Les Sapeurs

Jeg hadde ikke hørt om Les Sapeurs før jeg kom over en artikkel om dem i en dansk søndagsavis nylig.

Det dreier seg om en afrikansk motebevegelse som oppsto i Kongo (Zaire) i 1970-årene, da unge kongolesiske fremmedarbeidere i Paris vendte hjem med designertøy i kofferten. Bevegelsen har nå sine sterkeste baser i Kinshasa og Brazzaville, men kan også påtreffes i Sør-Afrika og i europeiske byer som Paris, Bruxelles og London. Betegnelsen Les Sapeurs er slang for "klesnarkomanene".

Kjennetegnet er dresser i oppsiktsvekkende farger og mønstre og med det rette tilbehøret (seler, slips, stokk, hatt, sigar etc). Virkningen er på samme tid både konservativ og moderne. Denne klesstilen er en måte å vise stolthet på, men til stilen hører også leveregler som høflighet, hjelpsomhet og toleranse. Det hele kan virke lettere absurd, med tanke på at disse herrene kommer fra noen av verdens fattigste land, men dette er da sannelig også til å bli i godt humør og inspirert av.

Solange Knowles, lillesøsteren til Beyoncé, har dem med i DENNE musikkvideoen, og HER er en italiensk filmsnutt som kanskje gir et enda bedre inntrykk av dem.

Levende oppslagstavle

Siden jeg lever av og med bøker, syntes jeg ved første øyekast at dette var en morsom T-skjorte. Men jeg deler så absolutt ikke den T-skjorte-kulturen som mange i min generasjon og andre generasjoner deler, som innebærer å bruke dette plagget til meningsytringer eller tilkjennegivelse av ulike former for tilhørighet. For meg er T-skjorte undertøy, altså noe man ikke viser i offentlighet. Jeg har heller ikke behov for å flagge noe som helst, i hvert fall ikke på egen kropp (jeg har det samme prinsippet når det gjelder bilen). Mange menn synes det er greit med bare en T-skjorte under en dressjakke, men det synes ikke jeg. Mitt alternativ er piketskjorte, som er like tynn og behagelig som en T-skjorte, men som er ment å synes.

Joggesko er joggesko

Noen av mine sko.





Joggesko er for barn, sier supermodellen og moteikonet Kate Moss, jfr DETTE oppslaget som jeg fant på Dagbladets nettavis. Jeg er veldig enig med henne, selv om jeg ville tilføyd det selvfølgelige, nemlig at joggesko for voksne er til sportsbruk. For meg er det helt utenkelig å gå med joggesko til vanlig dagligantrekk, for ikke å snakke om mer formelle antrekk.

Sko er en av grunnpilarene i en garderobe; man må ha sko til enhver anledning, kvaliteten må være førsteklasses, og skoene må pleies. Et av norske menns fremste særtrekk, er dessverre upussede sko. Sko skal selvsagt alltid være pusset, og man må ha en skomaker som kan vedlikeholde dem, slik man også bør ha en skredder som kan reparere og justere klærne. Dette bør være like selvfølgelig som service på bilen (dessverre slurver altfor mange med det også).

 Men tilbake til poenget: Bruk joggeskoene til det de skal brukes til. Bruksområdet ligger i ordet. De hører ikke hjemme i andre sammenhenger.

Høstens cordbukser

Published with Blogger-droid v2.0.9

Jeg har lenge, faktisk i flere år, vært på jakt etter en klassisk cordbukse til vinterhalvåret, passe tykk og med god passform. Utrolig at det skal være så vanskelig å finne. I jakten har jeg dessverre gjort et par feilkjøp. Tidligere i høst stakk jeg innom Ferner Jacobsen og forela problemet for en ekspeditør der. Han studerte meg et par sekunder, gikk bort til et stativ, rakte meg en cordbukse. "Prøv den." Buksen passet perfekt, den helt riktige gyllenbrune fargen, riktig stil, passform, benlengde, alt. Det var helt utrolig. Ekspeditøren tydelig fornøyd med sin profesjonalitet, og jeg en lykkelig kunde.

Buksen var av det tyske merket Hiltl, som jeg ikke kjente fra før, men som jeg nå vet er kjent for bukser av høy kvalitet. Siden Berlins berømte stormagasin KaDeWe har en egen Hiltl-avdelingen i "herreetasjen" (norsk 2. etasje, tysk 1. etasje, altså en trapp opp fra gateplan), stakk jeg innom der i dag for å se om de hadde den samme modellen i andre farger. Og det hadde de. Nå er jeg den lykkelige eier av en gyllenbrun, en burgunderrød og en svart cordbukse som jeg virkelig føler meg vel i. En stor mangel i garderoben er avhjulpet.

På KaDeWe benytter jeg alltid anledningen til også å komplettere sokkeutvalget, de har et rikelig utvalg av det tyske merket Falke, som er mitt yndlingsmerke. Det ble diverse modeller og farger, både i ullblandinger nå til vinteren og i bomull til neste sommer.

På handletur i Berlin

Nokså nøyaktig for to år siden hadde jeg DETTE innlegget med samme tittel. Forleden dag var jeg innom de to samme butikkene igjen, Chelsea Farmer’s Club og Angelo Sassu. Chelsea Farmer’s Club har i mellomtiden flyttet til Schlüterstrasse, men begge forretningene befinner seg fortsatt sentralt i Charlottenburg, Berlins beste vestkant, ikke langt unna Kurfürstendamm.

Fri bar hos Chelsea Farmer's Club. Kanskje for å roe nervene når man ser prisene?





