Hertugen av Bedfords bok om snobber

John Robert Russell, 13. hertug av Bedford
(1917-2002)




Under en liten ekspedisjon i bokhylla forleden dag, for å se hva jeg hadde av bøker om klær og mote (mer om det siden), kom jeg over Hertugen av Bedfords bok om snobber, som kom på norsk i 1970. Originalutgaven er fra 1965. Den fikk en del omtale, mener jeg å huske, både i hjemlandet og her. Boken handler om ærgjerrighet, om samfunnsmessig klatring, og er skrevet med et humoristisk skråblikk. Tiden og miljøet boken ble skrevet i, er på alle måter fjernt for oss i dag, men hertugen er i besittelse av en god del livsvisdom og menneskekunnskap som fortsatt er vel verd å lytte til. Og ikke minst humor av beste subtile engelske merke.

Boken har selvfølgelig et eget kapittel om klær. Hertugen begynner med skoene. «En virkelig gentleman går alltid i førsteklasses sko.» Hans råd er at man skal gå til en fremragende skomaker og få sydd seg et par meget dyre sko etter mål. Det er et råd de færreste har mulighet til å følge, men hans vektlegging av skoenes betydning har evig gyldighet. Man må bruke litt penger på sko, man må ha riktige sko til ulike anledninger, og sko må vedlikeholdes. Man beveger seg ikke over dørstokken med upussede sko, og man går ikke med defekte sko; det vil si sko med skjeve hæler eller det som verre er (hullete såler, sprukket overlær, etc). Dette var mine ord.

Om klær sier hertugen blant annet:
«Å være for flott kledd er nesten verre enn å være shabby. En førsteklasses skredder syr anonyme klær. De blir aldri for outrerte, er aldri siste skrik, men kvaliteten og snittet røber ham mange år efter. Klær skal alltid være av utvilsom god kvalitet, men de må ikke rope: ’Se på meg hvor elegant jeg er.’ Bærerens personlighet må alltid være sterkere enn hans klær. Du skal bruke klærne, la ikke klærne bruke deg. Vær aldri en figur i dress bare fordi den trenger å fylles ut. Å være en vandrende kleshenger er ikke noen beundringsverdig rolle i vårt samfunn.»

Her er han etter min mening inne på noe svært essensielt når det gjelder klær - dette om at bærerens personlighet må være sterkere enn klærne, og at du skal bruke klærne, klærne skal ikke bruke deg. Det kan vel også sies på den måten at klærne skal understreke personligheten, ikke stå i kontrast til den. Noe av hemmeligheten med å føle seg vel i klærne, ligger nettopp her. For å kle seg godt, må man med andre ord kjenne seg selv, og ikke la seg forføre av reklame og illusjoner. At man likevel kan utfordre seg selv klesmessig, ja kanskje til og med forandre stil helt, er en annen ting, og kan være helt utmerket så lenge man gjør det på sine egne premisser, altså i harmoni med en selv.

Når det gjelder hår, hevder hertugen at de fleste engelskmenn «ser ut som om de har vært ofre for en dårlig spøk når de kommer fra frisøren». Tja, det gjelder forhåpentligvis ikke lenger, skjønt de fleste av oss er vel ikke helt uten erfaring med den følelsen.

Om barter og skjegg sier hertugen (og her mener jeg at hans synspunkter er nokså allmenngyldige og tidløse):
«Prinsipielt er bart helt i orden. Bruk bart, om du vil, men gjør den enkel og alminnelig. Det er så mange konvensjonelle former for mustasje at du har et stort utvalg. Unngå overdrevne, komiske komposisjoner, hvis eneste mål er å feste oppmerksomheten på det. Kan du ikke oppnå det på andre måter, får det være. Dobbeltsnodde S-, Z- eller M- formede mustasjer som forsvinner rundt halsen på deg og titter frem på den andre siden, bør unngås. Gjør ikke ditt ansikt til en vits. Kan du ikke spøke på annen og bedre måte, overlat humoren til andre.
Helskjegg bør ikke anlegges efter min mening. Jeg mistror folk med skjegg. Noen har gode grunner til å bære skjegg, men i slike tilfelle må jeg bli særlig overbevist. I alminnelighet føler jeg alltid at en mann med skjegg har noe å skjule, eller i verste fall at han er en mann som ønsker å skjule noe. Forsøker man å skjule sitt ansikt, må man være uhyre klok, men åpenhet er et mer tiltalende trekk enn visdom.»

Så langt hertugen av Bedford. Boken har ellers kapitler om så mangt, om biler, om middager, om sport og spill, kunst, tjenere, slekt, sex og sykdom. Boken avsluttes med disse mer eller mindre kloke ord:

«Jeg har gitt deg alle råd og gode råd for å oppnå suksess. Men den klassiske romer som sa: Heller den første i Hispania enn den andre i Roma, har mitt hjerte. Jeg vil alltid foretrekke å kose meg i en varm hytte fremfor å fryse i et slotts kolde korridorer.
Å klore seg oppover er kanskje naturlig for mange mennesker.
Å arbeide seg nedover er sjeldnere, men også klokere.»

Mer om mannen står å lese i DENNE nekrologen i The Independent. Det finnes sikkert en Wikipedia-artikkel om ham også.

PS Som oversetter må jeg bare komme med en liten kommentar til det siste avsnittet. Når den norske oversettelsen omtaler "en varm hytte", går jeg ut fra at det har stått "cottage" i orginalen. Det er et litt problematisk begrep for oversettere, fordi det ikke finnes noe tilsvarende arkitektonisk begrep på norsk. En engelsk cottage er overhodet ikke det samme som en norsk hytte. I dette tilfellet ville jeg kanskje sagt "et lite landsens hus" eller noe i den stil. Poenget er uansett at hertugen foretrekker et varmt og godt (og koselig) lite hus fremfor et stort, kaldt slott.