et av de mest allsidige innslag i den velassorterte herregarderobe. Den fungerer perfekt på lystbåthavnen med hvit skjorte, grå flanellsbukser, lysebrune sko og et klassisk, stripete slips. Den haler seieren i land i St. Tropez med blekede jeans, hvit T-skjorte, bare ben i svarte collegesko og solbriller. Og om kvelden ved den helstekte smågrisen under den marokkanske himmel iført hvite linbukser, brunt flettebelte, krøllete skjorte og rustikke sandaler. Med den rette blazeren er det vanskelig å komme helt ut å kjøre. Nettopp dens historie og autensitet gir vide rammer for bruken av dette plagget.»

For å utdype Christensen litt: Blazeren er et uhyre anvendelig plagg, som - avhengig av tilbehøret - kan være alt fra relativt formelt til ganske casual. Det er et typisk sommerplagg, og bør etter min mening ikke brukes i vinterhalvåret.

Christensen er inne på et interessant språklig problem, nemlig at vi ikke har en egen betegnelse for en jakke av dressjakketypen som ikke er en del av en dress. I mangel av noe bedre velger jeg å kalle det penjakke. Bare den jakken Christensen beskriver over, er en klassisk blazer. Men i norske butikker for herreklær kan man stadig se hvordan ordet blazer misbrukes til å omfatte alle typer penjakker eller dressjakker eller hva man nå skal kalle det. På engelsk har man flere betegnelser på denne jakketypen, blant annet "odd jacket" og "sports jacket". Men en "sports jacket" kan også være noe annet.

Det eneste språket jeg kjenner til som har et eget, klart definert ord for denne jakketypen, er tysk. Ordet er "sakko", som i Stor tysk-norsk ordbok står oversatt med "(dress)jakke". En oversettelse som i seg selv illustrerer problemet på norsk. Godt at det ikke står oversatt med "blazer" i hvert fall. For som sagt: Bare en blazer er en blazer.






Min blazer er av merket Bäumler, førsteklasses tysk konfeksjon.




Til blazeren valgte jeg denne blå- og hvitstripete Gant-skjorten i en solid bomullskvalitet.




Mansjettknapper i gult, også fra Gant, som står til knappene i jakken.


Jeg valgte å holde meg til blått også i slipset. Tidligere var det fy-fy å kombinere prikker og striper (jfr. skjorten), men i dag er det helt greit. Til en blazer passer det selvsagt også godt med et slips med innslag av rødt, f.eks. røde diagonale striper.

Til en blazer bør man bruke lyse bukser. Grå "penbukser" er klassisk følge, men skal antrekket ses og føles "casual", er det bedre med et par hvite fritidsbukser, gjerne jeans, eller blekede olabukser (også kalt Røkke-uniform).
Av sko bruker jeg et par ca. 2o år gamle sorte Sebago-mokkasiner som fortsatt er like gode. De kan stå som et godt eksempel på hva jeg mener med at man får det man betaler for. Dyre sko er lagd for å vare, og man tar godt vare på dem. Hadde jeg kjøpt billige sko, ville jeg ha brukt like mye penger på flere par billige sko i løpet av disse tyve årene, men uten det samme velværet som Sebago-skoene har gitt meg og fortsatt gir. Lær- og sømarbeid er fortsatt i topp stand. (Jeg trenger vel ikke å si at noe av forklaringen på skoenes lange holdbarhet, er nidkjær pussing og vedlikehold i form av såling).


Detalj fra de tyve år gamle Sebago-mokkasinene. Still going strong.