Tyskerne har en viss fascinasjon for engelsk stil i klesveien, og Chelsea Farmer’s Club er vel et nærmest ekstremt eksempel på dette. Jeg vet ikke hvor ellers man for eksempel finner de erketypiske engelske boating blazers. Fargeløs er denne butikken ikke, hverken i stil eller innhold. Og når var du sist i en herreekvipering med fri bar? Aberet med denne butikken er det høye prisnivået - og hvor spesiell og fargesprakende har man lyst til å være? Jeg nøyde meg med en titt denne gang.

Deretter gikk turen videre til Angelo Sassu, italiener (sardinier) i Berlin, som fører italienske kvalitetsklær. Her finner jeg mer av den avslappede elegansen jeg tilstreber. HER er et bilde av en jakke jeg kjøpte hos ham for to år siden, en jakke man neppe ville finne i en norsk butikk. Denne gangen ble det også en jakke, en ganske tykk jakke i blaserfasong, men beregnet til utebruk i overgangsfasene. Velsittende,  deilig og varm. En klassisk chinos i beige ble det også, det er noe jeg har vært ute etter en stund, samt et skjerf og en polo i merinoull.  Og ikke å forglemme et brunt belte i ekte skinn (oksehud), som jeg også har vært på jakt etter en stund. Italiensk alt sammen.

Sassu er hyggelig å handle med, blant annet fordi han ikke prakker på deg noe, han vil ha fornøyde kunder. Han er flink til å tolke folks stil og personlighet og gir klar beskjed hvis noe ikke kler en. Fagmann til fingerspissene og en man får tillit til. Ikke rart dette er en butikk jeg vender tilbake til. Og det er jeg ikke alene om, han har kunder fra mange land. Stilen er som sagt italiensk, og kvaliteten på topp. I forhold til kvaliteten er prisene ikke avskrekkende.

Angelo Sassu kunne trygt smile da han skrev regningen til meg. Men vi var veldig fornøyde begge to.



Til orientering: Hos Chelsea Farmer's Club snakker man selvsagt engelsk om nødvendig, men hos Angelo Sassu går i det i italiensk eller tysk, engelsk er ikke hans sterke side. 

Converse - ubekvemme og helsefarlige

Forleden dag kom jeg over DENNE artikkelen om Converse-sko, i den danske avisen Politiken. Her får disse jåleskoene det glatte lag. De er direkte skadelige for føttene, og det forundrer meg ikke, for det stemmer helt med mine egne erfaringer. Jeg kjøpte et par Converse-sko for en del år siden, på salg, og syntes jeg var heldig som hadde fått disse ikoniske skoene så billig. Men gleden forsvant fort da jeg begynte å bruke dem. Ikke bare var de trange og vonde å få av og på, men komforten var mildt sagt elendig. De var tynne og lefsete, direkte primitive i oppbygningen, og sålen var så tynn at jeg hadde følelsen av å gå rett på asfalten. Klamme og ekle var de også. Jeg kunne rett og slett ikke bruke dem, og det endte med at jeg kastet dem. Jeg er vanligvis en sterk forsvarer av merkevarer, men Converse holder folk for narr. Det er ubegripelig hvordan disse skoene har fått sin ikoniske status. Og det viser seg altså at de er så dårlige at de er direkte farlige.

Norske menn kan ikke kle seg

Det hevder den norske designeren David Strømman Nedal i DENNE artikkelen i VG. Det er som om jeg skulle ha sagt det selv. Forresten - jeg har jo sagt det selv her i bloggen, opptil flere ganger, tror jeg.

Bare så det er sagt

45 herreblogger du bør følge

På DENNE siden finnner du en liste på 45 herreblogger du bør følge. Mye interessant her, noen står allerede på min bloggliste, men her er også mange som var ukjente for meg, og som jeg gleder meg til å se nærmere på.

Polsk blogg

På tide med en polsk blogg om herreklær, ikke sant? HER er Macaroni Tomato.

Hos skredderen

Jeg vet ikke om du har det som meg; at yndlingsplagg liksom blir en del av deg, og du klarer ikke å kvitte deg med dem, ikke før de mer eller mindre går i oppløsning. Som det fremgår av det nest siste innlegget nedenfor, var jeg nylig innom min lokale yndlingsbutikk for å se etter en avløser til mine absolutte yndlingsbukser, et par Armani-jeans som er godt over ti år gamle. De er i en relativt tykk velur-kvalitet og smale i fasongen, men i Armanis comfort fit, dvs med innebygd stretch i stoffet. Disse buksene har jeg brukt når jeg skulle være halvfin, for eksempel på fest. Etter hvert har veluren mistet sin glans og blitt ganske slitt enkelte steder, verre er det imidlertid at sømmen i skrittet også har begynt å rakne.

Den lokale yndlingsbutikken hadde ingen verdig etterfølger å by på, og jeg var like langt. Så kom jeg til å diskutere saken med en lokal skinndesigner og produsent som jeg allerede har fire plagg fra, blant annet en nydelig pelsjakke (skinn ytterst, pels i foret), som jeg fikk sydd sist vinter. Jeg har jo lenge hatt lyst til å få klær sydd, og det var veldig morsomt med pelsjakken, både prøving, valg av detaljer (som jeg kunne få som jeg ville), og ikke minst velværet i det ferdige produktet, som altså er spesielt tilpasset meg.

Da skinndesigneren hørte om buksejakten min, viste hun meg et par bukser i fineste skinn med innebygd stretch. Jeg var redd en skinnbukse ville virke harry, men jeg fikk en prøve av stoffet med hjem og vasket den, og dette skinnet blir ganske matt ved vasking, slik at det nærmest ser ut som stoff. Nå har jeg bestilt en bukse i dette skinnet og levert skredderen de gamle Armani-jeansene slik at hun kan ta mål av dem. Attpåtil mente skredderen at hun kunne forlenge levetiden på Armani-jeansene ved å lappe dem i skrittet! Det kunne gjøres relativt usynlig, mente hun.

Nå venter jeg spent på de nye, skreddersydde skinnbuksene og reparerte yndlingsjeans! De sistnevnte vil selvsagt ikke bli som nye, men i hvert fall bli brukbare en stund til.

Dessuten har jeg snakket med skredderen om å sy en dobbeltspent dressjakke til meg (ikke i skinn), og det er hun interessert i bare hun får litt tid til overs. Det kan også bli et spennende prosjekt. 

The Barbour video

Min Barbour-jakke (se fem innlegg nedenfor) er litt utypisk i og med at den er lys og ikke i oilskin. Kanskje derfor den har vært så vanskelig å få tak i. Men uansett er det morsomt å se hvor den kommer fra!

Om viktigheten av å gå i butikker

Ullgenseren fra Polo Ralph Lauren. Jeans fra Armani (med vannflekker på kneet, det hadde nylig regnet), enkeltspente monkstraps fra Charles Tyrwhitt i London.






 Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - er man interessert i klær, er man faktisk nødt til å gå i butikker. Enten planlagt og bevisst, eller bare for å kikke. Impulskjøp er helt greit så lenge man har den overordnede planen i hodet. For noen uker siden bare stakk jeg innom Steen & Strøm, for eksempel, og hva åpenbarte seg i annen etasje der? Jo, Barbour-jakken som jeg har vært på jakt etter i årevis (se fire innlegg nedenfor). Forleden dag stakk jeg også bare innom den eneste lokale forretningen jeg handler i, Homleids i nabobyen Skien. Den egentlige hensikten var å finne en etterfølger til en herlig Armani-jeans jeg har hatt i mange år, men som nå er blitt innhentet av tidens tann. Det fant jeg ikke, derimot fant jeg atskillige brukbare ting på restesalg, og når man holder seg i den dyrere prisklasse, slik jeg gjør, kan restesalg være lykken. I alt kjøpte jeg 6 plagg til en samlet fullpris av kroner 4895, men som på restesalg kostet bare 2107. Tre av plaggene var fra Polo Ralph Lauren; en skjorte, en collegegenser og en tynn ullgenser. I tillegg kjøpte jeg en piqueskjorte med kort erm og en med lang. To av disse plaggene er til neste sommer, de tre andre kan brukes året rundt. Alle plaggene var selvsagt innenfor den stilen jeg tilstreber. Skjorten var farge- og mønstermessig et velkomment tilskudd til min relativt beskjedne skjortekolleksjon, når det gjelder sommerplagg har jeg nettopp kastet en del gamle, slitte og falmede piquetskjorter og hadde behov for nye tilskudd, og ullgenseren var et sånt plagg som jeg bare følte meg hjemme i med en gang.

Collegegenseren fra Polo Ralph Lauren. De samme jeansene fra Armani, sko fra H&M. (Som sagt kjøper jeg ofte dyre ting for å få det jeg virkelig vil ha, men jeg har en forkjærlighet for H&M og er ofte innom der, og ofte finner jeg noe jeg kan bruke. Disse blå og hvite sommerskoene kostet noen få hundrelapper og passet ypperlig til en del plagg jeg hadde. Jeg kunne sikkert funnet lignende sko i et fint merke til mange ganger H&M-prisen, men jeg er ikke snobbete på den måten. Hovedsaken er at ting passer inn i "den overordnede planen".)

Et utsnitt av hagen. Billie the dog er alltid korrekt antrukket i svart og hvitt og ordner alt pelsstellet selv.

Løpet kjørt for Bogstadveien?

Er løpet kjørt for Bogstadveien, Norges fremste handlegate? Les mer HER.

Ord for dagen

A suit tells the world you are ready for business. A jacket tells the world you are open to fun. For me the ideal jacket should have soft and natural lines and balanced proportions. It should fit you but not constrict you. I do not believe in stiff shoulder pads. That is vanity, not style. Do not make it too tight. If it’s too tight, you will look like a matador. Any time I see a man playing golf or tennis in his jacket, I know he and I could be friends. 

—Luciano Barbera

Orden i sakene

Jeg hadde aldri hørt om "en Nielsen" før jeg leste om det i D2 i dag. Hjemmesiden finner du HER, så kan du lese mer selv. Det dreier seg altså om et skulderhylster for menn, en meget spesiell utgave av håndveske for menn, om man vil. Et kreativt påfunn må man jo si at det er, jeg blir selv lettere stresset når jeg ikke har lommer til rådighet, og veske går jeg ikke med, i hvert fall ikke i form av håndveske. Men en Nielsen? Ikke noe for meg, tror jeg. Det fremgår av artikkelen i D2 at to av ti som prøver det, blir hektet. Oppfinneren har lurt på hvorfor så få faller for hjertebarnet hans, og konkluderer med at man skal være litt modig for å bruke det fordi det skiller seg litt ut. Jeg spør meg selv hvor praktisk deg egentlig er med en sånn dings rundt skuldrene.

Barbour i boks

Jeg har tidligere skrevet flere innlegg om min jakt på en spesiell Barbour-jakke, en jakt som hittil har vært uten resultat. Det er snart to og et halvt år siden jeg skrev at jeg hadde denne jakken på ønskelisten.

Jeg har prøvd hos Ferner Jacobsen, jeg har vært i Barbours butikk på Kurfürstendamm i Berlin og jeg har prøvd atskillige andre steder. Faktisk hadde jeg vel nærmest avskrevet den, inntil jeg i dag tok en tur opp i annen etasje hos Steen & Strøm, nærmest bare for å få tiden til å gå før en avtale. Steen & Strøm Men Fashion heter visst avdelingen, ifølge kvitteringen.

Og plutselig hang den der, Barbour-jakken, i riktig modell og riktig størrelse og det hele. Alt stemte. Spesielt dyr var den heller ikke, 3000 kroner.

En lykkelig tilfeldighet som understreker to poenger jeg tror jeg har vært inne på tidligere. Hvis man interesserer seg for stil og klær, må man faktisk gidde å gå i butikker, om så bare for å kikke. Og så må man ha en overordnet plan for kleskjøpene, som impulskjøp og tilfeldigheter (som den jeg opplevde i dag) kan inngå i.

En god investering med tanke på kvalitet, merkets image, anvendelighet (kan brukes både til uformelle og formelle antrekk, den er lang nok til å dekke en dressjakke) og tidløshet. En jakke som denne vil alltid være moteriktig fordi den er hevet over motesvingninger. I det hele tatt et plagg det var verd å vente på i to og et halvt år.

(Det skal sies at Ferner Jacobsen i sin tid fikk fatt i riktig modell, men feil størrelse. I betraktning av hvor mye arbeid de hadde med å skaffe den, og hvor lang tid det tok, orket jeg ikke å be dem få tak i enda en.)

Menn og smykker

To av mine mansjettknapper (Gant)



"Skikkelige mansjettknapper er, sammen med en pen klokke, giftering og eventuelle andre spesialringer (NTH-ring, signet-ring hvis du er adelig) de eneste akseptable smykkene å bære for en elegant herre," sier Øystein Holm-Haagensen på bloggen Menn i dress (omtalt to innlegg nedenfor).

Han er så absolutt inne på noe der, selv om svaret er en smule ufullstendig. Generelt er smykker for menn en uting, særlig armbånd. Ørepynt er heller ikke for menn. Men en del smykker, eller tilbehør, hører faktisk til en herregarderobe, og det er mer enn Holm-Haagensen lister opp. For det første må ringer generelt være akseptabelt, og signetringer er selvsagt ikke forbeholdt adelige, noe som uansett er helt uaktuelt for nordmenn. Mange menn går med signetring, og det er helt OK. Også frimurerringer og lignende er helt OK. Jeg vet i det hele tatt ikke hva slags ringer som er helt uakseptable hos menn, det måtte da være jåleringer med stor, fargerike steiner eller lignende juggel.

H-H glemmer slipsnålen. Nå finnes det riktignok både svorne tilhengere og ditto motstandere av dette tilbehøret, men jeg er altså blant dem som er for. En slipsnål er både praktisk, ved at den holder slipset inntil kroppen, og pen, forutsatt selvsagt at den, som alt annet man bærer, er valgt med smak og omhu. Ingenting skal være glorete. Less er svært ofte more.

Så har vi halskjede. Heller ikke det finner nåde for H-H, hvis jeg forstår ham rett. Igjen er jeg uenig. Et tynt, elegant halskjede, fortrinnsvis i gull, er absolutt på sin plass. Selv går jeg aldri uten. Fordi jeg er troende katolikk, har jeg et lite gullkors i mitt. Et slikt kjede vil som regel ikke synes (det er heller ikke hensikten med det), bortsett fra om sommeren hvor man har mindre på seg. Igjen gjelder at ting skal være diskrée og elegante. Et glorete halskjede, f.eks. en demonstrativt tykk gullenke (gjelder også armbånd), virker bare vulgært og signaliserer dårlig smak. Små merker på jakkeoppslaget kan også aksepteres. Noen losjeordener og foreninger har slike.

"En pen klokke" er blant tingene H-H godtar, og klokken er vel en av de viktigste gjenstander en mann kan smykke seg med. Det gjelder å ha riktig klokke til riktig brukt. Mange norske menn bruker altfor store og sportslige klokker til pene antrekk. En sportslig klokke er til sportsbruk og kun til det. Skrekkeksempelet er kong Harald, som bruker et digert, uelegant sportsur til kjole og hvitt. Verre blir det ikke. Nå er ikke kongen akkurat noe moteikon i det hele tatt. Utrolig at han ikke har en rådgiver på dette området. Dessverre ser det ut til at sønnen tar etter farens ukultur. Begge opptrer uten hodeplagg (dvs hatt) til vinterfrakk eller kappe. De kunne ha mye å lære av sine forgjengere Olav og Haakon. Men det var for så vidt en digresjon.

Men selv om H-H er litt for streng etter mine begreper, har han i prinsippet rett når det gjelder menn og smykker. Kun få gjenstander er akseptable, og de må være smakfulle og diskrée. Hvis menn skal flotte seg med smykker, skal det være i form av gaver til kvinner.

Slips, slips, slips

Disse slipsene fra TM Stock kom jeg over på bloggen The Fine Young Gentleman. Det er så tennene løper i vann. Les innlegget om dem HER. Dessverre ser det ikke ut til at disse slipsene er tilgjengelige på nett, ellers ville jeg vært mer enn villig til å gå tilbake på påstanden om at jeg nå har de slipsene jeg trenger.

Sommer og klær

Noe bilde av Øystein Holm-Haagensen i dress lot seg ikke finne på nettet, men du kan lese om ham i Aftenposten i dag, eller besøke bloggen hans.




Aftenposten har et aldeles fortreffelig sommermagasin med morgennummeret nå for tiden. I dette magasinet er det faktisk også en ypperlig spalte om klær og mote, en helside av gangen. I dag er det et intervju med en ung klesbevisst herre som sverger til dress, og som siden januar i år har blogget om klassisk herremote på DETTE nettstedet.

Journalisten bak Sommer-Aftenpostens moteside heter Eirik Mogseth, og sannelig har han ikke en moteblogg han også, HER. 

Reparere og bevare

I august 2010 skrev jeg i DETTE innlegget om de første Armani-jeansene mine, som etter årelang bruk nesten har gått i oppløsning. Men bare nesten. De ligger fortsatt i skapet, jeg har ikke hatt hjerte til å kaste dem, selv om jeg ikke har brukt dem hverken i år eller i fjor. Men dette bildet ga meg en idé til hvordan de kan få nytt liv. Jeg kjenner jo en skinnskredder som sikkert både har lapper og kan gjøre jobben, dessuten har jeg stor sans for å reparere og bevare (men jeg håper vel å merke at jeg kan ende opp med noe som er litt penere enn dette).

Mercedes, Berlin og fashion

Jeg synes det er fint at Mercedes-Benz, et av verdens eldste, mest kjente og anerkjente varmerker, knytter navnet sitt til Berlin Fashion Week.

Dette er min Mercedes, en 2007-modell E 220 CDI Avantgarde. Det har slått meg at det er mange likheter mellom klær og biler. Begge deler er svært personlige valg og sier antagelig mye om hvem vi er, enten vi vil eller ikke. Personlig føler jeg meg like vel i bilen min som jeg gjør i BOSS-dressen min, for nå å holde oss til det tyske (de som også leser bokbloggen min, vil vite at jeg har et forhold til tysk litteratur og kultur, for eksempel har jeg nettopp (gjen)lest Steppeulven). Både bilen og dressen er anerkjente merker og gjennomført kvalitet, men ingen av dem er prangende. En påstand enkelte kanskje vil sette spørsmålstegn ved for bilens vedkommende, men i mine øyne er en Mercedes diskré i forhold til BMW og Audi, merker som i mine øyne er vulgære. Både Mercedes og Boss, for nå å fortsette sammenligningen med klær, har dette selvfølgelige ved seg som bare kvalitet og tradisjon kan gi, og som gjør at de er hevet over diskusjon. Det har sine fordeler for bilens vedkommende - jeg er egentlig ikke interessert i biler, og synes derfor at bil er et nokså uinteressant samtaleemne. Men klær snakker jeg gjerne om.

Begrensninger og løsninger

Lino Ieluzzi, innehaver av den verdensberømte herreekviperingen Al Bazar i Milano og et stilikon i seg selv. Dobbeltspente jakker og monkstraps kan vel sies å være hans "varemerke". 





Noe av hensikten med denne bloggen, er å kommentere mitt eget forsøk på å finne en personlig stil. Det er mulig stil er noe man blir født med, men jeg tviholder i det lengste på håpet om at det også er noe som kan utvikles. Jeg tenker meg at man allerede er kommet et stykke på vei dersom man i hvert fall har et bevisst forhold til klær og antrekk, altså ikke bare drar på seg noe kona har kjøpt på Dressmann, og føler en viss glede ved å utforske det som har med klær og stil å gjøre.

I den grad jeg har noen overordnet plan, tilstreber jeg en stil som kan sies å bestå i å være velkledd på en avslappet måte. Det engelske begrepet ”preppy”, som jeg tidligere har skrevet om, kan kanskje være et stikkord, men kanskje iblandet noe litt mer klassisk. En ting er i hvert fall sikkert - jeg streber etter det tidløse, begrepet «mote» er nokså uinteressant for meg. Etter at jeg prøvde å ha et bevisst forhold til klær og stil, har jeg nok kjøpt dyrere klær, men også gjort færre feilkjøp.

«Merkeklær» får ofte en nedsettende klang, men ikke i mine ører. Et par Armani jeans eller en Boss-dress gir stor bruksglede og varer lenge, og min erfaring er at slike ting er verd investeringen. Men nå er jeg kommet til et punkt da jeg føler at jeg blir litt hemmet av utvalget i norske butikker. De har rett og slett ikke det jeg har lyst på. Som eksempel kan nevnes at jeg lenge har ønsket meg en dobbeltspent penjakke i en litt myk og ledig stil. Det leter man forgjeves etter i norske butikker. Det eneste man finner, er dobbeltspente klassiske blazere og en og annen dress, men begge deler har jeg fra før.

 Hva gjør man da, når man begrenses av utvalget i Norge? Å dra til utlandet er selvsagt en løsning. Rose & Born i Stockholm er, så vidt jeg vet, den eneste butikken i Skandinavia som har noe særlig utvalg av dobbeltspente jakker. De skal ha «rea» i august - kanskje en idé å ta seg en tur dit. Ellers må man til Italia, til Milano, men dit er det langt for den som ikke flyr, og skal man ikke tilfeldigvis til Stockholm eller Milano likevel, blir det jo en dyr jakke, hvis man da ikke skal slå stort på og ekvipere seg litt grundigere for å rettferdiggjøre reiseutgiftene.

Alternativet er å få sydd. Det har lenge vært en tanke hos meg. Jeg diskuterte det for en tid siden med skredderen som gjør forandringer for meg, og hun var ikke uvillig til å prøve. Hun kunne ta utgangspunkt i den dobbeltspente blazeren jeg har fra før. Så gjelder det bare å finne det rette stoffet. Mye taler for denne løsningen. For det første er det en egen glede ved å få sydd noe som passer en perfekt (jeg fikk sydd meg en pelsjakke i vinter), og man har full kontroll over prosessen med prøvinger etc, ikke minst fordi den foregår i nærmiljøet med en person man kan kommunisere med. En billig jakke blir det neppe uansett, men et personlig plagg. Og er det ikke nettopp det jeg er ute etter, en personlig stil?

Giovani

Giovanis sommersalg er nettopp startet og pågår hverdager 10 til 20, lørdager 9-16 ut neste uke.Det er en stund siden jeg har vært der nå, men jeg regner med at det fortsatt er stort utvalg til svært behagelige priser.

Småttiser med stil

Interessant artikkel i Aftenposten i dag, om foreldre som er stilbevisste på barnas vegne. Nettversjonen finner du HER. I et land med så lav stilbevissthet som Norge, og hvor en mer eller mindre fordekt puritanisme råder med hensyn til "merkeklær", kan man formelig høre et kor av fy-rop fra politisk korrekte flokkdiltere. Selv ble jeg veldig glad av å lese denne artikkelen. Glad for at det også i Norge finnes mennesker med et bevisst forhold til klær og stil, og som deler det med barna. Det er for det første en måte å ta barn alvorlig som selvstendige individer på, ikke bare se dem som klisjeen "barn". Dessuten vil det formodentlig gi barna en genuin glede over å kle seg og å foreta bevisste og selvstendige valg når det gjelder antrekk. Det dreier seg mer om bevissthet enn om penger - men hvorfor skal man ikke bruke penger på klær til barna, hvis det er det man vil?

Vis meg dine sko ...

En notis om sko fanget blikket i Aftenposten i dag. Den lyder slik:  

«Vis meg dine sko, og jeg skal si deg hvem du er. I en studie ved universitetet i Kansas ble en gruppe forsøkspersoner bedt om å levere bilder av skoene sine, sammen med en kort karakteristikk av seg selv. Deretter fikk en annen gruppe, etter å ha sett på bildene, i oppdrag å vurdere skoeiernes alder, kjønn, inntekt og andre egenskaper. Høye hæler, joggesko eller cowboystøvler kan si overraskende mye om din personlighet, sosiale status og politiske oppfatning.»

Aftenpostens kilde oppgis som forskning.no/Journal of Research in Personality, men jeg klarte ikke å finne noe mer om dette på forskning.no. Anyway, her er et bilde av noen av mine yndlingssko, et par enkeltspente monkstraps, omtalt i DETTE tidligere innlegget den gangen de ble kjøpt. Nå begynner de å bli behagelig inngått. Hva de sier om meg, overlater jeg til bloggens lesere - man kan jo for sikkerhets skyld se på alle innlegg med temaet SKO. Da vil man se at jeg også har et par svarte monkstraps. Begge parene er enkeltspente - dobbeltspente monkstraps vil aldri bli å se på mine føtter.

OBS: Labbene i bakgrunnen på bildet tilhører Billie, hunden min, som klarer seg fint uten sko.

Riktig slipslengde

Siden jeg har skrevet litt om slips i det siste, tar jeg med dette bildet, som viser korrekt slipslengde.

Men OBS, det finnes ulike skoler her, som på så mange andre områder. Det danske stilikonet Mads Christensen, som jeg har omtalt tidligere, mener at slipset akkurat skal dekke beltespennen. Det mener tydeligvis også president Obama, som jeg fikk et glimt av på TV forleden dag. Han og en medarbeider besøkte en amerikansk bedrift, begge var i skjorte med slips, og begge hadde slips i nøyaktig samme lengde, som akkurat dekket beltespennen.

Jeg hører altså til dem som sverger til den regelen som illustreres på beltet. Slipset skal dekke hele magen, ned til beltespennen, men ikke berøre denne. Det virker helt logisk på meg - hvis man har et velvalgt belte, og gode belter er forbausende dyre, er det vel meningsløst å dekke det til? Beltet og beltespennen er jo nettopp noe av det som kan sprite opp et antrekk. Et viktig tilbehør som ikke skal skjules.

Slips på nett

En kommentar til DETTE innlegget på herremotebloggen Spradebass gjorde meg oppmerksom på netthandelen Thetiebar.com, og jeg bestemte meg for å prøve den. Dette er en velfungerende og profesjonell netthandel med stort utvalg og rask ekspedisjon. Man kan lett søke på farge, mønster etc. Jeg valgte meg ut fire slips, som ankom til forventet tid, pent sammenrullet i en eske. Noe av det mest imponerende med Thetiebar, er prisene. For disse fire slipsene betalte jeg, inkludert forsendelse og tollbehandling, alt i alt noe over seks hundre kroner, det vil si drøye to hundre kroner per slips. For denne prisen får man selvsagt ikke Hermès-kvalitet eller tilsvarende, men kvaliteten virker helt OK, og prisen tatt i betraktning må det karakteriseres som røverkjøp. Jeg valgte et blått og et gult slips i Paisley-mønster, et rødt slips med klassisk liljemotiv (Fleur de lys, bildet) og et stripet slips i hvitt, grått og grønt, relativt markant til tross for de diskré fargene. Med vintage-Hermès-slipsene jeg nylig kjøpte (se innlegg nedenfor) og slipsene jeg hadde fra før, anser jeg nå at jeg har et brukbart utvalg av slips. Men det forhindrer selvsagt ikke at man kan komme over ting man bare må ha ...

Falke

Hvis man plasserer tre menn i mørk dress i et rom, ville det være fem ting som skiller dem fra hverandre, hevder herremotebloggen Guerreisms i sitt siste innlegg. De fem tingene er passformen, stilen, sokkene, pyntelommetørkleet og skoene. Pussig at det mest iøynefallende tilbehøret ikke nevnes, nemlig slipset. Spesielt fremheves sokkene, nærmere bestemt det tyske sokkemerket Falke, som også er mitt yndlingsmerke. De fås i velassorterte norske forretninger også, selv har jeg gått over til å kjøpe dem i Berlin, sist i KaDeWe, men neste gang skal jeg ta en tur innom Falkes flagship-store ikke langt unna, på Kurfürstendamm 36. Falke har et vell av modeller, farger og mønstre. Sommer som vinter, og til alle antrekk, er det lett å finne Falke-sokker som passer (husk at sokkene skal forholde seg til klærne og ikke til skoene, enten man velger harmoni eller kontrast). Passformen er førsteklasses og sokkene sitter utrolig godt på foten. Man føler seg alltid velkledd med Falke-sokker på føttene.

Hermès

I går var det spennende innhold i postboksen, nemlig to Hermès-slips fra vintagebutikken Herr Judit i Stockholm. Jeg har lenge ønsket meg slips fra Hermès (se DETTE tidligere innlegget), og dessuten har jeg en privat liten «bruk mer slips»-kampanje for tiden.


Jeg brukte det ene slipset i dag, og jeg opplevde det som en ren nytelse å gå med. Et Hermès-slips er i ren silke, akkurat passe tynt/tykt. Man merker nesten ikke at man har det på seg, og det henger pent og uanstrengt på plass under jakken. Og så føler man seg utrolig velkledd i det, det gir det ekstra lille bidraget til selvtilliten som bare et virkelig vellaget og elegant plagg gir. Som sagt kjøpte jeg mine to på nettet fra vintagebutikken Herr Judit i Stockholm, en butikk jeg er blitt oppmerksom på gjennom svenske blogger om herreklær (se blogglisten). Slipsene kostet henholdsvis kr. 700 og kr. 800 svenske kroner, og de var i perfekt stand. (Norske priser henholdsvis kr. 624,30 og 712,50 takket være gunstig kronekurs).
Jeg hadde litt mailkorrespondanse med butikken i forbindelse med kjøpet, og servicen var upåklagelig. Blant annet fikk jeg et silketørkle (meget pent) som kompensasjon fordi butikken kom i skade for å oppgi lavere forsendelsesomkostninger enn de reelle for det ene slipset. Jeg vil anbefale et besøk hos Herr Judit, enten på nett eller fysisk. De har tre butikker i Stockholm. Så vidt jeg vet, finnes det ingen tilsvarende vintagebutikk med herretøy i Norge.

Om å kle seg for anledningen

I løpet av de siste par månedene har jeg deltatt i to formelle anledninger, en prisutdeling og en begravelse. Begge arrangementer ga stoff til ettertanke når det gjelder påkledning. Kall meg konservativ, men jeg mener at man bør kle seg etter anledningen, det vil si tilfredsstille visse formelle krav. Slike krav er ikke en tvangstrøye, men gir snarere frihet i og med at man ikke trenger å være i villrede om hva man skal ha på seg.

Prisutdelingen jeg deltok i, foregikk i Nasjonalbiblioteket - gamle UB på Drammensveien, det jeg vil kalle en ærverdig bygning - og prisutdeler var kulturministeren. Arrangementet foregikk på dagtid. Dette er etter min mening typisk en anledning hvor man kler seg passende. Det vil si pent antrekk, men ikke stivt og formelt. Slik hadde da også de fleste kledd seg, helt naturlig. For mitt vedkommende var det snakk om svarte monkstraps (blankpussede, selvsagt ), svarte sokker, svarte penbukser, svart pologenser med grå (hundetannmønstret) dressjakke utenpå. De fleste, både kvinner og menn, var pent kledd i tilsvarende grad. Men ikke alle. Flere, blant annet de som besørget underholdningsinnslaget (musikere og skuespillere) hadde meget hverdagslige antrekk, antrekk av den typen man etter min mening bare går i innenfor sine egne fire vegger. Også prisvinnerne utviste en viss variasjon, jeg la særlig merke til én som også hadde et meget hverdagslig antrekk, faktisk med hull i. Etter min mening viser man seg ikke offentlig med defekte plagg. Jeg synes det er et utslag av manglende respekt for vertskap, andre gjester og også en selv når man ikke kler seg etter anledningen, og jeg undres hvordan folk kan føle seg vel når de kan opptre i sånne sammenhenger i akkurat de samme klærne som de står i hjemme ved kjøkkenbenken. Er det et uttrykk for total bevisstløshet når det gjelder klær? Eller er det det motsatte - en helt bevisst holdning som går på at å kle seg «pent» er en form for snobberi?

Den andre anledningen var en begravelse. Her mener jeg at antrekket gir seg selv. For meg var det i hvert fall ingen tvil: Svarte sko, svart dress, hvit skjorte, slips i et diskré svart grafisk mønster, mørk kappe. Det var relativt varmt i været, så jeg lot hansker og hodeplagg være. Av x antall tilstedeværende menn, talte jeg tre, inkludert meg selv, som hadde kledd seg på denne måten. Resten hadde et variert utvalg av vanlige hverdagsantrekk, i mange tilfeller så tilfeldig og ubevisst sammenrasket som norske menn generelt har for vane. En begravelse foregår jo delvis utendørs, og jeg la merke til at en del, som riktig nok hadde mørk dress, ikke hadde ytterplagg, slik denne årstiden krever. Og det eneste akseptable ytterplagget ved en slik anledning, er en mørk kappe eller frakk. Jeg skal imidlertid gå med på at kappen/frakken ikke nødvendigvis trenger å være lang, den kan godt være kort eller i form av en lang ytterjakke, forutsett at den har det rette klassiske preget.

Jeg kritiserer ingen, jeg bare undrer meg. Folk som går i hverdagsantrekk ved en prisutdeling eller en begravelse, kan ikke tenke stort på hva de tar på seg. Jeg brukte heller ikke mye tankevirksomhet på å finne ut hva jeg skulle ha på meg, men det var fordi de formelle kravene ga meg frihet til å slippe å velge.

Uoppnåelige sko

Disse skoene så jeg nylig i DETTE innlegget på bloggen Guerreisms (i blogglisten). Jeg gikk rett på hjemmesiden til produsenten, Cole Haan, for å kjøpe et par, men neimen om Cole Haan sender utenfor USA. Dårlig gjort.

Intervju med Scott Shuman (The Sartorialist)

Intervjuet finner du HER (sakset fra Dagbladet).

Clothes on film

Jeg kom over en ny blogg idag, som nå er lagt til blogglisten. Clothes on Film virker som en velskrevet og seriøs blogg om antrekk i filmer. Jeg har riktignok ikke fått sett grundig på den ennå, men det ser veldig ut som en ideell blogg for alle som er interessert i BÅDE film og klær!

Spradebass

Norske herremoteblogger vokser ikke akkurat på trær. Her er Spradebass, et drøyt halvt år gammelt skudd på stammen, også oppført i blogglisten. Unge menn, men tydeligvis med sans for klassisk stil. Morsom tittel, forresten - Spradebass. Det forekommer meg å være et av mange utrydningstruede norske ord som fortjener å bli brukt. (Den korrekte skrivemåten er forresten Spradebasse - jeg vet ikke hvorfor bloggerne skriver det som de gjør.)
Apropos blogglisten presterte jeg nylig å slette hele, men nå er den rekonstruert, delvis med andre og nye lenker. Vær obs på at de to nederste, Manolo og GQ, ikke oppdateres automatisk på listen, så man må gå inn på dem for å følge med. GQ er ny på listen og for meg, svenske Manolo har jeg derimot fulgt med en stund og kan varmt anbefale.

Gunnar Øye

For nøyaktig én uke siden var jeg innom Gunnar Øye på Majorstua for å kjøpe et par bukser. Jeg hadde nemlig oppdaget at yndlings-Armani-jeansene mine, godt over ti år gamle, var begynt å revne i sømmene etter lang og trofast tjeneste. Inne hos Gunnar Øye var det flere ekspeditører enn kunder. Ingen tok notis av min ankomst. Det er ikke første gang jeg opplever det i denne butikken. Det er en butikk som gir meg følelsen av å være et totalt null. Kanskje jeg ikke utstråler de rette vestkant-vibbene? Jeg tok øyekontakt med opptil flere av ekspeditørene, uten resultat. Jeg vandret litt innover i butikken. Etter flere minutter kom en av butikkens faste ekspeditører forbi sammen med en annen kunde. "Finner du ut av det?" spurte han meg i forbifarten (jeg hadde med andre ord lyktes i å se ut som om jeg trengte hjelp). "Nei," svarte jeg. "Da er det to av oss," repliserte han eplekjekt. Meningen var formodentlig å være morsom, men jeg lo ikke. Noen hjelp fikk jeg ikke, hverken av ham eller andre. Til slutt gikk jeg bort til en ung mann som kanskje var vikar eller på utplassering eller et eller annet, og fremførte mitt ærend. Da fikk jeg omsider hjelp, både av den unge mannen og etter hvert av en eldre ekspeditør i annen etasje. Men de rette buksene fant jeg ikke. Jeg kan love på tro og ære at dette var siste gang jeg satte mine ben i denne forretningen. Det er mulig de har greie på klær hos Gunnar Øye, men kunsten å få en kunde til å føle seg velkommen, behersker de ikke. Hvor lenge kan en forretning overleve med denne håpløst utdaterte ovenfra-og-ned-holdningen?

Advanced style

Det var vel i oktober i fjor en gang at jeg nevnte amerikaneren Ari Seth Cohens blogg Advanced Style, hvor han portretterer gamle, men meget stilsikre damer. Den er bare helt utrolig. Det er nesten så man gleder seg til alderdommen (med mine snart 62 år er jeg selvfølgelig allerede gammel i manges øyne, men i forhold til damene i Advanced Style føler jeg meg fortsatt ung). Uansett - en nydelig blogg etter min oppfatning.

Surface to air

Shopping sto egentlig ikke på programmet da jeg var i hovedstaden i dag, men det er jo salg, og da faller jeg alltid for fristelsen til å stikke innom Tatler i Bogstadveien. Av en eller annen grunn liker jeg denne butikken, selv om prisene er stive og den primære målgruppen nok er atskillig yngre enn meg. Men det er hyggelig betjening der, spennende vareutvalg, og jeg liker den røffe innredningen. I fjor kjøpte jeg et fint skjerf på salg der, i år ble det en genser av merket Surface to Air , helt ukjent for meg, men det spiller jo ingen rolle. Jeg har lenge vært på jakt etter en god, varm genser til vinterbruk, etter at dens forgjenger nærmest gikk i oppløsning i fjor etter mange års bruk. Genseren jeg fant hos Tatler var i 100 % merinoull og satt veldig fint på meg. Ordinær pris var 2600, men med 50 % på salg og 10 % pruting, ble prisen så vidt i overkant av tusenlappen (ja, jeg pruter hemningsløst). Fargene, mørkegrå bunn med marineblå striper, er er litt blassere på bildet enn i virkeligheten.

Ceri vintage

DENNE vintage-butikken i Firenze ser rimelig spesiell ut, så neste gang man er på de kanter ...

(Gå på Gallery-siden og se på alle bildene! Finnes det forresten noen vintage-butikker med herreklær i Norge? Jeg har aldri hørt om noen. Eller i Skandinavia forøvrig?)